Sola ruinkirke med vestfasaden
Sola ruinkirke
Av /Arfo forlag.

Sola ruinkirke er en kirke i Sola kommune som er gjenoppbygget på ruinene av en romansk steinkirke fra 1140-tallet. Den opprinnelige steinkirken er nevnt i skriftlige kilder fra 1273. Ideen var å transformere kirkeruinen fra middelalderen til en «ruinkirke». Den gjenoppbygde kirken ble tegnet av arkitekt Louis Kloster (1932–2011) og stod ferdig i 1995.

Kirken ligger i nærheten av Sola kapell og forvaltes av Sola kulturhus. Kirken er ikke vigslet og brukes hovedsakelig til bryllup, både kirkelige og borgerlige, og konserter. Kirken er fredet.

Historie

Sola ruinkirke sett fra nordøst
Sola ruinkirke
Av /Arfo forlag.

Middelalderkirken

Like utenfor ruinkirken står en bautastein som minnesmerke for «Rygekongen» Erling Skjalgsson fra Sola, som bodde på «kirke sola». Han døde i 1028 i et slag mot Olav den hellige i Bokn. Erling Skjalgsson lot bygge en trekirke på gården sin da han sa ja til kristendommen. Like i nærheten er det påvist arkeologiske spor etter en storgård som kunne vært Erlings. Man tror derfor at det kan ha stått en stavkirke på dette stedet i tilknytning til Erlings gård før steinkirken ble bygget en gang tidlig på 1100-tallet.

Steinkirken er nevnt i skriftlige kilder fra 1273. Kirken ble bygd med bruddstein, mens noen buer ble utformet i kleberstein. Middelalderkirken hadde samme ytre mål som ruinkirken. Skipet er rektangulært og måler 5,80 × 9,60 meter, mens koret er 3,80 × 4,50 meter. Tårnfoten var nesten kvadratisk, med 3,0 × 3,50 meter. Kirken var orientert med koret og alteret i øst, og med inngang fra vest i tårnfoten, som lå ut mot havet og skipsleia.

Bruksendring og ombygging på 1800-tallet

Det nye huset ved siden av ruinene, foto tatt av Anders Beer Wilse den 1. oktober 1925
Av /Norsk Folkemuseum.
Lisens: CC public domain

Steinkirken var i bruk frem til 1842, da en ny og større hovedkirke, nå kjent som Sola kapell, ble bygd og tatt i bruk. Alt av treverk, inkludert taket, ble revet og solgt. Døpefonten av kleberstein fra 1200-tallet havnet i den nybygde kirken. Selv om middelalderkirken fikk nytt inventar i form av en altertavle, stoler og prekestol på 1600-tallet, er kun renessansealtertavlen fra 1617 bevart i dag, siden den også ble flyttet til Sola kapell i 1842. Resterende inventar ble solgt.

Deretter forfalt den gamle steinkirken og sto som en ruin til 1871. Da kjøpte kunstmaleren Johan Jacob Bennetter ruinen og bygget stedet om til bolig og atelier. Bilder fra den tiden viser et romantisk, engelsk steinhus i middelalderstil, hvor maleren kunne nyte livets gleder og arbeide med den vakre utsikten mot havet.

Bennetter døde i 1904. Familien flyttet til et nytt hus på samme tomt i 1907, og det gamle huset forfalt. Grunnmuren til hjem nummer to ligger innenfor steingjerdet. Frem til 1940 var «steinkirkehuset» igjen en ruin. Da rev den tyske okkupasjonsmakten det ned til en høyde på cirka 1,5 meter på grunn av nærheten til Sola flyplass. Før rivingen ble ruinen undersøkt av arkitekt Gerhard Fischer og bygningskonsulent Cato Enger. Noen oppmålinger ble utført, mens steinene i hjørner og muråpninger ble registrert med nummer, slik at bygget senere kunne rekonstrueres.

Gjenoppbygning

Arkeologisk utgravning i skipet av Sola kirkeruin.

Av /Arkeologisk Museum, Universitet i Stavanger.
Lisens: CC BY NC ND 4.0

Der lå ruinene til Sola kommune fremsatte ideen om en ruinkirke. I 1982 begynte et samarbeid med Riksantikvaren, som til å begynne med hadde vært negativ til tanken. Men etter hvert utviklet samarbeidet seg, Riksantikvaren deltok aktivt i arbeidet, og oppryddings- og restaureringsarbeidet med arkeologiske utgravinger kunne begynne. Arkeolog Alf Tore Hommedal var ansvarlig for de arkeologiske undersøkelsene som ble avsluttet i 1986.

De store bueåpningene ble rekonstruert på 1980-tallet, og i en aktiv byggeperiode mellom 1992 og 1995 ble kirkeruinen til ruinkirke. Samspillet mellom Sola kommune som byggherre og Riksantikvaren som kontrollerende instans fortsatte, men med Louis Kloster som arkitekt. Alt som kunne rekonstrueres ut fra merkede steiner, skisser og oppmålinger kom på plass. Alle murer høyere enn 1,5 meter over terrenget som hadde blitt revet, ble rekonstruert. De steinene som manglet, ble erstattet med glassbyggestein, noen steder glass. Utenpåliggende, herdet glass med tre centimeter avstand fra steinmuren ble benyttet for å dekke store og små åpninger. Noen steder ligger glasset på utsiden av steinmuren, andre steder på innsiden. Tårnet ble ikke gjenoppbygget, men fundamentene ble markert med nye lave murer.

Arkitektur

Vestfasade av Sola ruinkirke
Sola ruinkirke
Av /Arfo forlag.
Alteret i Sola ruinkirke
Sola ruinkirke
Av /Arfo forlag.

Samspillet mellom nytt og gammelt gjør denne kirken spesielt interessant. Også det at den ikke trenger å være en brukskirke, gjør den pedagogisk anvendelig som en motsats til domkirkeruineneHamar, hvor man ikke bygget på eller restaurerte, men bare bygget rundt, uten noe ønske om å fortelle hvordan det hele kan ha sett ut.

Adkomsten skjer i dag gjennom en glassdør i glassfeltet i den sørvestre delen av koret. Hovedskipet har en tett tredør som tjener som fluktvei på den søndre langveggen. En vakkert artikulert trekonstruksjon danner takverket, som krones av rytterlys som belyser både trekonstruksjonene og rommet ellers med et variabelt rettet og mykt lys med og uten skygger. I ruinkirken vender man blikket mot havet og mot vest. Derfor er inngangen fra koret, som i dag tjener som et slags våpenhus. Rekken med jærstoler i skipet er orientert mot vest. Utsikten mot havet er synliggjort gjennom den tidligere vestportalen som ble dekket av glass og dermed omgjort til et stort vindu.

De som holder konsert eller gifter seg, gjør det der fremme i vest mot havet – et vakkert alterbilde i seg selv. Men det er noe underlig ved denne speilvendingen fordi man får ikke noen sakral opplevelse av å se skipsfart og seilbåter ute i leia. Det mytiske rommet går nemlig motsatt vei, mot det som var rommet for alter, ord og sakrament. Hvis Sola ruinkirke hadde vært en vigslet kirke, noen den ikke er, ville det vært lagt mer vekt på alterfunksjonen ved en slik snuoperasjon. Men det ville krevd ytterligere bygningsmessige tiltak.

Vesttårnet er synlig kun som et rudiment utenfor den bueåpningen som en gang utgjorde døren til kirkeskipet. Den nye arkitekturen møter de gamle steinmurene på ulike måter. Dette viser en sympatisk, ikke dogmatisk, holdning til antikvarisk praksis og moderne arkitektur. Noen steder støter glassbyggesteinen direkte mot de gamle steinene uten annen megler enn mørtel. Andre steder er glasspanelene og trekonstruksjonene skilt fra muren ved hjelp av festebolter og små avstandsholdere.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Hommedal, Alf Tore og Kloster, Louis (1995): Sola Ruinkyrkje

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg