Skottlands geologi

Det skotske høylandet er en geologisk provins nord og vest for Highland-forkastningen, som går fra Arran til Stonehaven. Provinsen faller omtrent sammen med Highland og er geologisk sett inndelt i Northern Highlands og Grampian Highlands. Denne nordlige delen av Skottland er et fjellandskap som vesentlig består av bergarter fra arkeikum, proterozoikum og paleozoikum. Geologien er i stor grad dominert av Den kaledonske fjellkjededannelsen. I nordvest, samt på Hebridene, finner vi det gamle underlaget, som representerer et fragment av den laurentiske platen. Dette gamle underlaget hørte opprinnelig til Nord-Amerika, men ble værende igjen på den europeiske siden da Atlanterhavet åpnet seg for rundt 55 millioner år siden.

Mot sør er disse kontinentale bergartene overleiret av sen-proterozoisk til ordovicisk sandstein, kalkstein og skifer som ble omdannet og deformert da skyvedekker ble skjøvet nordvestover over dette grunnfjellet. Skyvningen foregikk langs en skyveforkastning som kalles Moine Thrust. Dette var et nøkkelområde for forståelsen av fjellkjededannelse og skyvedekkers bevegelser rundt inngangen til det 20. århundre.

Videre sørover i høylandet er geologien dominert av kaledonske metamorfe bergarter. En del av bergartene ble til i den vestlige delen av Iapetushavet mellom Laurentia (Nord-Amerika) i vest, Avalonia i sør og Baltika (Skandinavia) i øst. De geologiske enhetene blir gjennomskåret av Great Glen-forkastningen, som er dominert av sidelengs bevegelser både under fjellkjededannelsen og senere.

Magmatiske intrusjoner av yngre alder ble til da magma trengte inn i de kaledonske bergartene fra dypet og vulkaner bygget seg opp på overflaten. Disse magmatiske bergartene er motstandsdyktige mot erosjon og danner nå fjellmassiver som Cairngorms, Skye Cuillins og det høyeste fjellet på de britiske øyene, Ben Nevis, 1344 meter over havet. Ben Nevis er granittisk magma like under overflaten som kollapset til en kaldera, der de ovenforliggende lavabergartene seg ned i magmaet og ble bevart fra senere erosjon.

Central Lowlands, også kalt Midland Valley, er en riftdal som består av paleozoiske bergarter. Her finner vi også vulkanske bergarter fra karbontiden som generelt danner høyder i terrenget.

Southern Uplands er et fjellområde som består av omdannete sedimenter og vulkanitter som ble til i Iapetushavet. De ble foldet og omdannet da havet lukket seg og Den kaledonske fjellkjeden ble til for rundt 420 millioner år siden.

• Lewis and Harris, 2206 kvadratkilometer (km²)
• Mainland Shetland, 1002 km²
• Mull, 878 km²
• South Uist, 745 km²
• Islay, 619 km²
• Mainland Orknøyene, 583 km²
• Arran, 432 km²
• Jura, 337 km²
• Yell, 212 km²
• Hoy, 479 km²

• Mull, 966 meter over havet (moh.)
• Arran, 874 moh.
• Rum, 812 moh.
• Lewis and Harris, 799 moh.
• Jura, 785 moh.
• Uists/Benbecula, 620 moh.
• Islay, 491 moh.
• Hoy, 479 moh.
• Mainland Shetland, 450 moh.
• Scarba, 449 moh.

I silurtiden lukket Iapetushavet seg, og fjellkjededannelsen foregikk for fullt. Skottland ble forkortet i nordvestlig retning, Moine Thrust var aktiv, sedimentære og vulkanske lag ble presset sammen og foldet, og sidelengs forkastninger ble etter hvert viktige, med titalls og kanskje hundretalls kilometer med sidelengs forflytninger. De viktigste forkastningene er Highland-forkastningen, Great Glen-forkastningen, Southern Uplands-forkastningen og Iapetus-suturen.

I devontiden var Skottland del av Old Red-kontinentet. Fjellkjedeområdet ble erodert, og sedimenter ble transportert ut i grunne innsjøer som for eksempel Orcadiansjøen. Opptil 11 kilometer tykke sandsteinslag finnes i Moray Firth-bassenget, på Orkney Islands og langs sørlige grense til Highland Boundary Fault, mange påvirket av normalforkastninger fra både devontiden og den etterfølgende mesozoiske riftdannelsen. Samtidig inntraff en serie granittiske intrusjoner.

Vulkanske bergarter finnes i Cheviot Hills, Ochil Hills, Sidlaw Hills, deler av Pentland Hills og Scurdie Ness på Angus-kysten.

I karbontiden ble det dannet kull, karbonat og svartskifer. Vulkanske bergarter finnes i klippene Arthur’s Seat og Salisbury Crags i Edinburgh og de nærliggende Bathgate Hills.

Rød sandstein fra permtiden er funnet i den sørvestlige delen av Skottland på øya Arran og på Moray-kysten. Sanden ble vindavsatt i ørkenområder.

Sandstein fra triastiden finnes nær Dumfries, Elgin og Isle of Arran. Sanden ble avsatt av flomelver.

I juratiden ble Skottland hevet mens bassengene sank inn. Sedimenter finnes på kysten av Sutherland nær Golspie og på Raasay og Eigg. Tykke sedimentlag i Nordsjøen ga grunnlag for dagens petroleumsvirksomhet. I krittiden ble det dannet tykke karbonatlag som lokalt finnes på vestkysten som Loch Aline i Morvern.

I begynnelsen av tertiærtiden ble det dannet vulkanske øyer vest for Skottland, som Skye og Small Isles i Indre Hebridene, St. Kilda i Ytre Hebridene, Arran og Ailsa Craig i Firth of Clyde, og ved Ardnamurchan.

I kvartærtiden var Skottland dekket av is i lange perioder. Landskapet ble erodert og fikk U-daler. Etter siste istid for 12 000 år siden ble det dannet torv, innsjøer og strandlinjer.