René Cassin

Cassin ble født 5. oktober 1887 i Bayonne i departementet Pyrénées-Atlantiques. Etter skolegang i Nice studerte han jus ved universitetene i Aix-en-Provence og Paris, hvor han tok doktorgrad i rettsvitenskap i 1914. Samme år ble han mobilisert under første verdenskrig, der han ble alvorlig skadet under slaget ved Meuse.

I 1916 begynte å undervise i rettsvitenskap ved universitetene i Aix-en-Provence og Marseille, senere ved universitetene i Lille og Paris. Han engasjerte seg samtidig sterkt i veteranarbeid og ble i 1922 valgt til president for Union fédérale des mutilés et veuves de guerre (Forbundet for krigsskadde og krigsenker), der han arbeidet for sosial og juridisk beskyttelse av krigsveteraner, enker og foreldreløse barn.

I mellomkrigstiden fikk Cassin en sentral rolle i Folkeforbundet (1924–1938), der han representerte Frankrike i arbeidet for nedrustning og fredelig konfliktløsning. Etter en reise til Midtøsten i 1930, hvor han møtte tyske jødiske flyktninger, ble han en uttalt motstander av nazismen og en tidlig varsler om trusselen fra totalitære ideologier.

Etter det franske nederlaget i 1940 nektet Cassin å godta våpenhvilen med Tyskland. Han sluttet seg til general Charles de Gaulle i London og bidro til å utforme de juridiske strukturene for La France Libre (Det Frie Frankrike) under andre verdenskrig. Han ble i 1941 utnevnt til kommissær for justis og utdanning i Comité national français (Den franske nasjonale komiteen) og ledet arbeidet med å utforme lover og retningslinjer for den franske motstanden i eksil. Etter frigjøringen ble han utnevnt til visepresident i Conseil d’État (Statsrådet), en posisjon han hadde frem til 1960, da han ble medlem av Conseil constitutionnel (Forfatningsrådet).

I 1946 ble Cassin medlem av den internasjonale kommisjonen ledet av Eleanor Roosevelt, som fikk i oppdrag å utarbeide FNs verdenserklæring om menneskerettighetene. Cassin var hovedforfatter av det endelige utkastet, og erklæringen ble vedtatt i Paris 10. desember 1948. Dokumentet regnes som en milepæl i internasjonal rett og har hatt stor betydning for utviklingen av menneskerettighetene i etterkrigstiden.

Senere var Cassin en ledende skikkelse i arbeidet for å bygge opp europeiske og internasjonale institusjoner for rettsvern. Han var visepresident (1959–1965) og deretter president (1965–1968) for Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg. I 1969 grunnla han også Institut international des droits de l’homme, et senter for forskning og utdanning i menneskerettigheter.

Gjennom hele sitt liv var Cassin en forkjemper for internasjonal solidaritet, sosial rettferdighet og universelle menneskerettigheter. Han var også medlem av Académie des sciences morales et politiques og æresdoktor ved flere europeiske universiteter.

René Cassin døde 20. februar 1976 i Paris. I 1987 ble hans levninger overført til Panthéon i Paris som en nasjonal hedersbevisning for hans innsats for menneskeverdet og rettens betydning i samfunnet.

Et av hans viktige publiserte verker er La Déclaration universelle et la mise en oeuvre des Droits de l'Homme (1951).

• jus
• Den europeiske menneskerettighetsdomstolen
• Verdenserklæringen om menneskerettigheter
• Nobels fredspris

• Nobelstiftelsens nettsider om René Cassin

• Stenersen, Øivind m.fl.: Nobels fredspris, 2001, isbn 82-02-17023-0

• Winter Jay and Prost Antoine. René Cassin and Human Rights: From the Great War to the Universal Declaration. English ed. New York: Cambridge University Press, 2013.