Reidar T. Larsen

Larsen vokste opp i en radikal familie på Lillehammer og var opprinnelig tekstilarbeider og bygningsarbeider. Han var journalist i den lokale arbeiderpartiavisen Dagningen i 1945–1946. Fra 1946 til 1948 var han redaktør for Norges Kommunistiske Ungdomsforbunds (NKU) organ Unge Viljer, senere omdøpt til Avant-Garden.

Sommeren 1949 ble Larsen formann i NKU. Da det dramatiske oppgjøret med den tidligere NKP-lederen Peder Furubotn brøt ut i oktober, prøvde Larsen først å holde ungdomsforbundet utenfor. Etter hvert engasjerte han seg likevel sterkt i striden og ble den som ledet oppgjøret i NKU.

I 1953 gikk han av som formann i NKU for å bli redaksjonsmedarbeider i partiorganet Friheten. Etter to års avbrekk som organisasjonssekretær i NKP fra 1957 vendte han i 1959 tilbake som redaktør for avisen, en stilling han hadde til 1968.

Larsen hadde vært medlem av sentralstyret i Norges Kommunistiske Parti (NKP) siden 1950. Han avløste den mangeårige partiformannen Emil Løvlien som partiets leder i 1965. I den stillingen satt han i ti ganske dramatiske år, i en situasjon der NKP var redusert til et parti med en oppslutning på kun én prosent. Sovjetunionen var ikke lenger kommunistenes udiskutable ledestjerne, og ulike grupper sto mot hverandre i synet på veien videre.

Larsen sto for en sentrumslinje i både utenriks- og innenrikspolitisk orientering. Han sto i åpen konfrontasjon med en gruppering i sentralstyret og ledelsen i ungdomsforbundet, som ville ha enhet med Arbeiderpartiet og mente NKP burde trekke de fleste listene ved valgene. Denne gruppen ville også på basis av NKPs prinsipprogram gi klar støtte til Sovjetunionen i striden med Kina under den kalde krigen. Larsen ville markere NKPs uavhengighet ved å unnlate å ta stilling til denne striden, til tross for at han selv utvilsomt sto det sovjetiske synet nærmest. Han stoppet også tradisjonen med å sende NKP-ere på partikurs til Sovjetunionen og Øst-Tyskland (DDR). Larsens linje brakte ham på kollisjonskurs med partiene der – og det er ikke dokumentert noen økonomiske overføringer østfra til NKP i hans formannsperiode.

Larsen ville også avgrense seg klart fra Arbeiderpartiet og ønsket å stille lister i så mange valgdistrikter som mulig. Dette førte til åpen strid i 1967, da et mindretall la ned vervene sine i sentralstyret i protest mot Larsens og flertallets linje. På den andre siden måtte Larsen etter hvert også avgrense seg fra en ytre venstrefraksjon av delvis maoistisk orientering.

Larsens visjon var enhet mellom de sosialistiske partiene og gruppene til venstre for Arbeiderpartiet, eventuelt med deler av Arbeiderpartiets venstrefløy. Det var bred enighet i partiet om å bli med som en av samarbeidspartnerne da Sosialistisk Valgforbund ble etablert etter EF-kampen i 1972. Samarbeidet og valgsuksessen i 1973 brakte NKP ut av isolasjonen, og Larsen ble selv valgt til stortingsrepresentant. Da de øvrige partene i 1975 presset på for samling i ett parti – Sosialistisk Venstreparti – støttet Larsen dette. Han led likevel et klart nederlag på NKPs landsmøte på høsten, gikk av som formann og meldte seg ut av partiet. Han skrev senere at han talte «for lukkede dører – og for lukkede ører».

I SVs stortingsgruppe sto Larsen sentralt i den såkalte Alcan-saken høsten 1974. Han fikk flertallet med på om nødvendig å velte Trygve Brattelis arbeiderpartiregjering dersom denne stilte kabinettspørsmål, selv om det var delte meninger i SV om dette. Saken gjaldt hjemkjøp av aksjer i Årdal og Sunndal Verk (ÅSV) fra den kanadiske aluminiumstrusten Alcan, på vilkår som SV vurderte til å være altfor gunstige for trusten. Det ble Senterpartiet som reddet regjeringen.

Larsen ble valgt til parlamentarisk leder for SV i 1976, men han ble ikke gjenvalgt ved SVs katastrofevalg i 1977. Han sluttet som yrkespolitiker, var informasjonsleder hos Forbrukerombudet i årene 1978–1988 og deretter kontorsjef ved Forbrukerrådet i Sarpsborg fram til 1993.

Larsen satt i SVs hovedstyre til 1982. Han signaliserte etter hvert økende uenighet med partiets kurs og utvikling, som han mente gikk for langt til høyre. Særlig ble dette merkbart i Erik Solheims formannsperiode (1987–1997). I april 1999 meldte Larsen seg ut av partiet og begrunnet det med at partiet var blitt et annet enn det han i sin tid hadde vært med på å danne. Særlig viste han til «ledelsens latterlige bestrebelser på å bli akseptert som regjeringspartner i en arbeiderpartiledet regjering» og støtten til NATOs bombing av Serbia.

Av Innsynsutvalget (Lund-kommisjonen) ble Larsen i 2001 tilkjent erstatning for å ha blitt utsatt for ulovlig overvåking fra overvåkingspolitiets side.

• Hvitboka om 1940 (medforfatter), 1975
• Styrt fra Moskva? 1980
• I gode og onde dager, 1984
• Død over de tyske okkupanter (medforfatter), 1998

• den kalde krigen
• kommunisme
• Lund-kommisjonen
• Norge i etterkrigstiden
• Norges Kommunistiske Parti
• Sosialistisk Valgforbund
• Sosialistisk Venstreparti

• Halvorsen, Terje (1981): NKP i krise
• Halvorsen, Terje (2002): biografi i Norsk biografisk leksikon, andre utgave, bind 5
• Kleven, Hans Ingemann (1994): Parti i flammer, to bind
• Nordby, Trond (1985): biografi i Storting og regjering 1945–1985, bind 1
• Nyhamar, Jostein (1990): Nye utfordringer (1965–1990), bind 6 i Arbeiderbevegelsens historie i Norge