Murmansk er et fylke (en oblast) i Russland som omfatter Kolahalvøya. Administrasjonssenteret er Murmansk. Fylket grenser mot Norge og Finland i vest og Den karelske republikken (Karelia) i sør. Arealet er 144 900 kvadratkilometer med 733 000 innbyggere (2021). I 1990 var innbyggertallet 1,2 millioner. Om lag 100 000 av disse bor i fylkets fem lukkede byer (ZATO).
Murmansk (fylke)
Faktaboks
- Også kjent som
- russisk Murmanskaja oblast
- Uttale
-
murmansk
Murmansk er et av de russiske føderasjonssubjektene. Russland er en føderasjon som består av områder med ulik status og navn: republikker («delstater»), oblaster («fylker»), krajer («territorier»), distrikter og føderale byer.
Samfunn
Ved folketellingen i 2010 oppga 89 prosent at de var av russisk etnisitet. 4,8 prosent oppga ukrainsk og 1,7 prosent belarusisk etnisitet. Omkring 1600 innbyggere ble registrert som samer ved folketellingen i 2010.
Den klart største byen er Murmansk. Med sine 283 000 innbyggere er den verdens største by nord for Polarsirkelen. Andre byer med mer enn 50 000 innbyggere er Severomorsk, Apatity og Montsjegorsk. Den altoverveiende delen av befolkningen bor i Murmansk by og i byene og tettstedene langs eller i nærheten av jernbanelinja sørover mot Karelen og St. Petersburg. Fylkets fem ZATO-byer er Severomorsk, Vidjajevo, Zaozjorsk, Ostrovnoj og Poljarnyj.
Murmansk fylke inngår i Den nordvestlige føderale kretsen. Murmansk fylke er det eneste bortsett fra Kaliningrad-fylket som har grense mot EU- og NATO-land. Fylket inngikk i Den euro-arktiske Barentsregionen inntil Russland trakk seg ut av dette samarbeidet i 2023. Tidssonen er UTC +03.00 (Moskva-tid).
Natur
Petsjengaelva.
Landskap på Kolahalvøya med Khibiny-fjellene i bakgrunnen.
Så å si hele fylket ligger nord for Polarsirkelen, men takket være Golfstrømmen er klimaet subarktisk. Vintrene er mildere enn i andre russiske strøk på samme breddegrad. Sommeren er kort, vinteren lang og hard. I Murmansk by er middeltemperatur i kaldeste måneder (januar og februar) –11 °C og i varmeste måned (juli) 13 °C. Årlig nedbørmengde er rundt 375 millimeter.
Fylket har tundra i nord og taiga i sør med skogtundra som overgangssone.
I geologi og landskapsformer hører Murmansk fylke til Fennoskandia. Den østlige delen er et grunnfjellsplatå i om lag 300 meters høyde. Midt i fylket ligger fjellmassivet Khibiny, som når opp mot 1200 meter over havet. Nesten like høyt når toppene på Lovozero-tundraen, opp til 1120 meter over havet. Halvøya er rik på sjøer og myrer, blant annet den store innsjøen Imandra. Nordkysten er isfri og oppskåret av mange fjorder.
Dyrelivet er preget av det barske klimaet og er sparsommelig. Bare 32 typer pattedyr og 280 fuglearter lever der. Til gjengjeld er det rikelig med fisk både utenfor kysten og i elvene.
Næringsliv
Murmansk by fotografert fra åsene utenfor byen.
Havna i Murmansk by ved Barentshavet.
De viktigste næringsveiene i Murmansk fylke er fiskeri, gruvedrift, kjemisk industri og metallurgi. De største bedriftene produserer apatitt, apatittkonsentrat, aluminium, nikkel, raffinert kobber, svovelsyre og jernmalmråvarer. Murmansks trålflåte er også en viktig næring. Rundt 2005 knyttet det seg store forhåpninger til økonomisk vekst i Sjtokman-feltet, som ligger i Barentshavet 600 kilometer nord for Kolahalvøya. Det er verdens største reservoar av naturgass. Utviklingen på verdensmarkedet for gass gjorde det for risikabelt å satse på Sjtokman-feltet, og prosjektet ble satt på vent.
Geologi og industri
Området er svært mineralrikt. Industrielt skjedde utbyggingen langs nord–søraksen fra Murmansk by til Kandalaksja, hvor også jernbanen ble anlagt. Her finnes en betydelig bergverks- og metallindustri. Blant annet finnes nikkel i Montsjegorsk, Nikel og Zapoljarnyj, jernmalm i Olenegorsk og Kovdor, apatitt og nefelin i Apatity og Kirovsk, aluminium i Kandalaksja og såkalte sjeldne jordarter i Revda. Hele bergverkskomplekset gjennomgikk etter Sovjetunionens sammenbrudd i 1991 en tung omstilling til nye økonomiske rammebetingelser.
Fangstnæring
Den tredje viktige økonomiske sektoren er fiskeriene. Fiskeflåten i Murmansk fylke står for anslagsvis 20 prosent av Russlands samlede fangstvolum.
Rundt halvparten av samene driver med reindrift i de indre delene av Kolahalvøya. 87 prosent av reinsdyrproduksjonen i Murmansk skjer i Lovozero kommune, der de fleste samene bor.
Kraftproduksjon
Militæret
Murmanskkonvoiene var skip med forsyninger fra de allierte til Sovjetunionen under andre verdenskrig. Skip i konvoi PQ 17 før utseilingen fra Hvalfjord. Mesteparten av konvoien ble senket av tyske ubåter og flyvåpen 4. juli 1942.
Det militære nærværet i Murmansk fylke er betydelig. Murmansk havn og flere andre havner langs nordkysten av Kola er isfrie året rundt og ble utbygd som baser for Nordflåten (en del av den russiske marinen), med Severomorsk som den viktigste. Nordflåten ble etablert på Kola i 1933 og var da den minste av de fire sovjetiske militære flåteenhetene. Innen slutten av 1960-tallet var Nordflåten den største. I 1958 fikk den sin første atomubåt. Hovedbasen ligger i Severomorsk, like nord for Murmansk by. Det er også anlagt militære flyplasser.
Historie
Fra rundt 1870 til 1940 levde en del nordmenn langs kysten av det som nå er Murmansk fylke, kalt kolanordmennene.
Familien Øyen i Tsip-Navalok på Murmansk-kysten
Av
Ukjent, ca 1930/Varanger museum.
Lisens:
Falt i det fri (Public domain)
Det er gjort arkeologiske funn som tyder på bosetning ved nordkysten av dagens Murmansk fylke så langt tilbake som det åttende årtusen før vår tidsregning. Seinere migrasjon brakte nye mennesker til området, blant dem samene. Disse har nå status som urfolk i området. Russisk utforskning av området tok til i det 12. århundret. Det var pomorer fra sørkysten av Kvitsjøen og representanter for Novgorod-republikken som interesserte seg for de rike tilgangene på fisk, pelsverk og selfett.
Det var først i det 15. århundret at det ble fast bosetning, og da på nordkysten av Kvitsjøen, i Umba og Varzuga. I 1478 kom Kolahalvøya under Moskva-fyrstedømmet (forløperen til det russiske keiserriket). Den første befestede bosetningen ble anlagt i 1583 og ble sentrum på Kolahalvøya. Bosetningen lå der byen Kola ligger nå og var inngjerdet av palisader. Det ble også anlagt klostre på Solovki-øyene (1436), ved det som nå er Kandalaksja by (1548) og ved Petsjengaelva (1533).
Under Peter den stores regjeringstid (1682–1725) ble det innført monopol på fiske og fangst, og de som livnærte seg med dette ble nå nødt til å selge til lave priser til monopolselskapet. Monopolet ble opphevet under Katarina den store (1762–1796).
Grenseforhold
Grenseforholdene i nord var uklare. I 1326 ble det i Novgorod inngått en traktat mellom Norge og Novgorod-republikken om grensa. Den norske kongen fikk trekke grensa, men territorium spilte liten rolle i de øde og ugjestmilde traktene det var snakk om. Retten til å skattlegge de fåtallige innbyggerne, i hovedsak samer, var viktigere. Traktaten fastslo at de hevdvunne skattekravene sto ved lag og skulle respekteres.
Fra tidlig 1600-tall til begynnelsen på 1800-tallet var grenseområdene felles skattland. Det gjorde at de lokale Neiden-, Pasvik- og Petsjenga-samene måtte skatte både til Danmark-Norge og Russland. Stridigheter mellom de to statene førte til grensekonvensjonen av 1826. En grensegate ble ryddet, og djupålen ble lagt til grunn for grensetrekningen i Pasvikelva og Jakobselva. I perioden 1920 til 1944 grenset Murmansk fylke ikke til Norge. I denne perioden hadde Finland en korridor ut til Nordishavet, Petsamo-korridoren (Petsjenga-korridoren).
Krig og borgerkrig
De første militære angrepene på det som i dag er Murmansk fylke kom under Krimkrigen (1853–1856). En britisk flåtestyrke gikk til angrep på byen Kola i 1854 og bombarderte den i 28 timer. Året etter gikk de til angrep på Kandalaksja innerst i Kvitsjøen. De siste fire tiårene av 1800-tallet ble det opprettet nye bosetninger på Kolahalvøya, blant annet med sagbruk. I 1899 ble det anlagt havn i Aleksandrovsk, som i dag heter Poljarnyj.
Ved inngangen til første verdenskrig i 1914 hadde Kolahalvøya 13 000 innbyggere. Fra rundt 1870 til 1940 levde en del nordmenn langs kysten av det som nå er Murmansk fylke, kalt kolanordmennene.
Grunnleggelsen av Murmansk by i 1916 og Murmansk-jernbanen til St. Petersburg la grunnen for seinere økonomisk vekst og befolkningsøkning. Banen ble bygget mellom 1915 og 1917. Som følge av intervensjonskrigene (borgerkrigen) etter den russiske revolusjon i 1917 ble Murmansk okkupert av Russlands tidligere allierte i trippelententen. Okkupasjonen varte i to år, fra mars 1918 til mars 1920. Deretter fulgte en rask utbygging av fylket og etablering av byer basert på utvinning og bearbeiding av mineraler. Blant disse er Montsjegorsk, Apatity, Kirovsk, Olenogorsk og Nikel. Befolkningen i byen Murmansk økte fra 20 000 i 1930 til 100 000 fem år seinere. Det meste av utbyggingen av fylket skjedde mens Russland var en del av Sovjetunionen (1922–1991).
Sovjetunionen ble angrepet av Nazi-Tyskland 22. juni 1941. Den 29. juni rykket tyske styrker over den finsk-sovjetiske grensa mot Murmansk. Med sin isfrie og dype havn ble Murmansk by særlig viktig. Over denne havna kom de alliertes konvoier med forsyninger til Sovjetunionen (Murmanskkonvoiene). Nazi-Tyskland ville også gjerne ha kontroll over de rike forekomstene av kobber, nikkel og molybden i området. Angriperne kom aldri fram til Murmansk by, men ble stoppet ved Litsaelva av de sovjetiske styrkene. Litsa-fronten eksisterte fra 1941 til oktober 1944, da Den røde armé rykket vestover, frigjorde de østligste delene av Finnmark og trakk seg tilbake i forbindelse med den tyske tilbaketrekningen operasjon Nordlicht.
Etterkrigstiden
Etter andre verdenskrig satset sentralmyndighetene på utviklingen av Murmansk fylke både industrielt og militært. Innbyggerne her og i andre deler av russisk Arktis (på russisk kalt Det ekstreme nord) fikk tillegg i lønna og ekstra ferie. I 1973 ble Kola atomkraftverk åpnet. Levestandarden i Murmansk fylke lå klart over gjennomsnittet for Russland utenfor de største millionbyene.
I løpet av 1990-tallet flyttet mange av innbyggerne sørover. I perioden 1989 til 2002 gikk antall innbyggere fra 967 000 til 761 000. I 2021 var tallet 733 000.
Murmansk og Norge
Den norsk-russiske grensa er i sin helhet også grense mellom Finnmark fylke og Murmansk oblast. Allerede i 1975 ble de to landene enige om å opprette felles fiskeriforvaltning utenfor kysten av Murmansk og Finnmark. En norsk-sovjetisk miljøkommisjon ble opprettet i 1988 og prioriterte de første årene å modernisere det sterk forurensende Petsjenganikel like ved norskegrensa. I 1998 ble den norsk-russiske kommisjonen for atomsikkerhet opprettet, med hovedmål å få i stand bedre atomberedskap ved atomkraftverket i Poljarnye Zori samt sikker håndtering av de store mengdene radioaktivt avfall og kjernefysisk materiale som er lagret i Murmansk fylke.
Så tidlig som i 1987 holdt den sovjetiske lederen Mikhail Gorbatsjov en tale i Murmansk der han oppfordret Russlands nordlige regioner til å inngå samarbeid med Norges nordlige fylker. En måned seinere ble det undertegnet en bilateral avtale mellom Finnmark og Murmansk. Dette kan ses på som en forløper til den langt større og tyngre forankrede Barentsregionen, som ble opprettet i 1993.
Les mer i Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.