Lyngen

Lyngshalvøya er meget berglendt med en rekke høye og spisse tinder av alpin karakter, utformet ved iserosjon. Fjellene på Lyngshalvøya kalles på denne bakgrunn Lyngsalpene (Lyngsalpan), og disse besøkes av fjellklatrere og skikjørere fra hele verden. Troms’ høyeste fjell, Jiehkkevárri (1834 meter over havet) ligger i sørvest, på grensen til Tromsø kommune.

Lyngen kommune omkranser fjorden, og har dermed kystklima med raske svingninger mellom nedbør og vind innimellom godværsdagene. I kommunen finnes det flere målestasjoner, og det er registrert målinger siden 1968. Målingene var allikevel mangelfulle i perioden 1975–2012.

Middeltemperaturen i kommunen ligger i underkant av 1,4 °C. Årsnedbøren har et gjennomsnitt på 676 millimeter, noe som tilsier at kommunen ikke har de store nedbørsmengdene.

I 1973 ble det målt 30,2 °C ved målestasjonen på Lyngseidet, og dette er høyeste registrerte temperatur i måleperioden. Laveste temperatur i samme periode finner man nettopp i 2012, da det ble målt –25,5 °C ved Gjerdvassbu.

Bosetningen er i stor grad konsentrert til strandflaten langs vestsiden av Lyngen sør for Koppangen. To tredeler av innbyggerne bor her, blant annet på Lyngseidet og Furuflaten. En tredel av innbyggerne er fordelt utover kommunen, hvorav en mindre andel bor på nordsiden av fjordarmen Kjosen, og de resterende langs Ullsfjorden i vest.

Ifølge Statistisk sentralbyrås definisjon er det to tettsteder i Lyngen (2025). Tettstedene er til sammen 1,3 km².

Etter 1945 var folketallet i Lyngen relativt stabilt frem til rundt 1980. Siden har det gått noe ned, og i 2024 lå det etter dagens kommunegrenser 29 prosent lavere enn i 1980. I tiårsperioden 2015–2025 gikk folketallet i kommunen tilbake med gjennomsnittlig 0,65 prosent årlig, mot en vekst på gjennomsnittlig 0,4 prosent årlig i fylket som helhet.

Næringslivet har tradisjonelt vært basert på fiske og jordbruk, men i dag er bare ni prosent av arbeidsplassene i kommunen innen primærnæringene (2024). Jordbruket drives i stor grad som støttenæring, og foruten noe storfehold er det et betydelig saue- og geitehold.

Fiskeflåten består for det meste av små og mellomstore båter. Det landes rundt 8 tonn rundvekt fangst i kommunen (2024), noe som gir en fangstverdi på rundt 0,45 millioner kroner. De lokale fiskerne hjemmehørende i Lyngen har fangster på særlig torsk og lignende arter, men bare en mindre del av fangsten ilandføres i egen kommune. Det er en rekefabrikk på Lenangsøyra, og kommunen har også annen fiskeforedling.

Industrien utgjør snaut 11 prosent av kommunens arbeidsplasser. Inkluderer man bygge- og anleggsvirksomhet samt kraft- og vannforsyning/renovasjon kommer andelen opp i 20 prosent. Industrien domineres av gummi-, plast- og mineralsk industri, hovedsakelig på Furuflaten og Lyngseidet i øst. Ytterligere rundt en tredjedel av industriens sysselsatte er i næringsmiddelindustri og noen i verkstedindustri.

Lyngen har relativt beskjeden vannkraftproduksjon. De to vannkraftverkene i kommunen produserer til sammen 22,9 gigawattimer i året (gjennomsnitt 1993-2020). Det største kraftverket er Rottenvik (i drift fra 1952), som står for omtrent nitti prosent av vannkraftproduksjonen. Troms Kraft Produksjon er hovedeier av rundt nitti prosent av vannkraftproduksjonen i kommunen. Resten eiges av Småkraft.

Av kommunens yrkesaktive har nesten 25 prosent arbeid utenfor kommunen, Rundt halvparten av disse finner man i Tromsø, mens resterende hovedsakelig er spredd i de øvrige kommunene i Nord-Troms og i Balsfjord.

Lyngseidet er et trafikknutepunkt. Herfra går det ferge over Lyngen til E6 i Olderdalen i Kåfjord, og vestover fra Lyngseidet går fylkesvei 91 med ferge fra Svensby over Ullsfjorden med veiforbindelse videre til Tromsø. Sørover fra Lyngseidet går riksvei 868 med forbindelse til E6 i Oteren i Storfjord. Fylkesveier fører langs hele vestsiden av Lyngenhalvøya i kommunen (fylkesvei 7922/7924).

Lyngen hører til Troms politidistrikt, Nord-Troms og Senja tingrett og Hålogaland lagmannsrett.

Kommunen er med i regionrådet Tromsøregionen interkommunale politiske råd sammen med Balsfjord, Karlsøy, Storfjord og Tromsø.

Lyngen kommune tilsvarer soknet Lyngen i Nord-Troms prosti (Nord-Hålogaland bispedømme) i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Lyngen til Senjen og Tromsø fogderi i Tromsø amt.

Arkeologiske funn viser at det har vært bosetting i området som nå er Lyngen kommune langt tilbake i tid, sannsynligvis helt tilbake til yngre steinalder. Både langs kystlinjen og på indre deler av kommunen er det gjort funn av kulturminner, som boplasser, hellegroper og tufter.

Det samiske har stått sterkt i Lyngen, med både tradisjonell reindrift, jakt og fiske. Fram til 1700-tallet var det området hovedsakelig bosatt av samer. Fra 1600-tallet utviklet Lyngen seg til å bli flerkulturell, med både samiske, kvenske og norske innbyggere – «De tre stammers møte». Kvenene kom nordover fra Tornedalen, og tilførte byggeskikker, jordbruk og språk.

Den såkalte generaljordeboka fra 1743 viser at det var kvenene som dyrket mest jord i Lyngen på den tiden. Både kvener og sjøsamer livnærte seg ved jordbruk og fiske, og grensene mellom de etniske gruppene var ikke alltid så skarpe. Blant annet var det ikke uvanlig med ekteskap mellom sjøsamer og kvener.

Det norske innslaget var gjerne handelsmenn, misjonærer eller embetsmenn.

Lyngen prestegjeld ble opprettet i 1776, og ble et sterkt prestegjeld for området i Nord-Troms.

Lyngen ble opprettet som egen kommune i 1837 ved innføringen av det lokale selvstyret. I 1867 ble et område med 878 personer utskilt og lagt til Karlsøy, og i 1875 ble et område med sju personer utskilt fra Balsfjord og lagt til Lyngen.

De største endringene i Lyngens avgrensning kom i 1902 og 1929 da tre nye kommuner ble opprettet ved utskilling fra Lyngen.

• 1902: Sørfjord (endret navn til Ullsfjord) med 1139 innbyggere ved opprettelsen.
• 1929: Kåfjord med 2308 innbyggere ved opprettelsen.
• 1929: Storfjord med 1349 innbyggere ved opprettelsen.

Lyngens nåværende grenser er fra 1992 etter at Nordnesområdet på østsiden av Lyngenfjorden med rundt 30 innbyggere ble overført til Kåfjord.

Lyngseidet var et privilegert handelssted som fikk kjøpstadsrettigheter i 1789.

På Lyngseidet finnes Nord-Norges største trebygning, som tidligere huset Solhov folkehøgskole. Stedet har hesteavlsstasjon for lyngshest/nordlandshest.

Gjennom Lyngsalpan landskapsvernområde er store deler av Lyngenhalvøya vernet for å ivareta natur- og kulturlandskapet.

Kommunevåpenet (godkjent i 1987) har en oppreist svart hest med bakovervendt hode mot en sølvfarget bakgrunn; motivet illustrerer lyngshesten.

Navnet er et norrønt fjordnavn Lygnir, av logn, ‘den vindstille’.

Lyngen kommune fikk i 2025 også samisk og kvensk navn, og kommunen heter formelt: Lyngen kommune Ivgu suohkan Yykeän kunta.

• Lyngsalpan
• Troms fylke

• Lyngen kommune
• Statistisk sentralbyrå: Kommunefakta Lyngen
• Brønnøysundregisteret

• Hanssen, Einar Richter (2004): Lyngen regionhistorie
• Hauge, Tore med flere (1986): Her bor mitt folk: en bildefortelling fra gamle Lyngen
• Larssen, Emil (1976–1980): Lyngen bygdebok, to bind