Kongsvinger

Berggrunnen er grunnfjellsgranitt uten tydelig struktur. Noen steder finnes hyperitt, som er industrielt utnyttet under navnet svart granitt. Det meste av berggrunnen er dekket av skrinn bunnmorene. De lavereliggende områdene langs Glomma har finkornet sandjord avsatt i en fjordarm ved avslutningen av siste istid. Sandjorda egner seg godt til å dyrke korn og poteter.

Topografien er svakt bølgende med skogkledde åser opptil 523 meter over havet (Langholsberget) i nordvest og med flere store sjøer. Mange av disse har avløp til Sverige; i flomtider går Glomma over vannskillet mot Vingersjøen og videre til Sverige. 85 prosent av kommunens areal er dekket av skog og myr. 0,5 prosent av kommunens areal er vernet som naturreservat (2023).

Kongsvinger hadde svært rask vekst i folketallet i 1970-årene (24,5 prosent). Siden har folketallet vært stabilt på noe over 17 000. Bosetningen er konsentrert i Kongsvinger tettsted, som har mer enn to tredeler av kommunens innbyggere. Spredt bosetning finnes i Glommas dalføre for øvrig (tettstedet Roverud), i mindre områder øst for hoveddalen (Hokkåsen og Austmarka) og sørover langs veg og jernbane mot Sverige. I tiårsperioden 2015 til 2024 økte folketallet med 1,0 prosent, mot 2,2 prosent i fylket som helhet. Kongsvinger hadde da den svakeste veksten i folketall av Innlandets byer.

I 2024 er 20 prosent av befolkningen under 20 år (22 prosent for hele landet) og 25 prosent 65 år og eldre (landsgjennomsnitt 19 prosent).

Det drives betydelig jordbruk med hovedvekt på bygg, havre og poteter. Jordbruksarealet er på 46 000 dekar (2023); tre firedeler er åker. Kongsvinger er blant landets største skogkommuner. I femårsperioden 2020–2024 ble det i snitt avvirket 275 000 m³ årlig. To tredeler av avvirket kvantum var gran. Størsteparten går ut av kommunen for videre foredling, men Kongsvinger har en del annen industri med basis i landbruket.

Kongsvinger har middels stor vannkraftproduksjon. De fem vannkraftverkene i kommunen produserer til sammen 198 gigawattimer i året (gjennomsnitt 1993-2020). Det største kraftverket er Kongsvinger (i drift fra 1975), som står for omtrent nitti prosent av vannkraftproduksjonen. Andre store kraftverk er Brødbølfoss (1920) og Bedafors (1985). Hafslund ECO Vannkraft er hovedeier av nesten all vannkraftproduksjonen i kommunen

Fra 1965 har det vært en sterk industriutbygging, dels i tilknytning til et statlig industrivekstanlegg (Siva) vest for Kongsvinger sentrum. Kommunen har også selv bygd flere industribygg for utleie. Det er etablert et stort antall bedrifter innen mange næringsgrener. En stor del av bedriftene er kommet ved utflytting fra Oslo-området, enten i form av knoppskyting eller full utflytting. Utflyttingen er motivert blant annet ved offentlige grunnlagsinvesteringer og rikelig tilgang på arbeidskraft. Den korte avstanden til Oslo er en av grunnene til de mange nyetableringene. Kongsvinger er likevel først og fremst en by for handel og tjenesteyting med bare fem prosent av arbeidsplassene i industrien (2023). Kongsvinger har også mottatt statlige arbeidsplasser ved at Statistisk sentralbyrå har opprettet en større avdeling i byen.

Kongsvinger gir også arbeidsplasser og tjenesteyting for nabokommunene, men fortsatt har 11 prosent av de yrkesaktive i Kongsvinger sin arbeidsplass i Oslo.

I Kongsvinger utkommer avisa Glåmdalen med tre utgaver i uka.

Kongsvinger er et knutepunkt for Kongsvingerbanen fra Oslo over Charlottenberg til Stockholm. Det er flere mellomriksveger til Sverige. E16 (Bergen–Gävle) kommer fra Sør-Odal og går østover gjennom Kongsvinger til riksgrensen. Fylkesveg 2 går på Glommas østside fra Elverum gjennom Kongsvinger til Eidskog og Magnor. Den går parallelt med Solørbanen, hvor persontrafikken ble nedlagt i 1994.

I Kongsvinger tettsted ligger den kommunale administrasjonen og flere interkommunale og fylkeskommunale institusjoner som særlig dekker Solør og Odal. Kongsvinger sykehus er en avdeling av Akershus universitetssykehus HF. Kongsvinger har to videregående skoler, Sentrum og Øvrebyen. Forsvarets veteransenter ligger ved innsjøen Bæreia sørvest for byen. En rekke idrettsanlegg har fylkesanleggsstatus. NRK har lokalkontor i Kongsvinger.

Kongsvinger hører til Innlandet politidistrikt, Romerike og Glåmdal tingrett og Eidsivating lagmannsrett. Kongsvinger er rettssted for Romerike og Glåmdal tingrett.

Kommunen er med i interkommunalt politisk råd Kongsvingerregionen sammen med Eidskog, Grue, Nord-Odal, Sør-Odal og Åsnes.

Kongsvinger kommune tilsvarer de tre sokna Austmarka, Brandval og Vinger i Solør, Vinger og Odal prosti (Hamar bispedømme) i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Kongsvinger til Vinger og Odalen fogderi i Hedemarkens amt.

Vegen fra Sverige gjennom Eidskog kom fram til Glomma ved «kneet», og her ble det på 1600-tallet anlagt festningsverker. I 1644 kom den første jordskansen ved elva, i 1670- og 1680-årene ble så Kongsvinger festning anlagt på Tråstadberget nordvest for «kneet». Sivil bebyggelse, Kongsvinger leir, fantes allerede på denne tiden. Kongsvinger fikk kjøpstadsrettigheter i 1854 og ble etablert i 1855, og byen ble etter hvert et kommunikasjonssentrum.

Bru over Glomma stod ferdig i 1856, og Kongsvingerbanen (Norges første statsbane) ble åpnet i 1862, med forbindelse til Sverige i 1865. Etter at jernbanen sto ferdig, kom veksten på stasjonssiden, sørsiden av Glomma, og i 1876 ble denne delen innlemmet i Kongsvinger.

I Øvrebyen, Hedmarks eldste bevarte bybebyggelse, ligger blant annet Aamodtgården, Dahlmanngården og Grønnerudgården, som er trehusbebyggelser fra 1700- og 1800-tallet. Alle disse ble fredet i 1920-årene. Kongsvinger Museum har flere avdelinger foruten Aamodtgården: Kvinnemuseet, landets eneste museum for kvinnehistorie, er lokalisert til Dagny Juels barndomshjem Rolighed i Øvrebyen. Forsvarsmuseet Kongsvinger festning har forsvarshistorisk utstilling fra vikingtiden og fram til i dag. De største severdighetene er festningsanlegget, museene og krigsminner fra trefninger med svenskene. Turisttrafikken er ellers preget av nærheten til Sverige med grensehandel og stor gjennomgangstrafikk. Vinger kirke er en korskirke i tre bygd i 1697 med altertavle fra 1300-tallet. Den ligger i bysenteret.

Kommunevåpenet (godkjent i 1926) har et sølvfarget byggverk på svart underlag, i svart felt et hvitt bånd og illustrerer Kongsvinger festning og Glåma.

Bykart: se Kongsvinger tettsted

• Innlandet
• Kongsvinger – tettsted
• Norges geografi

• Kongsvinger kommune
• Kommunefakta Kongsvinger – SSB
• Geologiske kart – NGU

• Brynn, Olaf (1929): Kongsvinger: en historisk oversikt 1682–1854–1929, Solør–Odal historielag – les boka på nb.no
• Gjerstadberget, Kari (red.) (2004): Kongsvinger – byen og folket, Kongsvinger kommune
• Hansen, Knut Ingar (2001): Bli med i gata : Stasjonssida i Kongsvinger 1876–2001, Lokalhistorisk Forlag
• Hansen, Knut Ingar (2005): Kongsvingers historie : Festningen og Leiren 1682–1720, Vinger Historielag
• Lillevold, Eyvind (1972–1977): Vinger bygdebok: gards- og slektshistorie, 3 bind, «bygdebokkomiteen» – les bøkene
• Lillevold, Eyvind (1965): Vinger og Eidskog, «Bygdebokkomitéene» – les boka
• Mandt, Gunnar (1953–1968): Brandval-boka, 2 bind, Brandval kommune – les bøkene
• Seglsten, Johan (2017): Byen vår : gamle Kongsvinger, Kongsvinger–Vinger historielag
• Vigeland, Nils P. (1954): Kongsvinger 1854–1954, Kongsvinger kommune – les boka