Juno

Sammen med Jupiter og Minerva utgjorde Juno den kapitolinske triaden, den tidligste og viktigste nasjonalkulten for det romerske folket. Den kapitolinske triaden ble dyrket i Jupiter Capitolinus tempel på Kapitolhøyden i Roma. Templets innerste (cella), var tredelt, med en kultstatue for hver av de tre guddommene.

Juno ble særlig dyrket av kvinner som bryllupets og ekteskapets beskytter (Juno, Juga eller Pronuba) og som fødselsgudinne (Juno Lucina). Senteret for kulten var Latium og Roma.

Ansvaret for hennes kult hadde Jupiters prest, flamen dialis, og hans hustru, flaminica. Hennes viktigste offerdyr var en hvit ku.

Juno hadde flere tilnavn («epitet»): blant annet Juno Regina («dronningen»), Juno Moneta («varsleren») og Juno Sospita («frelseren»). Bakgrunnen til epitetet Moneta er den berømte fortellingen om da gallerne beleiret Roma i 390 fvt. Da de under natten prøvde å klatre opp på befestningene til Kapitolhøyden begynte Junos hellige gjess å kakle, slik at romerne våknet og klarte å bekjempe gallerne. Etter dette ble hun kjent som «varslerinnen». For å takke Juno og gjessene for at de hadde reddet byen ble det kort tid etter denne hendelsen oppført et tempel viet Juno Moneta på Kapitolhøyden. Romas første mynt lå i nærheten av dette tempelet, derav det italienske navnet «moneta» for mynt eller penger (jamfør norsk «monetær», fransk «monnaie» og engelsk «money»).

På flere steder i Mellom-Italia kom hun til å bli folkets fremste guddom, for eksempel i den latinske byen Lanuvium. Med tilnavnet Sospita («den frelsende») hadde hun en militær, beskyttende rolle. Som Juno Sospita ble hun fremstilt med lanse og skjold, snabelsko og med skinnet av en geit, hennes hellige dyr, over rygg og hode.

Det fantes flere helligdommer viet til Juno i Roma: Juno Monetas tempel på Capitolium, Juno Sospitas tempel på Forum Holitorium, Juno Reginas ('dronningen') tempel fra 392 fvt. på Aventinerhøyden, samt et til Juno Lucina på Eskvilinerhøyden. Kulten ble etter hvert spredt til hele det romerske riket.

Den første dag i hver måned, Kalendae (dagen for nymånens fremkomst), var spesielt viet Juno. Et lam og en purke ble da ofret til Junos ære, og på denne månedsdato var alle hennes templer i Roma blitt innviet. Rollen som kvinnenes spesielle guddom har en tydelig sammenheng med hennes forhold til Månen og til kalenderen, som er forbundet med menstruasjonssyklusen.

Den 1. februar ble Juno Sospita fra Lanuvium feiret.

Den 15. februar ble Lupercalia-festivalen avholdt. Der spilte Juno Lucina en rolle i ritene som dreiet seg om renselse og fertilitet.

Den 1. mars ble Matronalia feiret til ære for Iuno Matrona, da de gifte romerske kvinnene, (matronene), ofret ved Juno Lucinias tempel på Eskvilinerhøyden.

Den 7. juli ble Juno Caprotina feiret, Juno i sin egenskap av guddom med geiteattributt. Med horn, og kledd i geiteskinn ble hun dyrket som villdyrenes gudinne og giver av melk.

Liksom andre romerske guder ble Juno og mytene forbundet med henne ofte avbildet i renessansens og barokkens kunst. Juno i sin rolle som himmeldronning ble fremstilt med kongelige attributter, med septer og diadem. Ettersom hun også er en moder- og fertilitetsgudinne fremstilles hun som en majestetisk, fyldig kvinne, herav uttrykket «junonisk», en kvinne med generøse former.

Mytologien rundt Juno er nesten helt og holdent tatt over fra de greske mytene om Hera. Hun er stendig sjalu på sin make Jupiter, som bedrar henne konstant med andre kvinner (og gutter). Hun hater sin stesønn Hercules (Herakles), som Jupiter har avlet med en dødelig kvinne. Dette er bakgrunnen til myten om Melkeveiens tilkomst. Når Hercules hadde blitt født, la Jupiter ham ved den sovende Junos bryst for at hun skulle amme ham. Hun våknet, og når hun så det uekte barnet, kastet hun ham vekk i raseri, slik at melken fosset ut i verdensrommet.

I Homers Iliaden kjennetegnes hun også av sjalusi og raseri. Når den trojanske prinsen Paris gir det gyldne eplet til Afrodite/Venus som den vakreste av gudinner, blir hun rasende, og blir deretter trojanernes fiende og de akajiske grekernes allierte. I Vergils romerske nasjonalepos Aeneiden får hun derfor rollen som trojaneren Aeneas verste fiende. Hun tar dronning Dido og den blivende erkefienden Karthagos parti, og prøver på alle måter å forhindre at Aeneas kommer frem til det skjebnebestemte målet for sin ferd, Italia og Latium, der hans etterkommere en dag skal grunnlegge Roma.