Jan Kjærstad

Allerede med sin første roman, Speil. Leseserie fra det 20. århundre, ble Kjærstad behørig lagt merke til. Anmelderen i Stavanger Aftenblad skrev at «her har vi med ett av etterkrigstidens største norske diktverk å gjøre.»

Verket er et bredt anlagt prosjekt der krigsperspektivet og atomtrusselen utgjør en av de tematiske bærebjelkene. Hovedpersonen er en ingeniør og billedkunstner som på tvetydig vis forsøker å bekjempe krigshysteriet og krigsindustrien. Forfatteren fremsetter en tese om at den moderne teknologien i sitt vesen er menneskefiendtlig. Som alle hans romaner er også denne sinnrikt konstruert og veksler mellom realistiske og fantastiske innslag.

Utover 1980-tallet fulgte hva man kan kalle en postmodernistisk fase i forfatterskapet. Kjærstad skrev et litterært manifest, «En poetikk for 80-årene», der han mente at tradisjonelle menneskeskildringer og identifikasjonskrav måtte vike for de overordnede strukturene som faktisk styrer historiens gang og menneskenes vilkår.

I tre eksperimentelle romaner realiserte han sin poetikk, blant annet i Homo falsus eller det perfekte mord (1984), som ble en slags generasjonsroman for 1980-tallet. Homo falsus er en sen-modernistisk eller postmodernistisk roman om identitetens og kreativitetens betydning og vilkår i det postindustrielle samfunnet. Den handler om en mannlig forfatters tvekamp med en kvinnelig hovedperson og skildrer Det Nye Mennesket, som vekselsvis blir kalt «Homo Falsus» og «Homo Recens». Romanen gir en kritisk fremstilling av et samfunn der det manipuleres med fakta på en slik måte at løgn ikke kan skilles fra sannhet. Det moderne mennesket presenteres som en rollespiller som stadig skifter identitet og spiller falsk i den hensikt å forføre andre. I tråd med dette veves løgn og sannhet inn i hverandre.

I et virvar av falsk informasjon og nonsense-kunnskap — som tilsvarer inntrykksflimmeret i vår tid, og som Kjærstad selv kalte det «encyklopediske fenomen» i det moderne samfunn — trues identiteten med å bli visket ut. I denne kaotiske tilstanden settes den menneskelige skaperevne og kreativitet alvorlig og prekært på prøve. Den stilles overfor oppgaven «å gjøre det umulige», som det heter i romanen. Det viser seg nemlig at mennesket — i mer enn én forstand — står overfor en forsvinnings- eller utslettelsestrussel.

Kjærstad leker med krimsjangeren og skildrer tre mord som følger et fast mønster. Forfatteren føler trusselen nærme seg som det utpekte fjerde offeret, og han kan kun redde seg ved å endre fortellingens mønster. Han må gjøre «det umulige». Romanen handler altså blant annet om romanens egen struktur – den er en «metaroman».

I sin neste roman, Det store eventyret (1987), er det en annen makrostruktur Kjærstad leker med, nemlig geografien. Han gjør Norge til en tropisk øy, mens Afrika ligger i ugjestmilde strøk langt nord. Den mannlige hovedpersonen er dypt fascinert av en gåtefull kvinne, en fascinasjon som på forunderlig vis går i spann med en opptatthet av et gammelt eventyr som også rommer en rekke gåter. Ulike sjangere og språkformer – reklame, dataprogrammer, vitenskapsprosa – kombineres, og romanen låner trekk fra kjærlighetsromanen, utviklingsromanen, den satiriske romanen, dagboken og biografien. En rekke fragmenter utvikles etter hvert til en sammenhengende historie som på sin side rommer andre historier som belyser hovedhistorien. Teksten ligger i flere lag i romanen, ikke bare fortellingsmessig, men også konkret på boksidene ved at det er skrevet inn kommentarer i margen, og ulike fonter er benyttet.

Romanen Rand (1990) har mye til felles med Homo falsus ved at den låner fra krimsjangeren og følger seriemordets mønster. Hovedpersonen er ansatt i et datafirma og fremstilles som et ganske alminnelig menneske. I løpet av handlingen tar han livet av en rekke mennesker, tilsynelatende helt umotivert. Seriemorderens ugjerninger er skildret på en nøktern måte, og drapene sees som uttrykk for en pervertert jakt etter mening. Til slutt hjelper han politiet med å oppklare de forbrytelsene han selv har begått.

På en original måte tar Kjærstad opp en fremmedgjøringsproblematikk i et høyteknologisk informasjonssamfunn. Rand er avgjort en del av Kjærstads eksperimentelle fase, men den peker også fremover i forfatterskapet, blant annet ved den rollen Oslo og konkrete steder i hovedstaden spiller i skildringene. I det senere forfatterskapet blir både det lokale og det nasjonale et viktig aspekt ved Kjærstads romaner.

Det store prosjektet på 1990-tallet var trilogien om den berømte medieskikkelsen Jonas Wergeland, Forføreren (1993), Erobreren (1996) og Oppdageren (1999). Trilogien er et hovedverk ikke bare i Kjærstads diktning, men i moderne skandinavisk litteratur overhodet. Her retter Kjærstad på nytt søkelyset mot det moderne mediesamfunnet, samtidig som han gir en skarp og satirisk beskrivelse av utviklingen i etterkrigstidens Norge.

Hovedpersonen Jonas Wergeland er særlig kjent for sitt store prosjekt, TV-serien Å tenke stort, som ble sendt i merkeåret 1989, da den kalde krigen tok slutt og en ny epoke begynte. Trilogien består av tre biografier skrevet av tre ulike personer med hvert sitt perspektiv på hovedpersonen. Trilogien handler om utviklingen av det senmoderne Norge, ikke i det tradisjonelle etterkrigs-, gjenreisnings- og radikaliseringsperspektivet som så mange forfattere har beskrevet før, men i lys av den epoken oljeeventyret og de nye internasjonale kontaktene har skapt. Den biografiske fortellingen om Jonas blir samtidig en fortelling om nasjonen Norge i siste del av det 20. århundret.

Fortellingen starter i 1992 med at Jonas kommer hjem fra verdensutstillingen i Sevilla. Han kommer fra flyplassen i taxi, men velger å spasere det siste stykket opp til huset på Grorud. Etter å ha låst seg inn, blar han gjennom post og lytter til telefonbeskjeder før han åpner døren inn til stuen. Der starter dramaet. På gulvet i stuen ligger Jonas’ kone Margrete død. Han blir senere fengslet for å ha myrdet henne. Foruten de gåtene hovedpersonen selv rommer, er konas død det grunnleggende mysteriet i trilogien.

Forføreren er en biografisk roman. Den stiller gjentatte ganger spørsmålet: Hvordan henger et liv sammen? I tråd med prosjektet Å tenke stort må det biografiske portrettet imidlertid oppfattes som en pedagogisk tekst med et nasjonalt anliggende. Fortelleren sier da også at hun skriver boken «for hele Norges skyld». Det fremgår flere steder at fortelleren oppfatter hovedpersonen som en allegori for nasjonen. Fortellingen om Jonas Wergeland er både en bok om Jonas’ sammensatte identitet og om Norges særtrekk og posisjon i senmoderniteten.

Et av de mest sentrale problemfeltene i romanen er forholdet mellom Norge og verden. Steder og forhold i Norge sammenstilles og sammenlignes systematisk med steder og forhold ute i verden. Det hjemlige speiler det internasjonale og omvendt. Systemet kommer programmatisk til uttrykk på følgende måte: «Dere har Ganges (…) Vi har Sognefjorden. Den er vår hellige flod.»

Trilogien er styrt av en logikk der det legges vekt på tilfeldighetenes spill og mangetydige kryssforbindelser, snarere enn på fast definerte årsaksforklaringer. Både i tematikk og form viser den de utallige fortolkningsmuligheter som et menneskes livshistorie kan romme. Menneskets adelsmerke består i at det kan tenke flere tanker på en gang, heter det i siste bind, og i sin helhet kan trilogien leses som en tributt til den grenseoverskridende fantasien. Samtidig forteller den en historie der trofastheten mot den store kjærligheten settes høyere enn alt.

Etter det store 1990-tallsprosjektet har Kjærstad utgitt en rekke romaner som er mer tradisjonelle i formen og som nærmer seg idéromanens felt. Kjærstad fremstår hele tiden som en entusiastisk forsvarer av fantasiens grensesprengende kraft, kunstens og litteraturens betydning og menneskets fantastiske muligheter. Flere av de senere romanene handler også om kjærlighetens kraft, for eksempel Tegn til kjærlighet (2002) og Normans område (2011). I romanen Kongen av Europa (2005) er hovedpersonen en delt personlighet som vingler mellom et rasjonelt og et romantisk prosjekt.

Et nytt høydepunkt i forfatterskapet kom med romanen Berge (2017). En fremtredende arbeiderpartipolitiker, Arve Storefjeld, blir funnet myrdet i familiehytta i Nordmarka sammen med kona, datteren og hennes kjæreste, samt kjærestens niårige datter. De blir funnet med overskåret strupe, og forbrytelsen blir etterforsket som terror. Romanen fremstår som en tematisk behandling av det kollektive sjokket som rammet Norge etter terrorangrepene i Norge 22. juli 2011. Kjærstads roman er ikke en direkte parallell til de angrepene på Regjeringskvartalet og Utøya, men mediedekningen og følelsen av tapt uskyld i det idylliske Norge inneholder mange likhetspunkter med terrorhendelsen. Mordsaken er skildret fra tre ganske ulike synsvinkler, en litterær teknikk man kan kjenne igjen fra Wergeland-trilogien. Også bruken av et krimplot kjenner man igjen fra mange av Kjærstads romaner. Men krimgåten får ingen løsning. Den forblir i romanens taushet.

Kjærstad fortsetter å fremheve fortellingen i sin litteratur, og han er opptatt av romanplottet, og romansjangerens mange muligheter. Tittelen på romanen, Mr. Woolf (2019), har en klar referanse til en forfatter Kjærstad har uttalt at han setter høyt, britiske Virginia Woolf. Romanen er ikke et portrett av Virginia Woolf, men går langt i retning av en hyllest til forfatterens far, og til alle fedre. William Abelson er sønn av en forhandler av leketøy. Han er fysiker, opptatt av mørk materie, men jobber samtidig som barista og har også et spesielt forhold til mørkbrent kaffe. Men først og fremst er dette en roman om biografisjangeren. Kjærstad har utformet fortellingen som en samtale mellom hovedpersonen og hans biograf, Nina. Hennes innspill overfor jeg-fortelleren er ikke en del av teksten. Likevel er hun hans viktige makker, og igjen får vi en utforsking av hva et menneske rommer, hvordan et liv henger sammen, og hvordan en kan fortelle om det.

En tid for å leve (2022) ble skrevet under koronapandemien, og forfatteren har i intervjuer innrømmet at nedstengningen i Norge påvirket skriveprosessen, og at han måtte justere sine arbeidsmetoder. Da alt ble stengt ned i Norge 12.mars 2020, ble research-planene til Kjærstad gjort om. En tid for å leve har som mange av Kjærstads tidligere romaner et sinnrikt plot: 12 mennesker er tilskuere til en bestemt oppsetning av Henrik Ibsens teaterstykke Hedda Gabler fra 1890. Alle har de ulike livshistorier som flettes inn i historien, og alle blir involvert i det som skjer på scenen, der et faktisk pistolskudd blir avfyrt. Kjærstad viser sin evne til å fortelle historien fra ulike synsvinkler. De enkelte portrettene av de 12 karakterene er i seg selv små noveller som fint kan stå alene, men et vesentlig poeng i romanen er hvordan disse livsfortellingene påvirker hverandre og støter inn i hverandre som kuler på et biljardbord. Kjærstad er opptatt av nettverket, relasjonene mellom personene, noe denne romanen demonstrerer.

I Valgdager (2024) viser Kjærstad at dagsaktuelle problemstillinger i det moderne Norge er et tilbakevendende tema i forfatterskapet, men ikke uten at han trekker linjer bakover og ser det hele i en større, historisk sammenheng. Romanen gjengir memoarene til aksjeforvalteren Einar Z. Olsen og problematiserer det nyrike Norge, og mulighetene mange nordmenn ser i det å bygge opp og forvalte en større aksjekapital. Samtidig er Olsen oppkalt etter landsfaderen og Arbeiderpartiets mangeårige statsminister Einar Gerhardsen, og romanen sentrerer rundt etterkrigstidens stortingsvalg og hovedpersonens erfaringer med de enkelte valgnettene opp gjennom årene. Igjen gir Kjærstad gode og detaljerte portretter, spesielt av hovedpersonen, der klesvaner, mote og preferanser innenfor mat og drikke får en fremtredende plass.

En verdig sak for Thomas Hegel (2026) er en spionroman om en mann som har den noe tvilsomme dobbeltrollen som tekstforfatter av kjærlighetssanger og utroskapsjeger.