Emanuel de Thygeson

Niels Emanuel Thygesens farsslekt hadde gjennom fire generasjoner drevet stor kjøpmannshandel og var blitt eiere av flere gods i Danmark. Han var født borgerlig, men ble adelig da faren og onkelen ble adlet 17. juni 1776. Selv arvet han store gods og fikk også betydelige midler med sin hustru.

Han studerte jus ved Københavns Universitet og ble jurist i 1797. To år senere ble han utnevnt til viselandsdommer over Sjælland og Møn. de Thygeson kom til Norge i 1802 som amtmann i Hedemarkens amt (Hedmark), og i 1804 ble han utnevnt til stiftamtmann i Kristiansand og amtmann i Nedenes.

Etter at Storbritannia satte i verk fastlandsblokaden fra 1807, ble det vanskelige forhold på Sørlandet, og stiftamtmannen tok initiativ til å skaffe korn fra Danmark. Han investerte også av egen kapital i kornforsyningen. de Thygeson fikk etter søknad avskjed i 1810 og reiste hjem til Danmark for å drive godset Bygholm, men kom tilbake i 1812, da han ble utnevnt til stiftamtmann i Akershus. Også i dette embetet tok han del i arbeidet med å skaffe korn til landet. Dessuten stilte han seg bak kravet om en norsk bank.

Det rådet uro i landet, og de Thygeson fikk i 1813 oppdrag sammen med oberstløytnant von Haffner å undersøke Carsten Tanks svenskvennlige uttalelser. Stiftamtmannen ble også en viktig rådgiver for stattholderen, prins Christian Frederik, og prinsen ville gjerne at han skulle bli medlem av regjeringskommisjonen. Som en av prinsens nærmeste fortrolige fikk han dessuten innflytelse på den norske forfatningen, da han gjorde prinsen kjent med kravet som stod sterkt på Østlandet om en fri forfatning. de Thygeson utarbeidet også propaganda for selvstendighetstanken. Sammen med biskop F. J. Bech skrev han brev til stiftamtmenn og biskoper, han forfattet et rundskriv til embetsmennene på Østlandet, og han deltok i prinsens rådslagning med ledende menn på Eidsvoll i slutten av januar 1814.

Christian Frederik ville senere at de Thygeson skulle reise til Danmark for å legge prinsens syn frem for kongen. de Thygeson reiste 9. mars 1814 motvillig tilbake til Danmark, hvor han fikk foretrede hos kongen. Han hadde også som oppdrag å skaffe korn til Norge, noe han gjorde, til dels med store personlige offer. Deretter trakk han seg tilbake fra offentlig virke for å ta seg av sine gods. Han hadde i 1809 kjøpt onkelens gods Bygholm ved Horsens, som omfattet rundt 7500 dekar dyrket jord. I 1821 arvet han familiens stamhus Mattrup, ikke langt fra Bygholm, og ble dermed storgodseier.

Tidene for landbruket var vanskelige etter 1814, og selv om de Thygeson var en driftig godseier, fikk han problemer med å betale skattene på godset, og han kom hurtig på etterskudd. Følgen ble at stamhuset ble solgt i 1829, men de Thygesons sønn kjøpte hovedgården Mattrup. I 1830 måtte de Thygeson også avstå Bygholm, men han hadde fortsatt eiendom i Norge, da han i 1817 hadde arvet storgården Skøyen i Østre Aker etter svigerfaren. Han flyttet tilbake til Norge i 1830 og ble boende på Skøyen til 1841, da han solgte gården og reiste utenlands. de Thygeson levde senere utenfor Norden – i Paris, Roma, Lausanne og til slutt ved Zürich, hvor han døde i 1860.

Emanuel de Thygeson ble utnevnt til kommandør av Dannebrogordenen i 1809 og ble Dannebrogsmann i 1812. Han var populær hos befolkningen i sin tid som stiftamtmann, og en bro ved Kristiansand fikk navnet Thygesons minde. Slekten døde ut med hans eneste sønn, klittinspektør Thyge de Thygeson (1806–1905).

• 1814 – det selvstendige Norges fødsel
• Grunnlovens historie
• Norge under napoleonskrigene