Da Beskows første egne bok, Historien om den bitte lille konen (Sagan om den lilla, lilla gumman, 1897), kom ut, var hun i ferd med å etablere seg som illustratør av andres tekster i tidsskrift og årbøker for barn. Debutboken bygger på en tradisjonell regle, og det hendte også senere at hun brukte tradisjonsstoff, men i hovedsak var hun sin egen forfatter.
I bildebøkene veksler hun mellom fiksjonsverdener, naturkunnskap, idyller og progressiv samtidsbarndom. Noen ganger skjer vekslingen i samme fortelling, som i Reisen til landet Det var en gang (Resan till landet Längesen), der barna flytter seg til eventyrverdenen på en flyvende trestokk. Også Oles skitur (Olles skifärd) veksler mellom naturalisme og eventyrets fantasiinnslag.
I samtida ble Beskows bøker verdsatt fordi de skildret realistiske hverdager for svenske barn, som i Barna paa Solbakken (Barnen på Solbacka, 1898). I dag kan det virke som et paradoks at de progressive idealene hun la fram for barns aktive lek og utforskning, nå kan leses som en nostalgisk idyll.
Den nordiske naturen er konkret og realistisk skildret, med noen innslag av eventyrfigurer. Den teknikken hun brukte i Puttes eventyr i blåbærskogen (Puttes äventyr i blåbärsskogen), hvor hun forminsket hovedpersonen og lot leserne oppleve naturen fra et nedenfra-perspektiv, gjentas i flere varianter senere. Bevissthet om årets rytme og naturens kretsløp finnes flere steder: Oles skitur, Årets saga og Lasses eventyr i haven (Lasse liten i trädgården).
Dyrene hun skildrer er noen ganger dyr med dyrs egenskaper. Andre ganger, som i Okke, Nutte og Pillerill (Ocke, Nutta och Pillerill) og Solegget (Solägget), snakker og resonnerer dyrene med menneskene på like fot.
Elsa Beskows eventyrverden har en egen signatur, men den inneholder også miljøer og tema som forekommer i kunsteventyr av Zacharias Topelius og H.C. Andersen, og i folkeeventyr fra Norden og de tyske brødrene Grimm. Handlingen foregår i de nordiske skogene, eller i samtidens småbyer og jordbrukssamfunn, men også i helt fiktive prinsesseslott. Noen ganger lar hun leketøyet bli levende, slik også H.C. Andersen gjorde.
Samtidsrealisme finnes også i hennes senere bøker som Annika (Duktiga Annika, 1941) og Herr Peter (1949). Det flittige barnet Annika kan oppfattes som en bidragsyter til produksjon og samfunnsberedskap under andre verdenskrig. Moralen bak omsorgen for den fattige, men hjelpsomme herr Peter kan nok både oppfattes som aktiv solidaritet, høflig respekt og overklassens almisser. Hennes siste bildebok, Röda bussen och gröna bilen (1952), er en tvetydig anerkjennelse av bilismen som et uttrykk for den nye tid; historien om den røde bussen ender i harmoni, mens moralen i den siste historien er at biler kan være årsak til kaos og uro.
De mest nostalgiske bøkene hennes er også blant hennes best kjente. Fra 1918 til 1947 utga hun fem bildebøker om de tre tantene Brun, Grønn og Fiolett, deres nabo onkel Blå, og de to barna Petter og Lotta. Her er handlingen satt til et svensk småbymiljø på midten av 1800-tallet. Familiekonstellasjonen med tre tanter og en onkel har likhetstrekk med Beskows egen barndom.
Bildeboka Pers nye klær (Pelles nya kläder, 1912) har en regleform der hovedpersonen må gjøre gjentjenester til hjelperne sine for at alle faser i klesproduksjonen skal falle på plass.
Flere av bøkene hennes inviterer til aktiv medlesning. I Nissene i hatten (Hattstugan, 1930) og Sesselills eventyr (Sessalätts äventyr, 1938) blir historien fortalt på rim der leseren må fullføre den siste delen av rim-ordet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.