Det europeiske frihandelsforbund (EFTA)

Konvensjonen for opprettelse av Det europeiske frihandelsforbund EFTA ble undertegnet i Stockholm 4. januar 1960, og utgjorde et felles rammeverk mellom de syv landene med veiledende prinsipper for handelen mellom dem, minimumsregler og prosedyrer for å fjerne tollsatser og såkalte kvantitative handelsrestriksjoner, samt et sett av felles opprinnelsesregler for kjøp og salg av varer over landegrensene.

I 1961 ble Finland assosiert medlem av EFTA, og fullverdig medlem i 1986. Island kom med i 1970 og Liechtenstein i 1991. Danmark og Storbritannia forlot EFTA i 1972 til fordel for medlemskap i EF. I 1986 fikk de følge av Portugal og i 1995 forlot Finland, Sverige og Østerrike EFTA til fordel for det som da var blitt til EU. Dermed var det bare fire medlemsland igjen, mens ti land totalt hadde vært innom EFTA siden dannelsen i 1960.

I 1990 etablerte EFTA-landene en felles politikk overfor tredjeland for å speile EF-landenes tilnærming til eksterne økonomiske forbindelser etter Berlinmurens fall i 1989 og slutten på den kalde krigen. Siden den gangen har EFTA-landene inngått en rekke handelsavtaler med land over hele verden, og tre av dem med EU gjennom EØS-avtalen mens Sveits har inngått bilaterale avtaler med EU på egen hånd.

Utviklingen på 1990-tallet førte til at EFTA-landene oppdaterte sin konvensjon fra 1960 for å gjenspeile et økt ambisjonsnivå innen handelsliberalisering. Den nye konvensjonen, oppkalt etter hovedstaden i fyrstedømmet Liechtenstein, Vaduz, hvor den ble undertegnet 21. juni 2001, ble iverksatt 1. juni året parallelt med de bilaterale avtalene mellom Sveits og EU.

De viktigste endringene som fulgte med Vaduz-konvensjonen var integreringen av prinsippene og reglene som ble etablert mellom EU og de tre EFTA-landene som ble omfattet av EØS-avtalen samt de bilaterale avtalene Sveits hadde inngått med EU. Viktige nye bestemmelser inkluderte fri bevegelse av personer, handel med tjenester, kapitalbevegelser og beskyttelse av immaterielle rettigheter.

Etter iverksettelsen av Vaduz-konvensjonen har EFTA-landene dratt nytte av tilnærmet de samme reguleringene seg imellom som de har med EU. Konvensjonen gjelder i praksis for forholdet mellom Sveits og EØS/EFTA-statene, ettersom EØS-avtalen gjelder for handelsforbindelsene mellom Island, Liechtenstein og Norge, og oppdateres jevnlig av EFTA-rådet for å gjenspeile utviklingen under EØS-avtalen og de sveitsiske bilaterale avtalene.

EFTAs råd (The EFTA Council) er organisasjonens øverste organ. Det møtes vanligvis åtte ganger i året på ambassadørnivå, det vil si med lederne for medlemslandenes delegasjoner til EFTA, og minst en gang per år på ministernivå. Beslutningene deres er basert på konsensus og ledelsen av rådet går på rundgang mellom medlemslandene for ett år av gangen. I rådet diskuteres substansielle, strategiske og organisatoriske spørsmål knyttet til EFTAs forhold til andre stater, statsunioner som EU og internasjonale organisasjoner.

Medlemmene i EFTA-rådet vedtar det årlige budsjettet og administrative tiltak knyttet til EFTAs drift og sekretariat. Dessuten forvalter rådet forholdet mellom EFTA-landene slik dette er definert i EFTA-konvensjonen, og vedtar beslutninger som gjenspeiler den utviklingen av lover som skjer gjennom EØS-avtalen og de bilaterale avtalene mellom Sveits og EU.

Under EFTAs råd er det etablert åtte komiteer, hvorav tre er karakterisert som rådgivende. Den første av disse ble dannet i 1961, som en konsultativ komité bestående av arbeidsgiver- og arbeidstagerorganisasjoner i de enkelte medlemslandene. Denne gir primært råd om utviklingen av EFTA-samarbeidet på arbeidslivsområdet, og fungerer som en kanal for dialog mellom arbeidslivets parter på mellomstatlig nivå i de fire landene.

I 1977 fikk EFTA også en parlamentarikerkomité med representanter fra de fire medlems-landenes nasjonalforsamlinger. Denne fungerer som et kommunikasjonsledd mellom de politiske representantene fra de fire landene og fokuserer spesielt på strategiske prioriteringer og EFTA-landenes handelsrelasjoner med tredjeland.

I 2010 ble denne politiske dimensjonen utvidet med etableringen av et EØS EFTA Forum for lokalt og regionalt folkevalgte i EFTAs medlemsland. Men her deltar kun seks medlemmer fra Island og seks fra Norge, mens Sveits har to observatører og Liechtenstein ikke er med.

I tillegg er det seks komiteer som arbeider med EFTAs konkrete oppgaver. Komiteene jobber med:

• relasjoner til tredjeland
• fasilitering av handel
• nedbygging av tekniske handelshindringer
• opprinnelsesspørsmål og tollekspertise
• økonomi
• budsjettspørsmål.

EFTA har også en revisjonsenhet kalt EFTA Board of Auditors. Denne fungerer som øverste revisjonsmyndighet for EFTAs sekretariat, EFTAs overvåkingsorgan og EFTA-domstolen, og er et kontaktpunkt for EUs revisjonsenhet når det gjelder kontroll og revisjon av EØS-EFTA-bidrag til EUs budsjett.