Arabias moderne historie

Selv om Arabia ble underlagt Det osmanske riket fra 1500-tallet, ble ikke Den arabiske halvøy samlet som ett område. Osmanerne etablerte garnisoner i byene, og særlig på kysten, men tok ikke kontroll med det indre av Arabia – med Najd – der lokale herskere (emirer) styrte bysamfunn og oaser, og der sammenslutninger av stammer opprettholdt sin selvstendighet. Arabia var i ytterkanten av Det osmanske riket. Også ved kysten vokste det fram selvstyrte statsdannelser under osmansk styre, som etter hvert inngikk avtaler med Storbritannia – først og fremst Bahrain, Kuwait og Qatar, så vel som enkelte av småstatene som i moderne tid har gått sammen i De forente arabiske emirater.

Europeiske makter søkte innflytelse over ulike deler av Arabia, vesentlig for å sikre sine handelsinteresser, men uten å etablere kontroll i form av kolonier. Portugiserne etablerte seg både ved Rødehavet og Persiabukta tidlig på 1500-tallet. De mislykkes i å innta Aden, men etablerte seg i Oman og Bahrain, så vel som i Hormuz – og de senere emiratene som da var underlagt Hormuz-kongedømmet, og blokkerte handelen med India til de ble drevet ut på 1600-tallet. Osmanske og portugisiske marinestyrker støtte sammen både i Rødehavet og Indiahavet, og osmanske styrker inntok Aden og Sana og etablerte en base i Al-Mukha i Jemen.

Etter portugiserne søkte England, Frankrike og Nederland å gjøre sin innflytelse gjeldende og etablerte blant annet kommersiell virksomhet knyttet til kaffehandelen i Al-Mukha. Samtidig tok Det omanske riket kontroll over Bahrain i Persiabukta. For å beskytte sine interesser i India styrket britene sin innflytelse i Arabia, og særlig i Persiabukta samt Aden, på 1700-tallet. Gjennom tiltagende internasjonal handel, både med India og Øst-Afrika, fikk Arabia på ny en viktig strategisk, politisk og økonomisk rolle – og kivingen om kontroll særlig med de østlige områdene, involverte også Persia, som blant annet erobret Muscat i 1743.

Åpningen av Suezkanalen i 1869 hadde både politisk og økonomisk betydning for Arabia. Politisk ved at det lettet osmanernes troppeforflytninger og kontroll særlig over Hijaz, og økonomisk gjennom endrede handelsruter. Osmanske forsøk på direkte styre over Hijaz på 1880-tallet måtte oppgis etter lokal motstand, og sharifen av Mekka beholdt sin makt. Aden ble tatt av britene i 1839, for å bli et protektorat styrt fra India, og havnebyens betydning økte som følge av Suezkanalens åpning. Britene sikret seg også innflytelse i Persiabukta, særlig gjennom å inngå beskyttelsesavtaler med de lokale sjeikene, blant annet i Bahrain, Kuwait og Qatar, samt i det senere De forente arabiske emirater, på 1800-tallet. Mot å beskytte de lokale herskerne, sikret britene seg mot at disse inngikk avtaler med andre – for derved å sikre sine egne handelsinteresser. Osmanerne søkte å styrke sin innflytelse gjennom å bygge en jernbane som knyttet Medina til Damaskus, og derfra til Istanbul: Hijaz-jernbanen.

Tidlig på 1900-tallet bidro oljefunn i flere deler av det østlige Arabia til at områdets verdi for europeiske makter økte ytterligere. Olje var i ferd med å bli en militærstrategisk vare etter hvert som de ulike landenes mariner gikk bort fra kull som drivstoff. Storbritannia gikk over til olje allerede i 1911.

Ved inngangen til første verdenskrig var det en rekke aktører som søkte makt og innflytelse på den arabiske halvøy. I det som i dag er de mindre golfmonarkiene øst og sør på halvøya – Kuwait, Bahrain, Qatar, De forente arabiske emirater og Oman – satt allerede da dagens herskerfamilier ved makten. Områdene de styrte, hadde imidlertid ingen klare grenser, men alle hadde de til felles at de var under britisk beskyttelse. Mellom 1820 og 1916 inngikk britiske myndigheter en rekke avtaler med disse familiene, hvor britene forpliktet seg til å ivareta deres sikkerhet samt gi et visst økonomisk bidrag, mot at herskerne i praksis overdro utenriks- og forsvarspolitikk til London. For britenes del var det av sentral interesse å sikre kontrollen over Persiabukta og i forlengelsen av det sjøveien til India.

Britene var imidlertid ikke den eneste utenforstående som gjorde krav på deler av området. Det osmanske riket, som i 1517 hadde vunnet kontroll over de hellige byene Mekka og Medina på halvøyas vestkyst, hadde også nominelt kontrollen over Kuwait, Qatar og deler av dagens Saudi-Arabia langs Persiabukta. Siden 1871 hadde riket søkt å gjøre kontrollen mer reell, men i Kuwait og Qatar sto britene etter hvert i veien for dette.

Sentralt på halvøya støttet Det osmanske riket Al Rashidi, en familie tilhørende Shammar-stammen, som i 1887 hadde knust statsdannelsen til sine rivaler, Saud-familien (Al Saud), og med det gjort seg selv til den dominerende kraften i området. Saud-familien hadde imidlertid ikke gitt opp håpet om å bygge en varig stat, og i 1902 gjenvant Ibn Saud sin families tidligere (og nå nye) hovedstad, Riyadh. Ibn Saud ønsket å bygge et langt større rike i sin families navn, og var således Al Rashidis fremste utfordrere. I 1913 erobret Ibn Saud deler av østkysten av dagen Saudi-Arabia fra osmanerne. Gitt at britene etter hvert befant seg i krig med Det osmanske riket, og osmanerne støttet Ibn Sauds rivaler Al Rashidi, ble det naturlig å støtte Ibn Saud i hans kamp, til tross for at han også utgjorde en potensiell trussel for britenes allierte i de mindre golfstatene. I 1915 inngikk britene en avtale med Ibn Saud som blant annet tilsa at de ga ham økonomisk støtte og våpen, og tanken var at han skulle rette våpnene mot osmanerne og deres allierte.

I Hijaz, vestkysten av halvøya inkludert Mekka og Medina, styrte sharif Hussein, formelt på vegne av Det osmanske riket. Husseins tittel sharif var en henvisning til at han hevdet å stamme fra profeten Muhammed. Hans slekt ble også referert til som hashemitter, også dette en referanse til å tilhøre profetens slekt. Hussein gjorde opprør mot Det osmanske riket i 1916 etter å ha mottatt vage løfter fra Storbritannia om et stor-arabisk kongerike etter første verdenskrigs slutt, i den såkalte Hussein-McMahon-korrespondansen. Ibn Saud forholdt seg derimot rolig gjennom krigen, til skuffelse for britene. Etter krigen fortsatte imidlertid Ibn Saud sin kamp for å utvide sitt rike og forene halvøya, og i 1921 bekjempet han sine rivaler Al Rashidi og inntok deres hovedsete Hail.

Ibn Saud hadde også blikket rettet mot Hijaz, og allerede i 1918 hadde de første trefningene mellom Ibn Saud og Sharif Husseins styrker funnet sted. Sharif Hussein hadde under første verdenskrig erklært seg konge av «de arabiske land», men var i realiteten kun anerkjent som konge av Hijaz. Han var imidlertid alliert med britene, og Ibn Saud var usikker på om britene ville gripe inn dersom han angrep Hussein. Britene ønsket på sin side å inngå en ny avtale md Hussein, som anerkjente ham som konge av Hijaz, under britisk beskyttelse. Hussein hadde imidlertid ingen tillit til britene etter at de hadde brutt løftene gitt i Hussein-McMahon-korrespondansen og takket nei. Sommeren 1924 angrep Ibn Saud byen Taif og tok denne – uten at britene grep inn. Ibn Sauds angrep skapte frykt i Hijaz, og Hussein ble tvunget til å abdisere til fordel for sin tredje sønn, Ali.

Dette hjalp imidlertid lite, og kort tid etter inntok Ibn Saud Mekka. Det tok ytterligere et år før Jedda og Medina falt, men 22. desember 1925 måtte Alis styrker gi tapt, og Ibn Saud tok tittelen konge av Hijaz og innlemmet området i sitt rike. Britene inngikk en ny avtale med Ibn Saud som anerkjente de nye realitetene. Etter ytterligere erobringer lenger sør fikk landet han bygget sin endelige form, og i 1932 proklamerte han et uavhengig kongedømme som bar hans families navn, kongedømmet Saudi-Arabia.

Sør for dette var ytterligere et område som nominelt hadde vært under osmansk kontroll, som nå ble en uavhengig stat, Nord-Jemen. Landet ble styrt av Imam Yahya, som leder for et zaydi-imamat, som i likhet med sharif Hussein hevdet å tilhøre profetens slekt. Området sør for dette, som etter hvert skulle bli kjent som Sør-Jemen, var på dette tidspunktet under britisk kontroll, knyttet til den britiske kronkolonien Aden.

I Najd, i det indre av Arabia, hadde det fra slutten av 1700-tallet vokst fram en ny retning innen islam, som fikk stor betydningen for den senere utviklingen i denne delen av halvøya – og for det framtidige Saudi-Arabia. Wahhabismen, som denne retningen heter, forfekter en ren, opprinnelig form for islam. Wahhabittene fikk innflytelse gjennom en allianse med det herskende Saud-dynastiet i Najd. De erobret hovedstaden Mekka i 1806 og etablerte det første saudiske kongedømmet. Egyptiske styrker satt inn av Det osmanske riket gjenerobret i 1813 de hellige byene.

Fram til starten av 1900-tallet beholdt Det osmanske riket kontroll over Arabia, og fram til midten av 1920-tallet hadde hashemittene kontroll over Hijaz. Dette endret seg i 1924 da sharifen ble avsatt ettersom wahhabittene inntok Hijaz. Deretter støttet de huset al-Saud, som i 1932 opprettet kongedømmet Saudi-Arabia. Saudi-Arabia søkte støtte fra Storbritannia, men balanserte denne med økonomisk og politisk kontakt med USA, underbygd av oljekonsesjoner tildelt amerikanske selskap på 1930-tallet, og avtaler om økonomisk støtte under andre verdenskrig.

Særlig fra 1950- og 1960-tallet, etter hvert som oljeutvinningen tiltok og inntektene økte, ble Saudi Arabia en regional stormakt.

Med sin sammensatte strategiske betydning – sin geografiske beliggenhet, sine petroleums-reserver og tyngden i den arabiske verden – ble Den arabiske halvøy et viktig politisk område etter andre verdenskrig og under den kalde krigen. Samtidig som regionen ble trukket inn i den globale politiske og økonomiske utvikling, ble halvøyas småstater selvstendige – og det kom til flere nasjonale og regionale politiske kriser og konflikter, blant disse borgerkrig i Jemen tidlig på 1960-tallet og Iraks invasjon av Kuwait i 1990 og den påfølgende Golfkrigen i 1991.

Saudi-Arabia besitter verdens største kjente petroleumsreserver, med store inntekter etter andre verdenskrig, samtidig som kongedømmet har oppkastet seg til forsvarer av islams to mest hellige steder, Mekka og Medina. Dette har gjort landet til den dominerende stat på Den arabiske halvøy, samtidig som andre land har søkt å øve innflytelse over utviklingen, dels gjennom samarbeid med Saudi-Arabia, dels i opposisjon til landet. De globale aktørene har særlig vært Storbritannia og USA, samt – i noe mindre utstrekning – Sovjetunionen under den kalde krigen. Av de regionale aktørene utenfor halvøya har særlig Egypt og Irak, samt i noen grad Iran, spilt en aktiv rolle for å påvirke utviklingen på Den arabiske halvøy og i Persiabukta.

Arabia ble aldri kolonisert i tradisjonell forstand. Selv om de ulike landene var underlagt Det osmanske riket eller ble protektorater under britisk beskyttelse, opprettholdt de én aller annen form for selvstyre. Ikke minst gjaldt dette Jemen og Oman, begge med en lang historie som selvstendige stater, og som selv påvirket utviklingen lenger nord på halvøya. Et unntak var Aden, som i en periode var britisk kronkoloni.

I begge disse sørarabiske statene kom det på 1960-tallet til borgerkriger, hvor radikale opprørsgrupper utfordret konservative monarkier. Begge steder, og framfor alt i Jemen, ble konfliktene en del av den kalde krigen – med lokale aktører på begge sider, og med indirekte deltakelse fra henholdsvis Storbritannia og USA, og Sovjetunionen og Kina. Opprørerne i Jemen fikk aktiv støtte fra Egypt, som også satte inn betydelige militære styrker, mens monarkistene ble støttet av Saudi-Arabia. De egyptiske og jemenittiske styrkene angrep mål i Saudi-Arabia. Mens Egypt hadde sovjetisk støtte i ryggen, vegret USA seg fra å involvere seg, ut over å gi saudierne sikkerhetsgarantier; ennå tidlig på 1960-tallet stilte USA i utgangspunktet seg positivt til Egypt under president Gamal Abdel Nasser – til seksdagerskrigen i 1967. Denne førte til at Egypt måtte avvikle sitt engasjement i Jemen, og be de tre konservative kongedømmene Irak, Libya og Saudi-Arabia om økonomisk støtte for å bygge opp sine militære styrker etter nederlaget. Dermed kunne også den saudiske monarken, kong Feisal, innkassere en politisk seier over president Nasser – etter en dragkamp som også er benevnt den arabiske kalde krigen.

Konfliktene i Sør-Arabia innebar de tydeligste ideologiske motsetninger på Den arabiske halvøy. Det delte Jemen gikk hver sin vei: Selv etter at Nord-Jemen ble republikk, forble det et vestlig-orientert land (selv om det også mottok bistand fra Sovjetunionen og Kina), mens Sør-Jemen ble en sovjetisk-alliert folkerepublikk. De to statene slo seg sammen i 1990, etter at Sør-Jemen i 1979 hadde angrepet nabolandet, hvorpå USA sendte militære styrker til Nord-Jemen.

Opprøret i Dhofar-regionen i Oman på 1960-tallet, rettet mot et konservativt monarki, var inspirert av radikale grupper i Jemen; opprørerne mottok støtte derfra, fra Sovjetunionen, Kina og Irak. Etter hvert tok de navnet Popular Front for the Liberation of the Occupied Arabian Gulf (PFLOAG), som indikerte et mål om endring i Arabia – ut over Oman. Med 'okkupasjon' viste opprørerne til den betydelige innflytelsen fra Storbritannia, som fortsatt ga de små golfstatene sin politiske og militære beskyttelse, og USA, som støttet Saudi-Arabia militært. Storbritannia grep da også, sammen med Jordan, Irak og Pakistan, inn i krigen i Oman, og slo opprøret ned i 1975. Britene stilte seg også bak palasskuppet i Oman i 1970. Før dette, i 1955, hadde Storbritannia stilt seg bak en militær intervensjon fra Oman og de såkalte traktatstatene (Trucial States) i en konflikt om Buraimi-oasen, et landområde med forventede oljeressurser som Oman, Saudi-Arabia og Abu Dhabi alle gjorde krav på – og som Saudi-Arabia hadde sendt militære styrker til i 1952. Området ble i 1972 delt mellom Oman og De forente arabiske emirater. Storbritannia grep ved flere anledninger inn i de indre politiske anliggender i golfstatene, blant annet i maktkamper i Oman og Qatar.

De forente arabiske emirater ble til som selvstendig stat i 1971, da seks sjeikdømmer sluttet seg sammen i én stat, hvoretter en sjuende tilsluttet seg året etter. Statsdannelsen ble til som følge av at Storbritannia i 1968 kunngjorde at landet ville avvikle sin politisk-militære støtte til sjeikdømmene ved Persiabukta innen 1971. Også Bahrain og Qatar deltok i forhandlingene, men valgte – i likhet med Kuwait – selvstendighet.

Kuwait sto også under britisk militær beskyttelse, til landet ble selvstendig i 1961. Landet var strategisk viktig for Storbritannia, som blant annet så sine interesser truet av Tysklands planer om å gjøre Kuwait til endestasjon for den planlagte jernbanen mellom Berlin og Bagdad. Den britiske beskyttelsen ble også ansett nødvendig i lys av opplevde trusler fra Saudi-Arabia, og Storbritannia kom kuwaitiske styrker til unnsetning i kamper mot saudiske avdelinger i 1920. Etter konfrontasjonen presset Storbritannia gjennom Uqair-avtalen av 1922, da nærmere to tredeler av Kuwaits territorium ble avgitt til Saudi-Arabia, og den saudisk-kuwaitiske nøytrale sonen ble opprettet. Den eksisterte frem til 1970, da den ble delt mellom de to statene.

Kuwait er et av verdens mest oljerike land, og i tillegg til Saudi-Arabia har Irak ved flere anledninger gjort krav på landet, noe som i nyere tid har påvirket sikkerhetssituasjonen i området ved Persiabukta. Irak gjorde allerede i selvstendighetsåret 1961 krav på Kuwait, begrunnet med at det historisk hadde tilhørt Irak, og under osmanerne var styrt fra Basra. Den kuwaitiske emiren påkalte britisk hjelp, og Storbritannia sendte militære styrker, som så ble erstattet av styrker fra Den arabiske liga. Irak anerkjente Kuwait i 1963 mot økonomisk støtte. Kuwait var også, sammen med Saudi-Arabia, de viktigste økonomiske bidragsyterne til Irak under den første Golfkrigen, mellom Irak og Iran i 1980–1988. Iraks president Saddam Hussein la etter krigen press på Kuwait for å få ettergitt gjeld, og forventet at de oljerike statene på Den arabiske halvøy skulle bidra til å dekke landets kostnader; Saddam anså at Irak hadde kjempet på vegne av hele den arabiske sunni-dominerte verden mot det nye sjia-regimet i det persiske Iran.

Da Iraks krav ble avvist av Kuwait, ble landet høsten 1990 invadert og okkupert av irakiske styrker, i den andre Golfkrigen. USA følte sine strategiske interesser i regionen, og framfor alt leveransene av energi derfra, truet. Den amerikanske regjeringen la press på Saudi-Arabias kongehus for å få det til å delta i en flernasjonal militær operasjon mot Irak, for å frigjøre Kuwait og beskytte Saudi-Arabia, som amerikanerne hevdet også var truet av Irak. Dette førte til Operation Desert Storm, et storstilt angrep på Irak vinteren 1991, der Saudi-Arabia var det viktigste oppmarsjområdet for de allierte styrkene, som var dominert av USA. Golfkrigen var den mest betydningsfulle hendelsen i Arabia i nyere tid. Ikke bare påvirket den det sikkerhetspolitiske bildet i regionen og svekket Baath-regimet i Irak (til dette i 2003 ble fjernet gjennom en ny amerikansk invasjon); det fikk også ringvirkninger innad i Saudi-Arabia, hvor det vokste fram religiøs opposisjon mot at kongehuset hadde tillatt ikke-muslimske tropper å operere fra hva de anså som Saudi-Arabias hellige jord.

Dette var én av årsakene til at den opprinnelige saudiske borgeren Osama bin Laden fikk utstrakt oppslutning i hjemlandet, og at en rekke saudiere sluttet seg til al-Qaida, og blant annet deltok i angrepene 11. september 2001 – så vel som i andre terroraksjoner, også inne i Saudi-Arabia.

Mens Storbritannia gradvis trakk seg ut av Arabia på 1960- og 1970-tallet, styrket USA sitt nærvær både politisk, økonomisk og militært. Det saudiske kongehuset spilte på to hester for å sikre seg utenlandsk støtte i mellomkrigstida, men valgte amerikanske selskaper for å utvinne sine oljeforekomster, og utviklet på dette grunnlag et nært samarbeid med USA. De politiske og økonomiske båndene var så vidt sterke at forholdet ble reparert etter terroranslagene i 2001, men kong Fahd tillot ikke USA på ny å angripe Irak fra saudisk territorium i 2003. Det gjorde derimot Bahrain, De forente arabiske emirater og Qatar, som styrket det militære samarbeidet med USA, som derved utvidet sitt strategiske nærvær ved Persiabukta. Særlig i Bahrain hadde USA lenge hatt et militært fotfeste, etter at amerikanerne i 1971 inngikk en avtale om bruk av Storbritannias tidligere militære anlegg i landet – og som USA hadde benyttet helt siden 1949. Etter Golfkrigen i 1991 inngikk Bahrain og USA en forsvarsavtale som sikret adgang til bahrainske havner; deretter ble amerikanske kampfly stasjonert i landet som avskrekking i forhold til Iran.

Bahrain bisto USA i angrep på al-Qaida og Taliban i Afghanistan i 2001, og USA fikk under angrepet på Irak i 2003 benytte marinebaser i landet. USA har etablert hovedkvarter for sin femte marineflåte i Bahrain. Under angrepet på Irak i 2003, Operation Iraqi Freedom, var Qatar det viktigste oppmarsjområdet for amerikanske styrker. Dette var tuftet på en forsvarspakt mellom de to land fra 1992, hvorpå USA gjennom 2000-tallet bygde opp sin fremste militære tilstedeværelse i regionen i Qatar – da landet tok over som USAs nærmeste militært operative allierte ved Persiabukta etter Saudi-Arabia.

Al-Udeid er en framskutt base for det amerikanske luftforsvaret i Qatar, og spilte en viktig rolle i USAs krigføring i Afghanistan fra 2001 og i angrepet på Irak i 2003. Forut for invasjonen av Irak etablerte USA et framskutt hovedkvarter for sin sentralkommando i Qatar. De forente arabiske emirater sluttet opp om operasjonene mot Irak i 1990–1991, og stilte sine militære anlegg til de allierte styrkenes disposisjon. Emiratene inngikk en forsvarsavtale med USA i 1994, og stilte sine baser til USAs disposisjon ved angrepet på Irak i 2003. Kuwait inngikk i 1991 en forsvarsavtale med USA, deretter med flere andre land, og USA fikk etablere baser i landet. Amerikanske selskaper fikk omfattende kontrakter knyttet til gjenoppbygging av Kuwait etter krigen. Kuwait støttet åpent USAs planlagte angrep på Irak i 2003, og landet ble det viktigste baseområdet for de allierte styrkene.

Påskyndet av den første Golfkrigen i 1980, etablerte statene ved Persiabukta i 1981 Golfrådet (GCC), for å styrke regionalt samarbeid. Som følge av Iraks aggresjon var sikkerhetspolitikk fra starten et prioritert virkefelt, og rådet etablerte i 1984 en felles forsvarsstyrke, Peninsula Shield Force. Under det arabiske opprøret i 2011 ble denne brukt innad i GCC – til støtte for Bahrains regime, mot demokratiopprørere. Styrkingen av den militære kapasiteten til GCC skjedde parallelt med at de enkelte golfstater, ikke minst Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, foretok en betydelig militær opprustning.

Samtidig som golfstatene samarbeider, har det vært flere tilfeller av uoverensstemmelser, særlig på grunn av uavklarte territorielle grenser. Dette har ført til politiske konflikter og militære sammenstøt, blant annet mellom Jemen og Saudi-Arabia og mellom Bahrain og Qatar.

Arabia består hovedsakelig av statsdannelser etablert i nyere tid, hvorav de fleste er monarkier; unntaket er Jemen, hvor monarkiet ble styrtet i 1962. Den arabiske halvøy er i utgangspunktet forholdsvis etnisk homogent, med en arabisk befolkning som har en lang og rotfestet historie i regionen, men med innflytelse gjennom Arabias handelsforbindelser gjennom flere hundre år blant annet med Persia, India og Øst-Afrika. I nyere tid er et stort antall arbeidsmigranter hentet til de oljeproduserende land, dels fra andre arabiske stater, for øvrig fra Asia og Vesten.

Utvinning av olje og gass fra årene etter andre verdenskrig har vært skjellsettende for samfunnsutviklingen på Den arabiske halvøy, framfor alt for dem ved Persiabukta. Olje ble påvist i flere land på 1930-tallet, men utvinning og eksport startet vesentlig etter krigen, med Saudi-Arabia, Kuwait, deler av De forente arabiske emirater samt Qatar som største produsenter. De store inntektene har ført til en svært rask samfunnsendring; en modernisering fra økonomisk sett lite utviklede samfunn til land med moderne infrastruktur og næringsliv, så vel som omfattende velferdsordninger for sine borgere. Mens utviklingen har gått svært raskt på det økonomiske området, har de politiske og kulturelle endringene vært langt mer forsiktige.

De fleste monarkiene på Den arabiske halvøy er eneveldige og konservative, og har i liten utstrekning tillatt politisk virksomhet, enn si demokratisk utvikling. Særlig gjelder dette Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater; Kuwait har gått lengst i å åpne for en viss innføring av demokratiske strukturer. Statene på Den arabiske halvøy er, modernisering til tross, i mangt tradisjonsbundne og konservative – og den stamme- og klanbaserte samfunnsstrukturen er fortsatt en viktig faktor. Til konservativismen hører også innflytelsen til islam, som særlig preger det saudiske samfunnet som er styrt i henhold til prinsippene i den rådende wahhabi-retningen. Islam og islamsk lovgiving praktiseres ulikt i de forskjellige statene, med større pragmatisme særlig i Dubai og Kuwait. Mangel på personlig og politisk frihet betyr at statene på flere områder bryter de universelle menneskerettighetene. Én side ved dette er også konflikten mellom de to hovedretningene i islam, sunni og sjia. Flertallet av befolkningen i Arabia er sunnier, men med betydelige sjia-minoriteter både i Bahrain og Saudi-Arabia – som mener seg diskriminert og mistrodd, blant annet blir de beskyldt for å kunne stå i allianse med det sjia-dominerte Iran.

Mens det i Jemen og Oman var omfattende politiske kamper, inklusive væpnede opprør, på 1960- og 1970-tallet, har det i de andre statene vært liten synlig opposisjon – hvilket heller ikke er tillatt. I flere land har det vært enkelte tilfeller av åpen opposisjon, men med unntak av Kuwait har denne i liten grad ført til endringer. Den arabiske våren i 2011 ga seg også utslag i protester og krav om reformer i flere stater i Arabia, framfor alt i Bahrain, hvor omfattende protester ble slått ned med militærmakt, men også i Saudi-Arabia. Motstanden mot det saudiske kongehuset kommer fra to kanter; dels fra ungdom og andre som ønsker en liberalisering av samfunnet, dels fra rettroende religiøst hold som særlig har reagert på Saud-dynastiets nære forbindelser med USA – så vel som livsførselen til medlemmer av huset. Dette har ført til framvekst av radikal islamisme i Saudi-Arabia, og til at mange saudiere sluttet seg til kampen mot Sovjetunionen og dets allierte i Afghanistan, hvorav mange deretter sluttet seg til al-Qaida, og senere deltok i flere kriger, blant annet i Algerie og Bosnia. Flere saudiere deltok i terroranslagene mot USA i 2001 – så vel som i aksjoner i Saudi-Arabia.

• Den arabiske halvøy