Magnus den gode ble konge i Norge i 1035 og Danmark i 1042. Etter sagatradisjonen var han sønn av Olav den hellige og Alvhild, en tjenestekvinne på kongsgården. I dåpen fikk han navn etter «Karlamagnus», Karl den store.
Fra Gardarike til Norge
Da faren Olav ble fordrevet fra Norge i 1028 av Knut den mektige, ble Magnus med til Gardarike og bodde i Novgorod (Holmgard) til 1035, men ble da ifølge sagatradisjonen hentet hjem av trønderhøvdingene Einar Tambarskjelve og Kalv Arneson. Knuts sønn Svein Alfivason og dennes mor Alfiva ble fordrevet.
Ifølge tradisjonen gikk Magnus en periode hardt frem mot farens gamle motstandere, men snudde etter oppfordring fra skalden Sigvat (Bersǫglisvísur). Den unge kongen var ellers under sterk innflytelse fra Einar Tambarskjelve.
Konge i Danmark
I 1042 ble Magnus anerkjent som konge i Danmark, trolig som følge av en avtale med den avdøde danekongen Hardeknut som innebar at den lengstlevende av dem skulle arve den andre. Som dansk konge forsvarte Magnus landet mot de slaviske venderne i slaget på Lyrskog hede i 1043. Etter at konflikten hadde roet seg reiste danskene seg mot Magnus under Svend Estridssøn. Magnus døde i 1047, under et krigstog mot Svend. Året før hadde han måttet anerkjenne farens halvbror, Harald Sigurdsson (Hardråde), som medkonge i Norge.