Logg inn eller registrer deg☞

Tilbake til artikkelen

Tilbake til historikken

Arbeiderpartiet

Versj. 161
Denne versjonen ble publisert av Autokorrektur 13. august 2025. Artikkelen endret 2 tegn fra forrige versjon.

Arbeiderpartiet (Ap) er et norsk politisk parti som definerer seg som sosialdemokratisk.

Jonas Gahr Støre er partileder og Norges statsminister. Tonje Brenna og Jan Christian Vestre er nestledere siden 2023. Kari-Anne Opsal er partisekretær fra 2025. Partiets ungdomsorganisasjon Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) ble stiftet i 1927. Gaute Børstad Skjervø er leder siden 2024.

Arbeiderpartiet har vært det største partiet ved alle stortingsvalg i Norge siden 1927. De fikk 26,3 prosent av stemmene ved stortingsvalget i 2021. Siden 2021 sitter Arbeiderpartiet i regjering i Regjeringen Støre.

Formål og ideologi

Arbeiderpartiet har i likhet med andre sosialdemokratiske partier sine røtter i en sosialistisk idétradisjon.

I den økonomiske politikken har Arbeiderpartiet stått for en blandingsøkonomi basert på en balanse mellom tre maktinstanser – arbeidsgivere gjennom deres organisasjoner, arbeidstakere gjennom deres fagforeninger og det offentlige gjennom statlige reguleringer.

Hovedsaker og praktisk politikk

Arbeiderpartiet er av tradisjon et såkalt styringsparti som i hele etterkrigstiden er preget av viljen og evnen til å skaffe seg regjeringsmakt.

Kampen for full sysselsetting har hele tiden preget partiets politikk, med et ønske om å sikre arbeidstakeres faglige og sosiale rettigheter ved oppsigelse, permittering eller sykdom. I dette arbeidet har Arbeiderpartiet et nært samarbeid med LO, som blant annet er formalisert gjennom faste møter i samarbeidskomiteen. Etter at arbeidsinnvandringen økte, har Ap sammen med LO hatt som prioritert mål å bekjempe sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Partiet mener at viktige statseide bedrifter fortsatt skal ha en sterk statlig forankring.

Arbeiderpartiet vil utvide og styrke velferdsstaten og er mot at grunnleggende velferdstjenester knyttet til blant annet barnehager og sykehjem skal konkurranseutsettes. Kampen for likestilling mellom kjønnene står sentralt i partiets program. Det gjør også kvinners rett til selvbestemt abort.

Partiet har satt seg som forpliktende mål å redusere klimagassutslippene med 55 prosent innen 2030. Dette skal ifølge Arbeiderpartiet oppnås blant annet ved hjelp av gunstige skatteordninger når man investerer i klimavennlige næringer. Partiet har programfestet at elektrifisering av nye og eksisterende olje- og gassfelt fortrinnsvis skal skje ved bruk av havvind eller annen fornybar strøm produsert på sokkelen.

Internasjonalt har partiet i disse årene ført en konsekvent vestvendt utenriks- og sikkerhetspolitikk som fremfor alt er knyttet til medlemskap i NATO. Fra slutten av 1960-årene har Arbeiderpartiet gått aktivt inn for å gjøre Norge til medlem av EU, senest ved folkeavstemningen i 1994. Arbeiderpartiet er også en varm forsvarer av EØS-avtalen.

Oppslutning

Arbeiderpartiet har vært det mest innflytelsesrike partiet i Norge etter andre verdenskrig og hadde rent flertall på Stortinget fra 1945 til 1961. Oppslutningen dalte noe i tiårene etterpå, men partiet har vært landets største i alle stortingsvalg siden 1927.

Litt flere kvinner enn menn stemmer Arbeiderpartiet. De siste tiårene har partiet hatt litt høyere oppslutning blant eldre velgere enn blant yngre. Rundt 1960 var det flere yngre enn eldre som stemte Arbeiderpartiet.

Regjeringsmakt

Flere av de mest fremtredende statsministrene i norsk historie har kommet fra Arbeiderpartiet, deriblant Johan Nygaardsvold, som ledet regjeringen under andre verdenskrig, Einar Gerhardsen, som ledet landet i mange år etter krigen, Gro Harlem Brundtland, som var Norges første kvinnelige statsminister, og Jens Stoltenberg, som var statsminister i til sammen ni år, deriblant under finanskrisen fra 2008 og under terrorangrepet mot Arbeiderpartiet og AUF i 2011.

I 2005 dannet Arbeiderpartiet for første gang (unntatt i krigsårene) en koalisjonsregjering med andre partier, den rødgrønne trepartiregjeringen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti ledet av Jens Stoltenberg.

Ved stortingsvalget i 2021 fikk Arbeiderpartiet 26,3 prosent av stemmene og 48 representanter på Stortinget. Partiet gikk dermed tilbake 1,1 prosentpoeng og ett mandat fra stortingsvalget i 2017. Dette var Arbeiderpartiets dårligste valgresultat etter andre verdenskrig, men sammen med andre partier som ønsket å bytte ut den Høyre-ledede regjeringen Solberg, fikk de flertall på Stortinget og ble enige med Senterpartiet om å danne en mindretallsregjering. Senterpartiet trådte ut av regjeringen i februar 2025, og Arbeiderpartiet fortsatte ved makten alene.

Historikk

Det Forenede norske Arbeiderparti ble stiftet i Skauveien 6 i Barbu utenfor Arendal 21.–22. august 1887 med Anders Andersen som første partileder. I løpet av ett år var imidlertid ledelsen i partiet flyttet til Kristiania, der Den socialdemokratiske Forening var blitt stiftet to år tidligere med Christian Holtermann Knudsen og Carl Jeppesen som ledende skikkelser. Arendalsmøtet vedtok et partiprogram som krevde alminnelig stemmerett, lovfestet normalarbeidsdag, direkte skatt og støtte til «berettigede arbeidsnedleggelser» (streik). Av disse punktene var alminnelig stemmerett (i første omgang for menn) det dominerende politiske kravet. Først i 1889 ble det vedtatt en kort erklæring om at «råstoffene og produksjonsmidlene (bør) etter hvert tilfalle dem der har frembrakt samme», og i 1891 et mer utførlig sosialistisk prinsipprogram.

I politikken om den norske unionen med Sverige ønsket partiet allerede fra 1892 at unionen skulle oppløses. Gjennom 100 år bygde Arbeiderpartiet i stor utstrekning sin organisasjon på kollektiv tilslutning fra fagforeninger, og fungerte i sine første år som en landssammenslutning for ulike fagforeninger. Da Landsorganisasjonen (LO) i Norge ble dannet i 1899, var det som et resultat av at de fagorganiserte så det som mest hensiktsmessig at fagforbundene samlet seg i en egen felles organisasjon som i politiske saker likevel skulle ha tett samarbeid med Arbeiderpartiet. LO og Arbeiderpartiet har siden den gang samarbeidet nært, og det er tradisjon for at ledende tillitsvalgte i LO velges inn i partiets sentralstyre og at LO er Arbeiderpartiets fremste økonomiske støttespiller.

Ved valget i 1903 fikk Arbeiderpartiet sine første stortingsrepresentanter og gjorde seg fra denne tid også gjeldende i kommunepolitikken. Med utgangspunkt i Fagopposisjonen av 1911 og Arbeiderpartiets ungdomsbevegelse dannet det seg en revolusjonær fløy innenfor partiet under ledelse av Kyrre Grepp og Martin Tranmæl. Skarpere klassemotsetninger under første verdenskrig og inntrykkene fra den russiske revolusjon styrket venstrefløyen og førte til et fullstendig lederskifte på landsmøtet i 1918. Kyrre Grepp ble formann i partiet, Martin Tranmæl ble sekretær.

Året etter meldte Arbeiderpartiet seg inn i den nystiftede tredje kommunistiske internasjonale, også kalt Komintern, og aksepterte dermed tanken om proletariatets diktatur bygd på en rådsforfatning. Under striden om Moskva-tesene brøt en fløy ut av partiet i 1921 og dannet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. Arbeiderpartiet brøt med Komintern i 1923, og dette førte til dannelsen av Norges Kommunistiske Parti. Arbeiderpartiet betraktet seg imidlertid fortsatt som revolusjonært.

I 1927 ble Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti slått sammen med Arbeiderpartiet igjen, og ved stortingsvalget samme år gikk det gjenforente partiet sterkt frem. I 1928 dannet så Arbeiderpartiet sin første regjering under ledelse av Christopher Hornsrud. Denne ble felt etter bare 18 dager og er fremdeles norgeshistoriens kortest sittende regjering. Preget av valgnederlag i 1930, den økonomiske krisen og fascismens fremvekst la Arbeiderpartiet i første halvdel av 1930-årene om sin politikk for godt fra en revolusjonær til en reformistisk linje. Partiet viste vilje til å bekjempe krisen innenfor rammen av en kapitalistisk samfunnsorden, og til å godta det parlamentariske demokratiet.

Etter det såkalte kriseforliket med Bondepartiet i 1935 dannet Arbeiderparti-leder Johan Nygaardsvold en regjering som ble sittende til 1945, fra 1940 riktignok i eksil som en samlingsregjering med enkelte borgerlige representanter.

Etter andre verdenskrig hadde Arbeiderpartiet absolutt flertall på Stortinget i fire valgperioder mellom 1945 og 1961. Einar Gerhardsen ble i etterkrigstiden den ledende personligheten i partiet, som fikk et hovedansvar for gjenreisningen etter krigen, førte videre utbyggingen av den moderne velferdsstaten og satset etter hvert på en vestvendt sikkerhetspolitikk og opprustning i tilknytning til NATO.

Partiet oppga samtidig ytterligere en del av sitt tradisjonelle sosialistiske tankegods fra før krigen. Fra 1961 møtte Arbeiderpartiet konkurranse på venstresiden gjennom dannelsen av Sosialistisk Folkeparti (SF), og etter valget i 1965 ble det for første gang etter krigen etablert en levedyktig borgerlig regjering, ledet av Per Borten fra Senterpartiet.

EF-striden i 1971–1972 viste seg å svekke partiet midlertidig, da SF og senere SV gjorde store innhogg i velgermassen. Fra slutten av 1970-årene tapte imidlertid også partiet en del velgere til høyresiden, selv om den såkalte høyrebølgen gjorde størst innhogg i mellompartienes oppslutning.

På 1980-tallet var partiet skeptisk til et åpnere samfunn som blant annet innebar lengre åpningstider i butikkene og oppmykning av NRK-monopolet. Partiet er fortsatt negativt stilt til søndagsåpne butikker. Reformviljen var derimot tydelig da tradisjonell statlig virksomhet som Televerket, Postverket og Luftfartsverket ble omorganisert og frigjort fra sterk statlig styring. Mer intern uro i Arbeiderpartiet oppsto da Statoil ble delprivatisert og introdusert på Oslo Børs under den første Stoltenberg-regjeringen.

Under Gro Harlem Brundtlands ledelse (1981–1992) greide partiet å appellere til nye grupper og dermed beholde sin høye oppslutning, på tross av at den tradisjonelle industriarbeiderklassen utgjorde en stadig mindre andel av befolkningen.

EU-striden i første del av 1990-årene ble også en mindre belastning for partiet enn mange hadde fryktet. Siden 1927 har Arbeiderpartiet vært landets ubestridt største parti, men oppslutningen i 1990-årene var dalende. Nedgangen fortsatte utover på 2000-tallet.

Stortingsvalget i 2001 var en katastrofe for partiet, som gjorde sitt dårligste valg siden 1924 og mistet sin posisjon som det dominerende parti, selv om det fortsatt var landets største. Dette førte til en nyorientering i partiet, som for første gang resulterte i at Arbeiderpartiet inngikk forpliktende samarbeid med andre partier med tanke på å danne en flertallsregjering.

Et styrket Arbeiderparti dannet etter valget i 2005 regjering sammen med Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Regjeringen fikk fornyet tillit ved valget i 2009, da Arbeiderpartiet noterte seg for en klar fremgang. I perioden 2009–2013 hadde Arbeiderpartiet 12 av 20 statsråder i regjeringen.

22. juli 2011 var Arbeiderpartiet mål for det verste terrorangrepet og massedrapet i norsk historie, da en høyreekstremist detonerte en bilbombe i regjeringskvartalet i Oslo og deretter skjøt og drepte 69 mennesker, de aller fleste ungdommer, på AUFs sommerleir på Utøya. Terrorangrepet førte til at Arbeiderpartiet mistet nesten en hel generasjon ungdomspolitikere og talenter. Mange av de overlevende fortsatte like fullt sitt politiske virke med fornyet kraft og motivasjon; med regjeringen Støre var overlevende fra Utøya for første gang med i regjering.

Ved stortingsvalget i 2013 tapte de tre rødgrønne partiene flertallet. Erna Solberg fra Høyre dannet en borgerlig regjering, og Jens Stoltenberg gikk av som partileder og ble etterfulgt av Jonas Gahr Støre. Støres første valg som statsministerkandidat i 2017 ble et stort nederlag: Til tross for fire år som største opposisjonsparti gikk Arbeiderpartiet tilbake 3,5 prosentpoeng i oppslutning, mistet seks mandater og klarte ikke å danne et alternativt flertall til de borgerlige partiene.

I 2021 gikk Arbeiderpartiet nok en gang til valg på å danne en flertallsregjering sammen med Senterpartiet og SV. Til tross for at partiet nok en gang gikk tilbake i oppslutning, til 26,3 prosent, fikk de tre partiene til sammen flertall på Stortinget takket være fremgang for Senterpartiet og SV. Under sonderingene for å danne en trepartiregjering ble det imidlertid raskt klart at det ikke var grunnlag for SV å sitte i regjering med de to andre partiene. Arbeiderpartiet og Senterpartiet ble da enige om å danne en mindretallsregjering med Jonas Gahr Støre som statsminister. I februar 2025 gikk Senterpartiet ut av regjering.

Statsministre

Arbeiderpartiet har hatt følgende statsministre:

Partiledere

Periode Partileder
1887–1888 Anders Andersen
1888–1889 Hans G. Jensen
1889 Christian Holtermann Knudsen
1890–1892 Carl Jeppesen
1892–1893 Ole Georg Gjøsteen
1893–1894 Gustav A. Olsen-Berg
1894–1897 Carl Jeppesen
1987–1900 Ludvig Meyer
1900–1902 Christian Holtermann Knudsen
1903–1906 Christopher Hornsrud
1906–1911 Oscar Egede Nissen
1912–1918 Christian Holtermann Knudsen
1918–1922 Kyrre Grepp
1922–1923 Emil Stang den yngre
1923–1945 Oscar Torp
1945–1965 Einar Gerhardsen
1965–1975 Trygve Bratteli
1975–1981 Reiulf Steen
1981–1992 Gro Harlem Brundtland
1992–2002 Thorbjørn Jagland
2002–2014 Jens Stoltenberg
2014– Jonas Gahr Støre

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Brandal, Nikolai; Bratberg, Øivind og Thorsen, Dag Einar (2011). Sosialdemokratiet: Fortid – Nåtid – Framtid. Universitetsforlaget.
  • Bull, Edvard (1947). Arbeiderklassen i norsk historie. Tiden Norsk Forlag.
  • Bull, Edvard med flere (redaktører) (1985–1990). Arbeiderbevegelsens historie i Norge, seks bind.Tiden Norsk Forlag.
  • Koht, Halvdan (redaktør) (1937–1939. Det norske arbeiderpartis historie 1887–1937, to bind.Det Norske Arbeiderpartis Forlag.
  • Notaker, Hallvard (2021). Arbeiderpartiet og 22. juli. Aschehoug.