Stemmerett er rett til å avgi stemme ved valg til nasjonalforsamling eller annet besluttende organ.
Reglene for stemmerett ved valg i Norge er beskrevet i artiklene om stortingsvalg og kommunestyre- og fylkestingsvalg.
Retten til å stemme er normalt regulert gjennom lover eller vedtekter. I de aller fleste tilfeller er stemmeretten knyttet til valg av representanter, som så skal fatte aktuelle, løpende avgjørelser. Av og til er stemmeretten også knyttet til konkrete avgjørelser, som ved folkeavstemninger.
Det er ikke bare enkeltmennesker som har stemmerett. Stater kan også ha stemmerett i internasjonale organer. I FNs generalforsamling er det nettopp medlemsstatene som har stemmerett.
Stemmerett som del av demokratiet
Stemmerett som fenomen er knyttet til demokratiske styreformer og demokratiske forestillinger. Tanken er at de som blir berørt av avgjørelser, bør ha rett til å være med på å påvirke disse.
Menneskerettighetserklæringen av 1948 og Den europeiske menneskerettskonvensjon av 1952 erklærer at stemmeretten er en menneskerettighet.
Jo mer demokratisk en styreform er, jo videre vil stemmeretten være. Over tid har det vært en tendens til en stadig utvidelse av stemmeretten i mange land. Før var det vanlig med begrensninger i stemmeretten, blant annet knyttet til formue, etnisk tilhørighet, kjønn og alder. I våre dager er det stort sett bare aldersbegrensningen igjen.
Enkelte ganger er det å være med på å påvirke avgjørelser ikke bare ansett som en rettighet, men også en plikt. I enkelte land, som i Australia, og i mange organisasjoner er det derfor stemmeplikt.
Historisk utvikling
Selv om styreformer basert på stemmerett forekom i antikken, er det særlig etter den franske revolusjonen i 1789 at stemmerettsbaserte styreformer har vunnet stor utbredelse, først i Europa, Nord-Amerika og Oseania, etter hvert også i den øvrige verden.
Opprinnelig var stemmeretten begrenset, som regel til menn fra de øvre samfunnsklasser over en relativt høy alder, som for eksempel 25 år. I samfunn med flere etniske grupper representert var stemmeretten normalt begrenset til den dominerende gruppa. Mange steder var det i praksis de hvite.
Etter hvert ble stemmeretten utvidet. I noen land, som i Storbritannia og Sverige, skjedde utvidelsen gradvis, i andre land med lengre mellomrom og mer radikalt, som i Frankrike, Tyskland og Danmark.
Allmenn stemmerett
I de fleste vestlige land ble stemmeretten allmenn for menn over en viss alder i løpet av 1800-tallet: i Frankrike 1848, i USA 1870, i Tyskland 1871, i England 1884 og i Norge 1898. Prinsippet om at alle stemmer skulle telle likt ble også etablert i løpet av 1800-tallet. I en tidlig del av demokratiutviklingen ble det eksperimentert med at noen stemmer ble vektet tyngre enn andre, og at stemmeretten ble knyttet til grupper og ikke til individet.
Stemmeretten i Norge hadde fra 1814 vært begrenset til embetsmenn, selveiende bønder, leilendinger på matrikulert jord og handelsborgere. I 1884 ble stemmeretten utvidet til å omfatte også alle som betalte skatt av en viss minsteinntekt.
Stemmerett for kvinner
Allmenn stemmerett for kvinner ble i de fleste vestlige land innført i løpet av de to første tiårene av 1900-tallet: i New Zealand 1893, i Australia 1902, i Finland 1906, i Danmark 1915, i Storbritannia og Sverige 1918 og i Tyskland 1919. I Frankrike fikk kvinner stemmerett først 1944 og i Sveits så sent som 1971.
Loven som i 1902 gav australske kvinner stemmerett, stadfestet imidlertid også at aboriginere, i tillegg til personer med asiatisk eller afrikansk opphav, ikke skulle ha stemmerett. Et unntak ble gjort for maorier fra New Zealand, som i henhold til datidens fordommer ble sett på mer intelligente enn andre folkeslag med opprinnelse utenfor Europa. Først på 1960-tallet ble det innført allmenn stemmerett uavhengig av etnisitet i Australia.
Kvinnene i Norge fikk begrenset stemmerett og valgbarhet til Stortinget i 1907 og alminnelig stemmerett 1913.
Ved lokale valg har stemmerettsutvidelsen gjerne gått noe raskere enn på nasjonalt nivå. I Norge fikk kvinner begrenset lokal stemmerett i 1901 og allmenn lokal stemmerett 1910.
Innvandrere
I flere europeiske land bor det innvandrere som ikke er statsborgere. I en del land, blant annet Norge, har de likevel lokal stemmerett. I Norge har innvandrere som har bodd i landet i tre år, siden 1983 stemmerett ved kommunestyre- og fylkestingsvalg.
Stemmerettsalder
Stemmerettsalderen er også gradvis blitt lavere. Inntil en tid etter andre verdenskrig var 20 og 21 år den vanligste aldersgrense. Siden er den mange steder senket ytterligere, og 18 år er i ferd med å bli den nye typiske stemmerettsalder. I Norge ble stemmerettsalderen for første gang senket i 1920, fra 25 til 23 år, i 1946 videre til 21 år, i 1967 til 20 år og i 1978 til 18 år. Det er en pågående debatt om å senke stemmrettsalderen videre til 16 år. Det har blitt prøvd ut i noen kommuner, men diskusjonen pågår fremdeles.
Tap av stemmerett
Ved innførelsen ble det i de fleste demokratier også innført regler om tap av stemmerett. Disse reglene har i stor grad blitt fjernet. I Norge ble dette regulert i § 53 i grunnloven. Man kunne blant annet miste stemmeretten for å gå i en fremmed makts tjeneste, vært dømt til tukthus, eller ved å kjøpe stemmer eller selge sin stemme i et valg. § 53 ble opphevet i 2022.