Logg inn eller registrer deg☞

Tilbake til artikkelen

Tilbake til historikken

skog

Versj. 25
Denne versjonen ble publisert av Lars Sandved Dalen 27. desember 2021. Artikkelen endret 3476 tegn fra forrige versjon.

Skog er et område som er tilvokst med trær av en viss høyde og som står så tett at de gjensidig påvirker hverandre.

Skog omfatter både selve trærne, undervegetasjonen og annet planteliv samt alle organismer i tilknytning til trær og jordsmonn. Området må være så stort at areal og tetthet i forening gir vilkår for et eget skog- eller bestandsklima som skiller seg fra klimaet i omgivelsene.

FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) definerer skog som tresatte områder med mer enn ti prosent kronedekke. Kronedekning er hvor stor prosentandel trekronene dekker eller skygger for marka. I Norge regnes et område som skog når trehøyden er minst fem meter, og avstanden mellom trærne ikke overskrider 30 meter.

Skog regnes som et av jordens viktigste økosystemer (se også biom), og er tilholdssted for det meste av biologisk mangfold på landjorda.

Skog spiller en viktig rolle for regulering av klimaet lokalt, regionalt og globalt, og har særlig betydning for vannhusholdningen og bindingen av karbondioksid gjennom de grønne bladene og nålenes fotosyntese og tilhørende frigjøring av oksygen.

31 prosent av klodens landareal, nær 41 millioner kvadratkilometer (4,06 milliarder hektar), er skogkledd. Mer enn halvparten (54 prosent) av verdens skoger befinner seg i kun fem land: Russland, Brasil, Canada, USA og Kina. To tredeler av verdens skoger (66 prosent) befinner seg i i alt ti land.

Ti på topp skogland i 2020 Millioner hektar Prosent
Russland 815 20,1
Brasil 497 12,2
Canada 347 8,5
USA 310 7,6
Kina 220 5,4
Australia 134 3,3
Kongo 126 3,1
Indonesia 92 2,3
Peru 72 1,8
India 72 1,8
Resten av verden 1375 33,9
Til sammen 4060 100

Litt over 37 prosent av det norske landarealet er dekket av skog. Av dette regnes 68 prosent som såkalt økonomisk drivverdig eller produktivt skogareal, det vil si skog der det kan produseres minst 0,1 kubikkmeter tømmer per dekar.

Skog i Norge

Barskog er skog som i Norge består av bartreslagene furu og gran, med innslag av lerk, einer og barlind.

Furu vokser over nesten hele landet, opp til 1000 moh. i sentrale fjellstrøk og nord til Porsanger i Finnmark.

Grana kom seint til Norge og er det viktigste treslaget på Østlandet og videre nordover gjennom Trøndelag til Saltfjellet. Lenger nord og påVestlandet finnes bare enkelte forekomster av naturlig gran. Utenfor det naturlige utbredelsesområdet er store områder med plantet gran.

Lerk finnes ikke naturlig i Norge, men er noen steder blitt plantet og frø har spredd seg fra plantefelt. I motsetning til de andre bartrærne, så feller lerk nålene hver høst.

Einer er ofte å finne som en busk, men kan i noen tilfeller bli over 15 meter og regnes da som et tre.

Barlind finnes bare noen få steder langs kysten i sør og spiller liten rolle i barskogen i Norge.

Nordlig, såkalt boreal, løvskog er skog innen den boreale klimasonen som består av sommergrønne løvtrær. I Norge er boreal løvskog mest utbredt opp mot fjellet, der dunbjørk er dominerende treslag, med innslag av rogn, osp, gråor, selje og hegg. Slik skog kalles også fjellbjørkeskog og danner oftest skoggrense mot snaufjellet. Utafor granas naturlige utbredelsesområde, som på Vestlandet og nord for Saltfjellet er det boreal løvskog også i lavlandet ut mot kysten, ofte kalt oseaniske løvskoger. I lavlandet finnes i tillegg mindre arealer av boreal løvskog med hengebjørk. På flommark langs bekker og elver er det boreal løvskog med gråor.

Edelløvskog er skog med varmekjære, bladfellende løvtrær. I Norge er dette sommereik, vintereik, alm, ask, lind, spisslønn, hassel, bøk og svartor. Slik skog finnes sør på Østlandet og langs kysten nord til Trøndelag. Innover i landet og nordover overtar barskogen. Siden trærne i edelløvskogen trenger mye varme, vokser de helst i lune bekkedaler eller i sørvendte skråninger. I den postglasiale varmetiden, for 6000–3000 år siden, hadde edelløvskogene atskillig større utbredelse i Norge.

Skogtyper i Norge

Lavskog finnes i boreal løvskog og i barskog, enten på grunnlendt mark med tynt jorddekke eller på grove løsavsetninger. Tresjiktet består oftest av furu eller dunbjørk. På slike areal er det liten tilgang på vann, slik at lavskogen er karakterisert av tørketålende planter. Vanlige arter er lav; kvitkrull, pigglav og reinlaver, lyng; fjellkrekling, tyttebær, mjølbær og røsslyng samt enkelte tørketålende gras; sauesvingel og smyle. Lavskog finnes helst i nedbørfattige strøk i innlandet, men i mer nedbørrike kyststrøk finnes grunnlendt lavskog med heigråmose.Lavskog dekker 5,3 prosent av skogarealet.

Blokkebærskog er knytta til humide strøk med liten tilgang på plantenæring i jorda. Tresjiktet består for det meste av furu eller dunbjørk. Hvis gran forekommer, så får den dårlig utvikling, dette er dårlig granmark. Låg temperatur og høg nedbør gir sein nedbryting av strø og fører til oppbygging av ei tjukk matte av humus. Blokkebærskog er dominert av lyngvekster der blokkebær er en karakteristisk art, men også røsslyng og fjellkrekling er vanlig. I botnen er det ei mektig mosematte og partier med torvmoser er typisk for blokkebærskogen. I nedbørrike områder er bjønnkam og skrubbær faste innslag.

Blokkebærskog dekker litt over åtte prosent av skogarealet.

Bærlyngskog er vanlig over hele landet, men har størst utbredelse i nedbørfattige innlandsstrøk. På smeltevannsavsetninger og elveterrasser får den sin beste utvikling med jamn, rettstammet furuskog – søylehaller, men bærlyngskog opptrer også på morenemark i åstraktene. Dette er furumark, men ofte finnes det et undersjikt av gran som forynger seg i halvskyggen under furutrærne. Som navnet antyder er undervegetasjonene dominert av tyttebær og blåbær, i åstraktene også fjellkrekling. Her er lite urter og gras, men smyle kan dominere i lysåpninger og på hogstflater. Skogbotnen er dekt med moser, mest furumose og etasjemose, i tørre strøk også lav.

Bærlyngskog dekker 20 prosent av skogarealet.

Blåbærskog er den vanligste skogtypen i Norge, i boreal løvskog så vel som i barskog. I edelløvskog dekker den bare små areal. Gran er det dominerende treslaget i barskogens blåbærskoger, men utafor granas utbredelsesområde er det mye blåbærskog med furu og dunbjørk. I blåbærskog er tilgangen på vann og næring bedre enn i furuskogtypene og nye, litt mer krevende plantearter kommer inn i tillegg til blåbær. Maiblom, skogstjerne, nikkevintergrønn og gullris er urter som karakteriserer blåbærskog. Hogstflater med god tilgang på lys får kraftige oppslag av smyle. I botnen er det ei tett matte med ulike moser, med etasjemose, fjærmose og blanksigd som de vanligste. Tørre former får innslag av lav, og i fuktige partier forekommer torvmoser.

Blåbærskog dekker 23 prosent av skogarealet.

Småbregneskog opptrer på steder med friskt sigevann i jorda og har størst utbredelse i åstrakter, i kjølige og fuktige lisider. Dette er som regel rein granskog, men utafor granas utbredelsesområde er det småbregneskog med furu, og med økende nedbør og større jordfuktighet slik det er i den boreale løvskogen, får småbregneskogen stor dekning her. Her er det mindre lyng og mer av urter og bregner enn i de fattigere skogtypene. Karakteristiske arter som skiller fra blåbærskog er gaukesyre, hengeving og rosettmose. Fugletelg og torvmoser er vanlige, og om våren er det ofte mye hvitveis i småbregneskogen. Småbregneskog har større produksjon av trevirke enn blåbærskog, og med god jordfuktighet og godt omdanna humus er denne skogtypen egna for naturlig foryngelse.

Småbregneskog dekker ni prosent av skogarealet.

Storbregneskog er vanligere i fjellskogen enn i låglandet. Storbregneskog må ha frisk fuktig mark med høg grunnvannstand eller friskt vannsig i jorda gjennom hele vekstsesongen. Slike forhold finner den i smådaler og forsenkninger under den marine grensa og i sigevannslier opp mot skoggrensa. Innen granskogområdet er gran herskende treslag, med innslag av svartor i sør, ellers dominerer dunbjørk og gråor, noen ganger også furu. Storbregneskog er karakterisert av flere store bregner der skogburkne og sauetelg er de viktigste, men også flere urter, blant annet er skogstjerneblom og skogsalat vanlige, mens fagermoser inngår i et glissent mosesjikt. Fuktig mark og rask nedbryting gir humusformen mold og med det gode spireforhold for foryngelse, men etter hogst får små granplanter stor konkurranse fra løvkratt og gras.

Storbregneskog dekker halvannen prosent av skogarealet.

Kalklågurtskog er en sjelden skogtype. Den finnes på kalkgrunn med hovedtyngde i Oslo-feltet fra Langesund til Mjøsa og spredt fra Trondheimsfjorden til Troms. Tresjiktet er furu eller dunbjørk, lengst i sør også med innblanding av edelløvtrær. Det åpne tresjiktet gir rom for et rikt busksjikt med rose-arter, berberis, hassel, dvergmispel og einer. Det spesielle med kalklågurtskogen er en uvanlig blanding av nøysomme arter fra de fattige furuskogene, slik som røsslyng og lav, og mer kalkkrevende arter som liljekonvall, bergmynte, blåveis og raudflangre.

Kalklågurtskog dekker 0,2 prosent av skogarealet.

Lågurtskog utvikles best på veldrenerte, varme lokaliteter med næringsrik jord. Den er mest utbredt i låglandet i sør med et tresjikt av gran iblandet noe løvtrær. Utafor granas utbredelsesområde er det lågurtskoger med furu og i den boreale løvskogen finnes lågurtskog med dunbjørk på næringsrike og lune lokaliteter. Slik fjellskog er ofte helt dominert av skogstorkenebb. Lågurtskogen er ellers karakterisert ved mange urter, gras og bregner, mens det er lite av lav og lyng. Skogfiol, markjordbær, legeveronika og gaukesyre er svært vanlige, og i rike former i sør også blåveis. Fingerstarr og hengeaks karakteriserer skogtypen, og ofte er det mye ormetelg. Trærne vokser raskt i lågurtskog og hogges gjerne etter 60-70 år med påfølgende planting av gran. Ved bruk av riktig hogstform er lågurtskogen også egna for naturlig foryngelse.

Lågurtskog dekker nær seks prosent av skogarealet.

Høgstaudeskog er avhengig av næringsrik jord med friskt vannsig og er vanligst i lier og åstrakter i innlandet. Den forekommer i barskog og boreal løvskog, mens sør i landet og mot kysten får slike lokaliteter edelløvskog. Innen barskogen er treslaget gran, mens høgstaudeskog med furu er mer uvanlig. I boreal løvskog er høgstaudeskog utbredt, da med dunbjørk i tresjiktet og ofte med et busksjikt av vier. Høgstaudeskogen preges av et frodig feltsjikt av høge urter, gras og bregner mens lyng og lav er fraværende. Dette er en skogtype med svært høg produksjon av trevirke og annen biomasse, men forholdene for foryngelsen kan være vanskelige. Etter hogst blir arealet gjerne tilplantet med gran.

Høgstaudeskog dekker fem prosent av skogarealet.

Hagemarkskog er en kulturbetinga skogtype som er utvikla ved beiting og tråkk av husdyr over lang tid. Slik skog finnes spredt over hele landet, men mest i strøk med intensiv husdyrbeiting og nær stølsområder i boreal løvskog. Bjørk og osp er vanlige i et åpent tresjikt, men gran kan også forekomme, og i nedbørfattige strøk også furu. Langs kysten i sør kommer edle løvtrær som eik og ask inn. Busksjikt mangler på grunn av beiting, mens feltsjiktet består av beitetålende urter og gras. Hagemarkskog har oftest sin opprinnelse i lågurt- eller høgstaudeskog, og når beiting opphører vil skogen gradvis returnere til sin opprinnelige tilstand.

Hagemarkskog dekker 0,4 prosen av skogarealet.

  • Les mer om skogtyper i boka Vegetasjon i norsk skog - vekstvilkår og skogforvaltning av John Yngvar Larsson og Svein M. Søgnen, Landbruksforlaget 2003.

Skogtyper globalt

Jordens skoger kan deles inn i følgende hovedområder etter vekstkrav og sammensetning: eviggrønne skoger, periodisk grønne skoger og barskoger.

Tropisk regnskog finnes i nedbørrike og varme strøk. Det er den frodigste og mest artsrike skogformen, og den kjennetegnes blant annet ved sin store rikdom på klatreplanter (lianer). Den finnes i Mellom- og Sør-Amerika, Kongo-bekkenet og det sørøstlige Asia. Regnskog finnes også i subtropiske strøk (subtropisk regnskog) og i høyereliggende fjellområder med mye tåke (montan regnskog).

Temperert regnskog minner mye om tropisk regnskog, men klatreplantene mangler. Den finnes blant annet i det vestligste Nord-Amerika, Chile, Japan, Kina og New Zealand.

«Hartlaub»-skog finnes i områder med tørre og varme somrer og milde, nedbørrike vintrer («middelhavsklima»), og bladene er tilpasset slike klimaforhold. Den finnes blant annet rundt Middelhavet, i California, Sør-Afrika og Australia.

Regngrønn skog (monsunskog), vinterskoger, finnes i områder hvor nedbøren, og ikke temperaturen, bestemmer løvfall og løvsprett. Den finnes i Afrika, Sør-Asia og Mellom- og Sør-Amerika.

Sommergrønn skog finnes på den nordlige halvkule, vanligvis i lavlandet mellom 30. og 50. breddegrad. Typiske arter er bøk og eik. Løvskogbeltet langs sørkysten av Norge er en utløper av denne skogen.

De største sammenhengende barskogområdene finnes i Sibir (taigaen) og det nordvestre Amerika. Av de viktigste slektene kan nevnes gran, edelgran, lerk og furu.

Biologisk mangfold

Som økosystem er skog mer artsrik enn andre økosystemer. Skog er derfor av stor betydning for det biologiske mangfoldet på kloden. Skog deker 31 prosent av jordas landareal. Om lag halvparten av dette er intakte skogområder, og en tredel er (primary forest).

Det finnes i alt over 60 000 ulike arter trær, og nær halvparten (45 prosent) stammer fra bare ti familier. Over 20 000 treslag er registrert på IUCNs rødliste; åtte tusen treslag er vurdert som kritisk truet CR, sterkt truet EN eller sårbar VU. Mer enn 1400 treslag er vurdert som kritisk truet CR.

Land Trær, antall arter
Brasil 9223
Colombia 6021
Indonesia 5623
Malaysia 5458
Venezuela 4879
Kina 4680
Peru 4612
Ecuador 3750
Mexico 3514
Madagaskar 3297

Av de rundt 391 000 artene karplanter som er kjent for vitenskapen, er en femtedel (21 prosent) truet med utryddelse. Seksti prosent av alle karplantene som finnes på kloden vokser i tropisk skog.

I alt 144 000 sopparter er navngitt og klassifisert. Det er imidlertid sannsynlig at de fleste soppene på jorda (over 93 prosent) er ukjente for vitenskapen, noe som tilsier at det finnes mellom 2,2 og 3,8 millioner ulike arter sopp.

Nærmere 70 000 arter av virveldyr er kjent og beskrevet. Skog er leveområde for 80 prosent (5000 arter) av alle amfibier, 75 prosent (7500 arter) av alle fugler og 68 prosent (3700 arter) av alle pattedyr.

Selv om så mange som 1,3 millioner virvelløse dyr har blitt beskrevet, antas det virkelige antallet å ligge mellom fem og ti millioner. De fleste av disse er insekter, og de aller fleste insektene holder til i skog.

Det er en generell økning i skogens artsmangfold fra kalde til varme strøk på kloden. De tropiske skogene er mest artsrike innenfor de fleste plante- og dyregrupper; et stort antall arter antas ennå å være uoppdaget. Antall treslag i de ulike lands skoger spenner fra 3 på Island til 7780 i Brasil.

Avskoging

Siden 1990 er det antatt at så mye som 420 millioner hektar skog har forsvunnet som en følge av avskoging, det vil si at skog blir hogd og områdene tatt i bruk til andre formål, hovedsakelig jordbruk. I perioden 2000-2010 stod stor-skala kommersielt jordbruk, først og fremst kvegdrift og dyrking av soya og palmeolje, for 40 prosent av avskogingen av tropisk skog, mens lokalt jordbruk (subsistence agriculture) stod for 33 prosent.

Mens avskogingen på 1990-tallet var på 16 millioner hektar hvert år, har den blitt redusert til ti millioner hektar per år i perioden 2015-2020. Arealet med naturskog (primary forest) har blitt redusert med over 80 millioner hektar siden 1990.

Kulturpåvirkning

Skog som ikke er påvirket av menneskelig aktivitet og har hele sitt opprinnelige økosystem intakt, kalles urskog, mens skog som i ubetydelig grad er endret gjennom menneskers bruk, gjerne benevnes naturskog. Skillet mellom urskog og naturskog er diffus; i økende grad brukes internasjonalt betegnelsen primærskog om både urskog og naturskog. FAO regner (2005) at 36 prosent av verdens skoger fortsatt er primærskog. Tre prosent er plantasjeskog, det vil si plantet skog som overveiende består av innførte arter.

Siden de tidligste jordbrukskulturer har mennesket ryddet skog for å plante kulturvekster. For eksempel er Europas sommergrønne skoger (løvskoger) gjennom årtuseners jordbruk redusert til en liten rest av sin opprinnelige utbredelse. I dag regnes avskoging, særlig i de tropiske regnskogene, som et stort internasjonalt problem. Ikke minst vil en ytterligere reduksjon i Jordens naturlige skogdekke forsterke en pågående global oppvarming ved at karbon bundet i levende skog og jordsmonn tilføres atmosfæren i form av CO2.

I tillegg til full avskoging fører skogsdriften i mange områder til en utarming av det biologiske mangfoldet i skogen. Sjeldne treslag og arter som er kommersielt særlig verdifulle står i fare for å bli utryddet i deler av sitt utbredelsesområde. Som et gjennomsnitt for de ulike lands skoger regner FAO fem prosent av artene som sårbare eller truet.

Vern

Til tross for omfattende avskoging i mange regioner har de fleste land innsett skogens betydning for menneskers livsgrunnlag. Skogvern legger restriksjoner på skogsdrift og andre inngrep i den hensikt å bevare skogens naturlige økosystemer, hindre erosjon, beskytte vannressurser og begrense klimaendringer. I 2005 var elleve prosent av verdens skoger vernet av hensyn til det biologiske mangfoldet, og omfanget har økt med 960 000 kvadratkilometer siden 1990. I tillegg er ni prosent av skogen vernet for å beskytte vannkilder og jordsmonn, hindre ørkenspredning, redusere skredfare, beskytte utsatte kyststrekninger og så videre. Også denne formen for vern har økt siden 1990.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker