Slettsnok er en av de tre slangearterene vi har i Norge. Slettsnok og buorm hører til familien snoker mens hoggorm hører til hoggormfamilien. Slettsnoken kan minne om en brun hoggorm, men er slankere, og har mørke flekker langs ryggen der hoggormen har en sikksakkstripe.
Navnet slettsnok kommer av at ryggskjellene er slette og glatte å ta på. Ryggskjellene til buorm og huggorm har en kjøl på hvert ryggskjell og er ruglete å ta på. Slettsnok har tenner og kan bite, men den er ikke giftig og har verken giftkjertel eller hoggtenner som hoggormen. Slettsnokens jaktadferd minner om kvelerslangers, siden de slynger kroppen tett rundt byttedyret for å sluke det.
Utbredelse
Slettsnok holder til i tørre, varme, solvendte områder med steinmurer, steinrøyser eller oppsprukket fjell. Utbredelsen er et bredt belte langs kysten fra Østfold til Stavanger, og de kan klare seg i varme innlandsdaler i for eksempel Telemark til 700 moh. Ellers finnes den i Mellom- og Sør-Europa og østover til Kaukasus.
Beskrivelse
Slettsnoken har et relativt smalt hode, men om den føler seg truet kan den spile ut hodet, så det virker bredere. Kroppen er lang og halen er kort. Halen starter etter kloakkåpningen, og er kjennetegnet ved å ha todelte skjell på buksiden, mens kroppens bukskjell er hele.
Mønster
Slettsnoken kjennes på to rekker av mørke flekker langs ryggen, en mørk stripe gjennom øyet og rund pupill. De har en stor, mørk flekk oppå hodet. Flekkmønsteret like etter hodet og de første 10 cm ned ryggen er unikt for hvert individ, foto kan dermed brukes for å skille individer. Enkelte ganger blir slettsnokunger født med sammenhengende striper i stedet for parvise flekker ned ryggen. I Norge er det funnet flere stripete slettsnoker i Agderfylkene, og dette er også funnet i flere land i Europa. Ryggfargen er oftest varianter av brun til grå, med mørkebrune flekker (eller striper). Buken kan variere fra mørk grå til orange-gul. I perioden før hamskifte er dyrene mørke brune og mønsteret er da vanskelig å se.
Skjell
Skjellene er glatte, uten kjøl. Dette har gitt opphav til det norske navnet «slettsnok», da den føles slett og glatt å ta på. Buorm og hoggorm har begge en opphøyd «kjøl» midt på hvert ryggskjell som gjør at de kjennes mer ru å ta på. Dette er også synlig på avkastete hammer (slangeskinn), og gjør det enkelt å vite om man har funnet en slettsnokham eller ham fra en av de andre to slangeartene. Voksne slettsnok skifter ham to ganger hver sommer, mens yngre individer som vokser raskere, kan ha flere hamskifter. Den gamle hammen løsner rundt overleppen, og vrenges bakover i ett stykke ved at slangen presser seg gjennom tett vegetasjon eller fjellsprekker. Når man finner en slangeham i naturen, så er den alltid på vrangen.
Lengde og vekt
Vanlig kroppslengde hos voksne slettsnoker er ca. 75 cm. Den lengste slettsnoken funnet i Norge er målt til 93,5 cm (funnet i 2019). Det er liten forskjell i kroppslengde mellom hunner og hanner, men de lengste individene som er målt er hunner. Vekten hos voksne slettsnok varierer mellom cirka 60 og 190 gram, avhengig av alder, mageinnhold, årstid og reproduktiv status.
Halen
Slettsnok kjønnsbestemmes på halens fasong og lengde. Halen starter etter analåpningen, og kjennetegnes ved at haleskjellene har to rader med bukskjell, mens kroppens buk over analåpningen bare har ett bredt bukskjell oppover. Hannene har to hemipeniser som starter ved analåpningen og ligger 2-3 cm nedover inni halen. Derfor vil den øverste delen av halen hos hannene være fortykket i forhold til halen hos hunnene. Hannene har også lengre hale enn hunnene. Hanner har oftest mer rødbrunt pigment enn hunner, men det kan ikke brukes som en sikker kjønnskarakter.
Levevis
Byttedyr
I Norge er stålorm og spissmus de vanligste byttedyra, men slettsnok spiser også firfisler, slanger og smågnagere, og de kan ta fugleegg og fugleunger. Kannibalisme kan forekomme. Slettsnok slynger seg tett rundt byttedyret og biter seg fast. Byttet blir oftest slukt med hodet først, og det må ikke være dødt før slukingen begynner.
Dvale
Den ligger i vinterdvale fra september–oktober til mars-april–mai her i landet. I en mild høst kan man finne slettsnok midt i oktober, og ved mildvær og varm sol tidlig om våren kan de første slettsnokene komme fram i mars.
Formering
Parring foregår oftest om våren i mai-juni, men høstparring kan forekomme. Drektighetstiden går raskere hvis det er varmt i været i 2-3 måneder. Ungene fødes vanligvis i august–september, men tørkesommeren 2018 ble noen slettsnokunger født i juli. Kullstørrelsen varierer fra 3 til 17 unger, med gjennomsnittlig 8 unger i kullet. Ungene veier 3-3,5 gram og er cirka 20 cm lange, med oransje buk. Fargen på ryggen er grå med sort flekkmønster. Den brune kroppsfargen kommer etter ett til to år. I Norge føder hunnene normalt unger annethvert år. Den sommeren de er gravide ligger de og soler seg på samme plassen hele sommeren igjennom, nesten uten å spise. Året etter bruker de på å jakte og spise seg fete, så de har opplagsnæring til året etter da de igjen skal føde unger uten å spise.
Forsvarsadferd
Slettsnok kan ved første øyekast minne om en brun eller grå hoggorm, og slettsnokens forsvarsadferd regnes for «hoggorm mimikry». Når den føler seg truet, kan den kveile kroppen sammen og hogge mot fienden, slik hoggorm gjør. Den spiler ut nakken så hodet virker bredere. Slettsnok har ikke giftkjertler og heller ikke hoggtenner slik hoggormen har. I stedet har de to rader med spisse, bakovervendte tenner i hver overkjevehalvdel. De som forsker på slettsnok, opplever at enkelte individer ofte biter, mens andre ikke biter.
Systematikk
Slettsnoken og buormen er de to norske artene i snokfamilien. Hoggormen, som er den tredje av våre slanger, hører til hoggormfamilien.
| Nivå | Norsk navn | Vitenskapelig navn |
|---|---|---|
| Rike | Dyreriket | Animalia |
| Rekke | Ryggstrengdyr | Chordata |
| Underrekke | Virveldyr | Vertebrata |
| Klasse | Krypdyr (reptil) | Reptilia |
| Orden | Skjellkrypdyr | Squamata |
| Underorden | Slange | Serpentes |
| Familie | Snoker | Colubridae |
| Slekt | Coronella | Coronella |
| Art | Slettsnok | Coronella austriaca |