sykdomsbegrep – Store medisinske leksikon

Edvard Munch, *Det syke barn* (1885–1886)

Fotografi

Av Børre Høstland/Nasjonalmuseet.

Lisens: CC BY NC 2.0

Sykdomsbegrep er meningen til ordet «sykdom», altså det vi forstår og uttrykker når vi bruker begrepet. Det betegner det som er felles for alle former for sykdom, og omfatter dermed alle enkelttilfeller av sykdom.

Det finnes mange forståelser av hva sykdom er. Fordi sykdommer er så forskjellige, og ingen teori eller modell dekker alle måter ordet blir brukt, har det vært vanskelig å definere sykdomsbegrepet. Eksempler på mulige definisjoner er at sykdom er noe unormalt, et avvik fra normal funksjon eller manglende evne til å virkeliggjøre grunnleggende mål i livet.

Les mer om sykdom

Historisk sett har sykdomsbegrepet blitt påvirket av flere forståelser av sykdom, som har gitt opphav til ulike sykdomsteorier og -modeller, både innenfor og utenfor medisinen. Disse varierer også på tvers ulike kulturer. Sykdomsbegrepet er også blitt utvidet, noe som medfører både fordeler og ulemper.

Begrepets funksjon

Sykdomsbegrepet gir rammer for å identifisere og klassifisere enkeltsykdommer, og det har betydning for hvordan man forsker på sykdom, forstår årsakssammenhenger, diagnostiserer, behandler og lindrer sykdom.

Samfunnsmessig er sykdomsbegrepet grunnleggende for å tildele rettigheter, som sykepenger og økonomisk støtte til behandling, og frita fra plikter, som ved sykemelding. Helsepolitisk er sykdomsbegrepet med på å definere og avgrense hva som skal være helsevesenets arbeids- og ansvarsområde.

Historiske forståelser av sykdom

Animisme

Lamashtu er en demon i mesopotamisk religion. De troende mente hun kunne forårsake sykdom og død hos kvinner og spedbarn. Amuletter ble brukt for å beskytte seg mot henne.

Amulett fra Babylonia, 600- til 500-tallet fvt.

Av Ukjent/Metropolian Museum of Art.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

De eldste sykdomsforståelser som har hatt innflytelse på medisinsk praksis, er det animistiske (av latin anima, ‘ånd’). Det legger til grunn at sykdom er forårsaket av onde ånder, skyldes en demon som har tatt tilhold i menneskekroppen, eller er resultatet av en viljeshandling fra ondsinnede personer eller makter – gjerne som straff for noe galt man har gjort.

Humoralpatologi

Den humoralpatologiske sykdomsforståelsen (av latin humor, ‘kroppsvæske’, og patologisk) kjenner vi fra oldtidens greske medisin. Det finnes spor av det i de hippokratiske skriftene og i mer systematisk form i skriftene til Galenos. Med dette begrepet legger man til grunn at sykdom skyldes en uheldig balanse mellom kroppsvæskene blod, slim, svart galle og gul galle. En normal blanding betydde sunnhet, mens ubalanse betydde sykdom.

Symptomatologisk forståelse

Ved fenomenologiske eller symptomatologiske sykdomsforstålser søker man sykdommens vesen i symptomene. Da blir for eksempel feber betraktet som en sykdom i seg selv. Dette har stor betydning for sykdomsbehandlingen, som da oftest blir rettet mot symptomene og ikke årsakene til sykdommen.

Etiologisk forståelse

Den etiologiske sykdomsforståelsen (av gresk aitiologia, ‘årsakslære’) var særlig dominerende i annen halvdel av 1800-tallet. Her forstås en sykdom i lys av dens årsak, og sykdommen anses som en skade som rammer et avgrenset organ eller kroppsfunksjon. En del kritikere har ansett dette som en reduksjonistisk sykdomsforståelse.

Reduksjonistisk forståelse

Den biomedisinske tilnærmingen til sykdom har tradisjonelt vært reduksjonistisk. Det vil si at sykdommer er gitt av (kroppslige) organer, funksjoner og prosesser og kan forstås ved å studere deres bestanddeler. Mot dette har man hevdet at sykdom ikke fullt ut kan forstås ved å studere delene – sykdom må forstås helhetlig.

Holistisk forståelse

En holistiske sykdomsforståelse (av gresk holos, ‘hel, full’) legger til grunn at mennesket alltid opplever sin sykdom som menneske, og at hele mennesket alltid er involvert i sykdommen, både når det gjelder reaksjonene på sykdommen og det at sykdommen oppstår.

Moderne sykdomsmodeller

Enkelte sykdomsforståelser fester seg og utvikler seg til modeller, slik som den biomedisinske modellen og den biopsykososiale modellen for sykdom.

Den biomedisinske modellen

Den sykdomsmodellen som har vært dominerende i såkalt «vestlig» medisin, har vært den biomedisinske modellen. Den skiller mellom sykdom i kropp (somatikk) og sinn (psykiatri) og ser på sykdom som avvik fra normale biologiske og fysiologiske funksjoner.

Den biomedisinske modellen er kjennetegnet ved at den legger vekt på de biologiske årsakene til sykdom, som bakterier, virus, genetiske mutasjoner eller kjemiske avvik. Den er opptatt av biologiske, fysiologiske og biokjemiske prosesser og forsøker å studere sykdom gjennom dens enkelte bestanddeler (reduksjonisme). Diagnostikk skjer ofte gjennom ‘objektive’ tester, som blodprøver eller bildeundersøkelser, og behandlingen er dominert av medisinske inngrep, som legemidler eller kirurgi. Medisinens mål, ifølge denne modellen, er å gjenopprette de organiske, fysiologiske og biologiske funksjonene.

Den biomedisinske modellen har vært svært innflytelsesrik, men den har også blitt kritisert for å overse pasienters og samfunnets perspektiv på sykdom.

Den biopsykososiale modellen

Begrensningene med den biomedisinske modellen har gjort at man har utviklet modeller for sykdom som forsøker å innlemme de tre perspektivene. En slik modell er den biopsykososiale modellen for sykdom, utviklet av den amerikanske psykiateren George Engel på 1970-tallet.

Ifølge modellen påvirkes en persons helse og sykdom av et komplekst samspill av biologiske, psykologiske og sosiale faktorer, og ikke bare av biologiske faktorer som i den tradisjonelle biomedisinske modellen.

Det biopsykososiale sykdomsforståelse kan sees som en variant av det holistiske. Den tar høyde for biologiske, psykologiske og sosiale forhold i kombinasjon, i forståelsen av utvikling og opprettholdelse av sykdom. Men modellen har også vært kritisert for å være en mer avansert form for reduksjonisme.

Utvidelser av sykdomsbegrepet

Utvikling innenfor vitenskap og teknologi har økt antallet sykdommer betraktelig. Mer sensitive og prediktive tester oppdager mildere former for sykdom og screeningtester oppdager dem tidligere. I tillegg blir flere former for atferd og sosiale problemer klassifisert som sykdom (medikalisering).

Sykdomsbegrepet utvides ved at nye fenomener gjøres til sykdom, slik som sorg og skoleatferd. I tillegg gjøres risikofaktorer, som for eksempel høyt blodtrykk, og biomarkører til sykdom. Dette kalles biomedikalisering og biomarkørisering av sykdom.

En annen form for utvidelse av sykdomsbegrepet er den pragmatiske. Noe blir gjort til sykdom fordi man kan gjøre noe med det. Fedme er for eksempel en egen diagnose i den nyeste utgaven av den internasjonale klassifiseringen av sykdommer (ICD-11).

Når man føler at noe bør gjøres for folks plager eller vansker, kan det også gjøres til sykdom gjennom en etisk utvidelse av sykdomsbegrepet. Hjemløshet, samt vansker på arbeidsplassen og på skolen er for eksempel gitt diagosekoder.

Sykdomssalg er en annen form for utvidelse av sykdomsbegrepet. Fordi noen kan tjene penger på at tilstander diagnostiseres og behandles som sykdom, så defineres de som sykdommer. Lavt testosteron, korte øyevipper og tørre øyne er eksempler på dette.

Tilsvarende ser man estetiske utvidelser av sykdomsbegrepet, der utstående ører og traktbryst, samt en lang rekke utseendemessige kjennetegn gjøres til sykdom, uten at de påvirker noen kroppslige funksjoner.

Selv om mange av utvidelsene av sykdomsbegrepet er ment å være til hjelp for folk, kan de også føre til sykeliggjøring, overdiagnostikk og overbehandling.

Utvikling over tid

Oppfatninger av hva sykdom er, har vært preget av ulike teorier om sykdom. Teoriene er ofte knyttet til ulike årsaksforklaringer, hvilken type kunnskap vi søker og hvilke midler vi bruker for å diagnostisere, prognostisere, behandle og lindre sykdom.

Noen sykdomsteorier er blitt forkastet. Et eksempel er antikkens humoralpatologi, hvor sykdom ble forstått som en ubalanse i de fire kroppsvæsker. I enkelte samfunn forblir noen teorier allikevel innflytelsesrike til tross for eller parallelt kunnskapsbasert medisin. Det gjelder blant annet oppfatningen om at sykdom skyldes onde ånder som har inntatt kroppen, trolldom eller straff fra høyere makter.

Andre teorier er blitt videreutviklet og inngår i vår nåværende forståelse av sykdom. Det gjelder flere teorier som oppsto på 1800-tallet, blant annet bakterieteori. Det er allikevel lite som tyder på at dagens sykdomsoppfatninger er endelige. De vil også endre seg i fremtiden.

Tidslinje

Humoralpatologiens prinsipper med kroppens fire «hovedorganer» og deres forhold til de fire «kardinalvæskene». Her ser vi at hjernen er «fuktig» og «kald», og skal således behandles med det motsatte - «varme» og «tørre» medikamenter.

Humoralpatologi

Av Per Holck/Store norske leksikon.

Lisens: Begrenset gjenbruk

William Harvey (1578–1657) beviste at blodet pumpes gjennom blodomløpet av hjertet. Figurene demonstrerer hvordan klaffer i venene hindrer tilbakestrømning av blod i armene og beina.

De Motu Cordis (1628)

Av William Harvey/University of Liverpool.

Lisens: CC BY SA 4.0

Robert Kochs tegninger av tuberkulosebakterien i mikroskopiske undersøkelser. Koch identifiserte bakterien *Mycobacterium tuberculosis* som årsaken til tuberkulose i 1882. Fram til da hadde det vært en diskusjon blant fagfolk om hvorvidt tuberkulose var en smittsom eller arvelig sykdom.

Die Aetiologie der Tuberkulose, 1882

Av Robert Koch.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Tabellen gir en oversikt over teorier om sykdom gjennom tidene.

Tidsperiode	Teori eller modell	Oppfatning av sykdom og årsaker	Opphav og eksempel
Alle tider	Demonisk teori	Sykdom skyldes onde ånder.	Antikkens Egypt
2000 fvt.–	Vitalisme	Sykdom skyldes ubalanse eller forstyrrelser i livskrefter.	Antikkens Egypt og Hellas
400 fvt.–	Humoralpatologi (homeostase)	Sykdom skyldes ubalanse i de fire kroppsvæskene: blod, slim, gul galle og svart galle.	Antikkens Hellas, Hippokrates og Galenos
500 fvt.–1800 evt.	Miasmeteori	Sykdom skyldes forurenset luft (miasmer).	India, antikkens Hellas
1620–	Neohumoralisme (ny væsketeori)	Sykdom skyldes forstyrrelser i blodet.	William Harvey
1750–	Patologi	Sykdom skyldes endringer i organer (1750–), vev (1800–) og celler (1850–).	Giovanni Morgagni, Xavier Bichat og Rudolf Virchow
1850–	Bakterieteori	Sykdom skyldes infeksjoner forårsaket av mikroorganismer, særlig bakterier.	Louis Pasteur og Robert Koch
1850–	Stimulus–respons-teori	Sykdom er reaksjoner på ytre eller indre stimuli.	Florence Nightingale
1950–	Risikomodell for sykdom	Risikofaktorer øker sannsynligheten for å utvikle sykdom.	Forebyggingsbevegelsen
1980–	Biopsykososial modell	Sykdom er forårsaket av et samspill mellom biologiske, psykologiske og sosiale faktorer.	George L. Engel
1980–	Genetikk	Sykdom skyldes genetiske endringer eller mutasjoner.	Frederick Sanger, Kary Banks Mullis
2000–	Systembiologi	Sykdom skyldes komplekse interaksjoner mellom gener, proteiner og miljøfaktorer.	Ludwig von Bertalanffy
2020–	Kunstig intelligens og maskinlæring	Sykdom kan forstås gjennom mønstergjenkjenning i store datamengder og algoritmebaserte assosiasjoner.	«Dyp medisin», Eric Topol

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Caplan AL, McCartney JJ, Sisti DA. Health, disease, and illness: concepts in medicine: Georgetown University Press, 2004
Hofmann B. Complexity of the concept of disease as shown through rival theoretical frameworks. Theoretical medicine and bioethics 2001;22(3):211–236
Hofmann B. The concept of disease – vague, complex, or just indefinable? Medicine, health care, and philosophy 2010;13(1):3–10. doi: 10.1007/s11019-009-9198-7
Kingma E. Disease as scientific and as value-laden concept. I: Schramme T, Walker MJ, red. Handbook of the Philosophy of Medicine. Dordrecht: Springer Netherlands; 2025:45–68
Nordenfelt L. The concepts of health and illness revisited. Medicine, health care, and philosophy 2007;10. doi: 10.1007/s11019-006-9017-3
Schwartz PH. Progress in Defining Disease: Improved Approaches and Increased Impact. The Journal of Medicine and Philosophy: A Forum for Bioethics and Philosophy of Medicine 2017;42(4):485–502. doi: 10.1093/jmp/jhx012

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Medisinsk filosofi

Bjørn Hofmann

Professor i medisinsk filosofi og etikk, Ph.d., NTNU – Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet