Rundskriv til hovednummer 41 – Nordisk konvensjon om trygd

0.1 Generelt om konvensjonen

[Endret 5/15]

Konvensjonen ble undertegnet 12. juni 2012 og trer i kraft 1. mai 2014. Fra samme dato oppheves Nordisk konvensjon om trygd av 18. august 2003. Med virkning fra 1. mai 2015 er konvensjonen utvidet til også å gjelde for Færøyene og Grønland.

Alle de nordiske land er EØS-land og skal anvende de europeiske trygdekoordineringsreglene. Disse reglene er gjenstand for løpende utvikling, og tolkningen av dem endres og utdypes ved avgjørelser i EU og EU-domstolen. Ved å inngå den nordiske konvensjonen ønsker man å sikre at reguleringen av internordiske trygdespørsmål i framtida ikke kommer i konflikt med de europeiske reglene om koordinering av trygderettigheter. Konvensjonen bygger derfor på prinsippene i forordning (EF) 883/2004.

Etter artikkel 4 i konvensjonen utvides anvendelsen av forordning (EF) nr. 883/2004 og (EF) nr. 987/2009 til å gjelde for alle personer som er omfattet av konvensjonen og som er bosatt i et nordisk land. Hvilke personer konvensjonen gjelder for er definert i artikkel 3. Det at anvendelsen av forordningene er utvidet, er av særlig betydning for Danmark, Island og Norge som, i motsetning til Finland og Sverige, ikke anvender forordning 859/2003 om utvidelse av de europeiske koordineringsreglene til også å gjelde for tredjelandsborgere. Gjennom den nordiske konvensjonen reguleres trygdeforholdet for alle personer som arbeider, bor eller oppholder seg i Norden, fra og med 1. mai 2015 inklusive Grønland og Færøyene, av EØS-avtalens trygdebestemmelser, se forordning (EF) 883/2004 og 987/2009 og rundskrivene under hovednummer 45.

Hva gjelder personkretsen, er det i konvensjonens artikkel 3 nr. 3 tatt inn en reservasjon for Danmarks vedkommende. I forhold til Danmark kommer forordningens regler om

• familieytelser (forordningens kapittel 8),
• arbeidsløse som reiser til en annen medlemsstat enn den kompetente stat (forordningens artikkel 64), og
• Nordisk konvensjons bestemmelser om grunnpensjoner (artikkel 8 i konvensjonen)

ikke til anvendelse i saker som gjelder tredjelandsborgere. I slike saker anvendes nasjonal lovgivning fra dansk side. Reservasjonen knyttet til familieytelser og arbeidsløse gjelder bare for Danmark. Reservasjonen knyttet til konvensjonens bestemmelser om grunnpensjon gjelder bare for Danmark, Færøyene og Grønland. Reservasjonen får ikke noen betydning for hvordan de øvrige nordiske land anvender forordningene innen Norden.

Konvensjonen gir direkte anvisning på at reglene i forordning 883/2004 som hovedregel skal brukes overfor alle som bor eller arbeider innen Norden, også ikke-yrkesaktive nordiske statsborgere og bosatte i Norden som er statsborgere av land utenfor EØS, jf. artikkel 3 og 4 i konvensjonen.

Gjennom henvisningene til forordningen omfatter konvensjonen helsetjenester, kontantytelser ved sykdom, svangerskap og fødsel eller adopsjon, ytelser ved uførhet, alder og til gjenlevende, ytelser ved yrkesskade og arbeidsløshet, barnetrygd og kontantstøtte, jf. konvensjonens artikkel 2.

Den nordiske særreglene om rett til dekning av merutgifter til hjemreise er videreført, se artikkel 7 i konvensjonen.

Alle de nordiske land er EØS-land og skal anvende de europeiske trygdekoordineringsreglene. Disse reglene er gjenstand for løpende utvikling, og tolkningen av dem endres og utdypes ved avgjørelser i EU og EU-domstolen. Ved å inngå den nordiske konvensjonen ønsker man å sikre at reguleringen av internordiske trygdespørsmål i framtida ikke kommer i konflikt med de europeiske reglene om koordinering av trygderettigheter. Konvensjonen bygger derfor på prinsippene i forordning (EF) 883/2004.

0.2 Konvensjonens oppbygging og innhold

Konvensjonen er delt inn i fire avdelinger. De to første delene inneholder alminnelige bestemmelser og regler om hvilket lands lovgivning en person skal være omfattet av.

Den tredje avdelingen har særskilte bestemmelser på enkelte stønadsområder. Fjerde del inneholder generelle bestemmelser blant annet samarbeid mellom partene og om avkall på refusjon av utgifter til naturalytelser ved sykdom mv., samt regler om omregning av grunnpensjoner som fortsatt utbetales etter den nordiske konvensjonen av 5. mars 1981.

Den fjerde avdelingen har også bestemmelser om undertegning, ratifikasjon og ikrafttredelse.

0.3 Administrativ avtale

Til konvensjonen er det utarbeidet en administrasjonsavtale. Den ble undertegnet samtidig med konvensjon og trer i kraft samtidig med denne.

Administrasjonsavtalen inneholder bestemmelser av mer praktisk karakter om hvordan konvensjonens regler skal gjennomføres. Videre er det utarbeidet seks vedlegg.

Vedlegg 1 beskriver de grunn- og tilleggspensjonsordninger og de pensjonsytelser som er omfattet av konvensjonen.

Vedlegg 2 angir at listen over pensjonsytelser og listen over forbindelsesorganene skal publiseres på den nordiske trygdeportalen.

Vedlegg 3 gir en orientering om betydningen av de særskilte regler som gjelder for Danmark vedrørende konvensjonens personkrets i artikkel 3 nr. 3 i konvensjonen.

Vedlegg 4 inneholder en liste over forbndelsesorganene og andre organer som er gitt oppgaver i henhold til konvensjonen.

Vedlegg 5 gir en nærmere beskrivelse av fremgangsmåten ved bruk av blankett E126/SED S067 for refusjon av utgifter til naturalytelser.

Vedlegg 6 angir hvilke dokumenter som skal benyttes ved gjennomføring av konvensjonen og administrasjonsavtalen.

Vedleggene er i sin helhet tatt inn under hovednummer 41.

Det er ikke utarbeidet særskilte kommentarer til administrasjonsavtalen, men bestemmelsene i denne er kommentert i tilknytning til de relevante bestemmelsene i konvensjonen.

1.1 Definisjoner – Artikkel 1

1.2 Definisjoner i forordningen og gjennomføringsforordningen

Da konvensjonen i stor utstrekning henviser til at reglene i forordningen og gjennomføringsforordningen skal komme til anvendelse, redegjøres i det følgende for enkelte uttrykk som anvendes i disse, men som ikke er definert i konvensjonen. Når det gjelder definisjoner av øvrige uttrykk, se EØS-rundskriv nr. 45-01.

1.3 Hvilke ytelser konvensjonen omfatter – Artikkel 2

1.4 Konvensjonens personkrets – Artikkel 3

[Endret 5/15]

Konvensjonen gjelder for personer som er omfattet av forordning 883/2004, jf. konvensjonens artikkel 3 nr. 1.

I tillegg gjelder den for personer som ikke er omfattet av forordningen, men som er eller har vært medlem av trygdelovgivningen i et nordisk land, jf. konvensjonens artikkel 3 nr. 2 bokstav a. I praksis består denne persongruppen av statsborgere fra land utenfor EØS.

Etter artikkel 3 nr. 2 bokstav b omfattes også familiemedlemmer eller etterlatte som avleder rettigheter fra en person som nevnt i bokstav a.

For Danmark, Færøyene og Grønland er personkretsen begrenset til nordiske statsborgere når det gjelder anvendelsen av visse deler av forordningen. Dette fremgår av artikkel 3 nr. 3, se Vedlegg 3 til administrasjonsavtalen. Hva gjelder Færøyene og Grønland se også pkt. 1.5 nedenfor.

1.5 Utvidet anvendelse av forordningen – Artikkel 4

[Endret 5/15]

Artikkel 4 er en sentral bestemmelse i konvensjonen. Bestemmelsen sier at reglene i forordning 883/2004 og 987/2009 som hovedregel skal brukes overfor alle som inngår i konvensjonens personkrets, dvs. også for statsborgere av land utenfor EØS og deres familiemedlemmer og etterlatte, jfr. artikkel 3 nr. 2.

Konvensjonens artikkel 3 nr. 3 inneholder særskilte bestemmelser for Danmark med hensyn til artikkel 4. Bestemmelsen begrenser konvensjonens personkrets ved anvendelsen av forordningens regler om henholdsvis familieytelser (forordningens kapittel 8) og arbeidsløse som reiser til en annen medlemsstat enn den kompetente stat (forordningens artikkel 64), samt Nordisk konvensjons bestemmelser om grunnpensjon (artikkel 8 i konvensjonen).

Færøyene og Grønland har den samme reservasjonen som Danmark hva gjelder konvensjonens bestemmelser om grunnpensjon (artikkel 8 i konvensjonen).

De land som har reservert seg, anvender de aktuelle bestemmelsene kun på statsborgere av de nordiske land. En nærmere redegjørelse for betydningen av den danske reservasjonen er gitt i Vedlegg 3 til administrasjonsavtalen,

Reservasjonen gjelder bare for de land som har reserverts seg og får ikke noen betydning for hvordan de øvrige nordiske land anvender konvensjonen og forordningene.

2.0 Generelt

Dersom ikke annet fremgår av konvensjonen, er det reglene i forordning 883/2009 Avdeling II som kommer til anvendelse når det skal avgjøres hvilket lands lovgivning en person i konvensjonens personkrets skal være omfattet av. Rundskrivet her beskriver ikke forordningens lovvalgsregler i detalj. For en mer utfyllende fremstilling av disse reglene, viser vi til rundskriv 45-02.

Det er viktig å merke seg at det er forordningens lovvalgsregler og bosettingsbegrep mv. som skal anvendes, dersom brukeren er omfattet av personkretsen i forordningen. Forordningen går foran medlemslandenes nasjonale lovgivninger og andre bi- eller multilaterale avtaler som landene har inngått seg imellom. I den grad den nordiske konvensjonen har andre regler enn forordningen, gjelder disse reglene derfor bare for personer som kun er omfattet av konvensjonens og ikke av forordningens personkrets. Denne gruppen består av tredjelandsborgere som er bosatt i et nordisk land i henhold til vedkommende lands nasjonale lovgivning. De av konvensjonens stønadsregler som gir bedre rettigheter enn forordningen, slik for eksempel artikkel 7 om godtgjørelse for kostnader ved hjemreise, gjelder likevel for alle som er omfattet av konvensjonen, uansett om forordningen gjelder for dem eller ikke. I fortalen til konvensjonen fremgår det uttrykkelig at «konvensjonen kompletterer EU-forordningene og gir i visse tilfelle ytterligere rettigheter for personer som flytter mellom de nordiske landene».

Konvensjonens artikkel 4 slår fast at anvendelsen av forordning 883/2004 og 987/2009 utvides til alle personer som er omfattet av konvensjonen, og som er bosatt i et nordisk land. Det at artikkel 4 utvider den personkretsen som forordningene skal anvendes for, gjør det klart at formålet med konvensjonen er å sørge for en ensartet koordinering av trygdereglene innen Norden. Dette oppnås ved at man i saker der konvensjonen kommer til anvendelse, bruker forordningenes regler for alle, dvs. også for personer som ikke er omfattet av forordningenes personkrets.

Dette innebærer at forordningens lovvalgsregler skal brukes for å avgjøre lovvalget også for tredjelandsborgere som er bosatt i Norden. For en tredjelandsborger som flytter fra et tredjeland til et nordisk land, er det tilflyttingslandets lovgivning som anvendes. Konvensjonen kommer først inn når det har oppstått et internordisk, grenseoverskridende tilfelle, f.eks. ved at tredelandsborgeren flytter til eller tar arbeid i et annet nordisk land.

Utvidelsen av personkretsen får selvstendig betydning bare for personer som ikke er direkte omfattet av forordningen, jf. dens artikkel 2 forordning og forordning 859/2003 som utvider anvendelse av de europeiske koordineringsreglene til også å gjelde for tredjelandsborgere. Dette innebærer at utvidelsen har størst betydning for Danmark, Island og Norge som ikke bruker forordning 859/2003.

Konvensjonen selv har ingen egentlige lovvalgsregler. Dens bestemmelser om hvilket lands lovgivning som skal anvendes, inneholder en definisjon av «bosatt», artikkel 5. Denne bestemmelsen må ses i sammenheng med artikkel 4 og avgrenser gruppen av tredjelandsborgere til å omfatte de som er bosatt i et nordisk land etter vedkommende lands nasjonale lovgivning.

I tillegg er det gitt en bestemmelse om arbeidstakere på sokkelen, artikkel 6. Denne bestemmelsen slår fast at arbeid med undersøkelse og utvinning av naturforekomster på et lands sokkel, skal anses som arbeid i vedkommende land.

For anvendelsen av norsk lovgivning får artikkel 6 liten selvstendig betydning, i det folketrygdloven også inneholder en bestemmelse om at arbeid på norsk sokkel skal likestilles med arbeid på fastlandet, jf. lovens § 2-2. Denne bestemmelsen gjelder uavhengig av statsborgerskap. Folketrygdloven gir også EØS-reglene tilsvarende anvendelse for arbeidstakere på norsk sokkel som for arbeidstakere på norsk territorium, jf. § 2-4.

2.1 Lovvalgsregler for yrkesaktive – Forordning (EF) 883/2004 artikkel 11 – 16

Et av hovedmålene med konvensjonen er å gi forordningen tilsvarende anvendelse på alle som bor og arbeider i Norden. For å oppnå dette er forordningens bestemmelser om hvilket lands lovgivning en person skal være omfattet av, gitt anvendelse for den yrkesaktive (arbeidstakere, frilansere og næringsdrivende) delen av konvensjonens personkrets, det vil si også for tredjelandsborgere som er eller har vært omfattet av et nordisk lands lovgivning, se konvensjonens artikkel 3 nr. 2, jf. artikkel 4.

Bestemmelsen i artikkel 4 innebærer at vi må gå til forordning 883/2004 artikkel 11 til 16 for å kunne bestemme hvilket lands lovgivning en yrkesaktiv person er omfattet av. Dette gjelder altså både for personer som er omfattet av forordningen og for yrkesaktive personer som kun er omfattet av konvensjonen. Det er de samme regler som gjelder for begge grupper.

Hovedprinsippet i artikkel 11 nr. 1 i forordningen om at en person bare skal være omfattet av lovgivningen i et land, gjelder også for personer som tilhører konvensjonens personkrets.

Lovvalgsreglene i forordning 883/2004 er beskrevet i EØS-rundskriv nr. 45-02.

2.2 Arbeid på et nordisk lands kontinentalsokkel – Artikkel 6

Ved anvendelsen av lovvalgsreglene i forordning 883/2004, slår artikkel 6 fast at arbeid med utforskning og utvinning av naturforekomster på et nordisk lands kontinentalsokkel skal likestilles med arbeid i vedkommende land.

Ifølge Genève-konvensjonen av 29. april 1958 er kontinentalsokkelen:

1. havbunnen og undergrunnen i de undersjøiske områdene, som grenser opp til kysten, men som ligger utenfor sjøterritoriet, ut til en dybde av 200 meter eller så langt utenfor denne grensen, som havets dybde tillater utnyttelse av naturforekomster i områdene, og
2. havbunnen og undergrunnen i tilsvarende undersjøiske områder, som grenser til kysten av øyer.

Artikkel 6 gjelder for alle grupper av arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende på faste anlegg og boreplattformer i virksomhet på kontinentalsokkelen. I tillegg til de som direkte tar del i undersøkelser eller produksjonen, omfatter bestemmelsen også hjelpepersonale, cateringpersonale m.v.

Personer som er ansatt på skip i transport-/supplyvirksomhet i forbindelse med undersøkelses- og utviklingsarbeid, er ikke omfattet av bestemmelsen. For disse personene gjelder reglene for sjøfolk.

Bestemmelsen innebærer at en person som er omfattet av konvensjonen og som tar arbeid på kontinentalsokkelen til et nordisk land, blir medlem i landets trygdeordning på samme måte som om vedkommende hadde arbeidet på land der. Det stilles ikke krav om bosted i landet.

2.3 Lovvalgsregel for ikke yrkesaktive personer

[Endret 12/15]

Det fremgår av forordning 883/2004 artikkel 11 nr. 3 e) at en person som ikke er yrkesaktiv, skal være omfattet av lovgivningen i det landet der han eller hun er bosatt.

For å vurdere hvor personen er bosatt, brukes kriterier for fastsettelse av bosted i gjennomføringsforordning 987/09 artikkel 11, nr. 1, b) som veiledende faktorer. Det er ikke av avgjørende betydning for lovvalget i hvilket nordisk land en person er folkeregistrert. En person kan være folkeregistrert i ett nordisk land i henhold til reglene for folkeregistrering, men likevel være trygdemessig bosatt i et annet. Se også dette kapittelets avsnitt 2.0.

I situasjoner der det er uenighet om hvor er person er bosatt, skal landenes kompetente institusjoner utveksle alle opplysninger som er relevante i henhold til forordning 987/2009 artikkel 11, slik at de i fellesskap kan avgjøre hvor vedkommende har sentrum for sine interesser, jf. administrasjonsavtalens artikkel 5. Vurderingstemaene er nærmere beskrevet i rundskriv 45-02.

2.4 Avtale om fravik fra lovvalgsreglene

Artikkel 16 nr. 1 i forordning 883/2004 åpner for at de kompetente myndigheter i to eller flere nordiske land kan avtale unntak fra lovvalgsbestemmelsene i tilfeller der disse gir et uønsket resultat.

Fra Norges side inngås slike avtaler av NAV Internasjonalt.

Bestemmelsen er kommentert i EØS-rundskriv nr. 45-02.

3.1 Generelt

Konvensjonen ble undertegnet 12. juni 2012 og trådte i kraft 1. mai 2014. Fra samme dato ble Nordisk konvensjon om trygd av 18. august 2003 opphevet. Konvensjonen bygger på prinsippene i forordning 883/2004 som trådte i kraft for Norge 1. juni 2012.

Om ikke annet er sagt i konvensjonen, skal EØS-reglene i forordning 883/2004 og forordning 987/2009 (gjennomføringsforordningen) anvendes for alle personer som omfattes av konvensjonen og som er bosatt i et nordisk land, jf. konvensjonen artikkel 4. Personkretsen som omfattes av konvensjonen er alle personer som er eller har vært omfattet av trygdelovgivningen i et nordisk land. Det vil si at konvensjonen i tillegg til de som kommer direkte inn under forordningen også omfatter tredjelandsborgere (statsborgere av land utenfor EØS).

EØS-reglene er kommentert i rundskriv under Hovednr. 45. Reglene om beregning av pensjoner er beskrevet i kapittel 3 for pensjoner. De samme EØS-reglene gjelder for uføretrygd og er beskrevet i kapittel 12.

Konvensjonen har i kapittel 2 enkelte bestemmelser om ytelser ved uførhet, alder og dødsfall, som kommer i tillegg til forordningens bestemmelser. Bestemmelsene gjelder også for personer som er direkte omfattet av forordningen.

Konvensjonen har i artikkel 18 overgangsbestemmelser som gjelder pensjon. Se punkt 3.3 nedenfor og rundskriv under Hovednr. 41- kapittel 19 og 26.

I dette rundskrivet til nordisk konvensjon er bare de spesielle reglene som gjelder for pensjonsberegning for personkretsen i nordisk konvensjon omtalt. Når det gjelder beregning av uføretrygd vises til rundskriv under Hovednr. 41- kapittel 12.

3.2 Beregningsmessige konsekvenser av unntak for Danmark med hensyn til tredjelandsborgere

Regelen i den nordiske konvensjonen artikkel 4 om full likebehandling av tredjelandsborgere gjelder ikke fullt ut for Danmark. Se konvensjonen artikkel 3 nr. 3, vedlegg 3 til administrasjonsavtalen og rundskriv under Hovednr. 41 kapittel 19.

Disse særlige bestemmelsene for Danmark får ingen betydning for Norges og de øvrige nordiske lands anvendelse av den nordiske konvensjonens bestemmelser for tredjelandsborgere. Ved beregning av pensjon til en tredjelandsborger etter nordisk konvensjon og forordningens regler, skal medlemstid i Danmark anvendes på lik linje med medlemstid i de øvrige nordiske land. Medlemstid i EØS-land utenfor Norden skal derimot ikke medregnes, ettersom det bare er gjennom nordisk konvensjon at tredjelandsborgere får rett til pensjon beregnet etter forordningens regler. Denne retten gjelder tredjelandsborgere med pensjonsopptjening i nordiske land.

Eksempel 1

En yrkesaktiv pakistansk statsborger har vært i Danmark i 10 år og deretter i Norge i 30 år fram til han tar ut alderspensjon ved 67 år.

Han har rett til 30/40 norsk grunnpensjon med eventuell opptjent tilleggspensjon og pensjonstillegg. (bare årene t.o.m. siste ferdigliknede år medregnes ved uttaket). Han får ingen grunnpensjon fra Danmark etter konvensjonen på grunn av de danske særreglene for tredjelandsborgere. Om han kan få pensjon fra Danmark, vil avhenge av danske nasjonale regler.

Eksempel 2

En gift yrkesaktiv filippinsk statsborger hadde vært i Danmark i 5 år og deretter i Norge i 2 år når han dør. Ektefellen bor i Norge, og de har vært gift i mer enn fem år.

Norsk lovgivning krever at avdøde hadde minst tre års medlemskap fram til tidspunktet for dødsfallet. Medlemstiden i Danmark anvendes til sammenlegging, og gjenlevende kan få en pro rata gjenlevendepensjon fra Norge så lenge hun er bosatt i et EØS-land. Medlemstiden i Danmark medregnes i det teoretiske beløpet sammen med framtidig trygdetid, og pro rata brøken for grunnpensjonen blir 2/7, dvs. 24/84 ettersom pro rata brøker skal regnes i måneder.

3.3 Særregler om avkortning av framtidig trygdetid og framtidige poengår

[Endret 3/19]

3.4 Overgangsbestemmelser

[Endret 3/19]

5.1 Generelt

Det fremgår av artikkel 2 at konvensjonen får anvendelse på all lovgivning som omfattes av forordningens saksområder. Dersom forordningens saksområder endres, får dette direkte betydning for konvensjonen virkeområde.

Forordningens regler skal anvendes for de personer som omfattes av nordisk konvensjon og som er bosatt i Norden, jf. artikkel 4. Konvensjonen gjelder også for tredjelandsborgere i Norden. Utenfor Norden gjelder forordningens regler ikke for tredjelandsborgere for Norges del. Nordisk konvensjon utvider dermed forordningens personkrets.

Konvensjonen anvendes ved naturalytelser som gis ved svangerskap, fødsel, yrkesskader og yrkessykdommer. Forordningen definerer i artikkel 1 va hva som menes med naturalytelser. Forordningen koordinerer de enkelte lands lovgivning. Det er dermed det enkelte lands interne lovgivning som avgjør hva som skal forstås med «naturalytelser». For Norges del regnes helsetjenester etter folketrygdloven kapittel 5 og hjelpemidler etter § 10-7 som naturalytelser. Det samme gjelder helsetjenester etter lov om helsetjenester i kommunene, lov om spesialisthelsetjenesten, lov om tannhelsetjenester og lov om psykisk helsevern.

EØS-reglene om naturalytelser er omtalt i rundskrivet til EØS-avtalens regler om trygd i Hovednummer 45-05.

Det er blankettfrihet i Norden. Det er likevel avtalt noen unntak fra dette. Når det gjelder planlagt behandling etter forordningen, skal publikumsblankett S2 benyttes. For pensjonerte grensearbeidere som har fortsatt rett til naturalytelser fra det tidligere arbeidslandet, skal publikumsblankett S3 benyttes. Dersom en person har betalt fullt ut for en helsetjeneste under midlertidig opphold i et annet nordisk land, benyttes E 126. Blanketten anvendes for å innhente opplysninger om størrelsen på det refusjonsbeløp som personen har til gode.

Tredjelandsborgere som ikke får utstedt helsetrygdekort fordi de ikke er statsborgere i et EØS-land, kan i noen tilfeller måtte dokumentere medlemskap i folketrygden, se vedlegg 6 til administrasjonsavtalen. Dette dokumenteres i så tilfelle med et brev fra kompetent trygdeinstitusjon (NAV forvaltning). Bosatte på Færøyene og Grønland må dokumentere trygdetilknytning ved mottak av naturalytelser under midlertidig opphold i et nordisk land. Nevnte land er ikke medlemmer av EU/ EØS, men forordningens regler får likevel anvendelse for bosatte fra disse landene når de tiltrer nordisk konvensjon. For øvrig vises det til rundskrivets generelle del, 41- 00.

5.2 Dekning av merutgifter ved hjemreise – Artikkel 7

5.3 Avkall på refusjon – artikkel 15

De nordiske land har i artikkel 15 nr. 1 gitt avkall på refusjon mellom landene av utgifter til naturalytelser ved sykdom, svangerskap og fødsel, samt ved naturalytelser ved yrkesskader og yrkessykdom Refusjonsavkallet gjelder også ved bosetting.

Når det gis tillatelse til å reise til et annet nordisk land for å motta behandling i medhold av forordningens artikkel 20 nr, som dokumenteres ved E 112/S2, artikkel 28 nr 1 som dokumenteres ved S3, gjelder ikke refusjonsavkallet, jf. artikkel 15 nr. 3.

7.1 Generelt

Bestemmelsene om stønad ved gravferd i forordning 883/2004 gjelder tilsvarende for tilfeller som omfattes av den nordiske konvensjonen. Se EØS-rundskrivet nr. 45-07 om gravferdsstønad.

Det er i forskrift til folketrygdloven § 7-4 gitt bestemmelser om dekning av båretransport når et medlem dør under midlertidig opphold i et annet nordisk land, se punkt 7.3.

7.2 Virkninger av den nordiske konvensjonen

7.3 Båretransport

Det finnes ingen egne bestemmelser om dekning av utgifter til båretransport i den nordiske konvensjonen. Det vil si at det er folketrygdlovens regler som gjelder.

I forskrift til folketrygdloven § 7-4 er det gitt bestemmelser om dekning av utgifter til båretransport når et medlem i folketrygden dør under midlertidig opphold i et annet nordisk land. Disse bestemmelsene gir dekning som går ut over det som følger av forordning 883/2004.

Eksempel 1

Et ektepar bosatt i Telemark er på biltur i Sverige og omkommer i en trafikkulykke der. De var medlemmer i folketrygden. Utgiftene til hjemtransport av bårene til det naturlige gravstedet ved bostedet, dekkes av folketrygden etter forskriften til folketrygdloven § 7-4.

Eksempel 2

En svensk statsborger bor i Sverige, men arbeider i Norge og er av den grunn medlem i folketrygden. Hans ektefelle og barn dør i en trafikkulykke i Sverige. Den etterlatte ønsker gravlegging i familiegraven i Fredrikstad. Ettersom dødsfallet inntraff i Sverige, og dette var de avdødes bostedsland, kan det ikke gis noen dekning av utgifter til båretransport etter folketrygdloven § 7-3 første ledd. Den nordiske konvensjonen har ingen bestemmelser som gir fravik fra vilkåret i § 7-3 om at dødsfallet må være inntruffet i Norge. Heller ikke EØS-reglene åpner for slikt fravik.

Tilfellet omfattes ikke av forskriften til § 7-4 ettersom familiemedlemmene ikke bodde i Norge og døde under midlertidig opphold i et annet nordisk land.

Personkretsen

Den nordiske konvensjonen omfatter alle som er eller har vært omfattet av trygdelovgivningen i et nordisk land. Det vil si at konvensjonen gjelder for alle personer som er omfattet av forordning 883/2004, samt statsborgere av land utenfor EØS-området (yrkesaktive og ikke yrkesaktive) som er eller har vært medlem i trygden i et nordisk land. Jf. konvensjonen artikkel 3 nr. 1 og nr. 2 som beskriver konvensjonens personkrets, og artikkel 4 som utvider anvendelsen av forordningene til alle personer som er omfattet av konvensjonen og som er bosatt i et nordisk land.

Reglene er omtalt i EØS-rundskrivet, nr. 45-08.

9.1. Generell kommentar

Alle de nordiske landene er EØS- land. Trygdeforholdet for nordiske statsborgere som arbeider eller oppholder seg i Norden reguleres derfor av:

• EØS-avtalens trygdebestemmelser i forordningene 883/2004 og 987/2009
• nordisk konvensjon om trygd
• nasjonal lovgivning

Hovedformålet med den nordiske konvensjonen er å regulere trygderettighetene for personer som bor eller arbeider i de nordiske land og som ikke er omfattet av EØS-reglene.

Konvensjonens artikkel 4 utvider anvendelsen av forordning 883/2004 til å gjelde alle personer som er omfattet av konvensjonen og som er bosatt i et nordisk land. Yrkesaktive og ikke-yrkesaktive borgere utenfor EØS, kalt tredjelandsborgere, er dermed sikret de samme rettighetene som de ville hatt om de var direkte omfattet av forordningen, se konvensjonen artikkel 3 nr. 2 a.

9.2. Særlig om begrepet «bosatt» i Nordisk konvensjon

[Endret 6/21]

Det er etter folketrygdloven § 9-4 som hovedregel et vilkår for rett ytelse etter folketrygdloven kapittel 9 at man oppholder seg i Norge. Det er et vilkår for rett til ytelser etter folketrygdloven kapittel 9 at personen er medlem av trygden. Personer som er bosatt i Norge er pliktige medlemmer i folketrygden, se folketrygdloven § 2-1. En person er bosatt i Norge hvis vedkommende har oppholdt seg eller har planlagt opphold i Norge i minst 12 måneder. Det kan etter folketrygdloven § 9-4 andre ledd bokstav a) gis rett til ytelser under utenlandsopphold når personen er medlem i folketrygden etter folketrygdloven §§ 2-5, 2-6 og 2-8.

Det er en annen definisjon av begrepet «bosatt» i konvensjonen artikkel 5 enn i folketrygdloven. Er det konflikt om hvilken lovgivning som gjelder, skal personen etter artikkel 5 anses som bosatt i det nordiske landet vedkommende er folkeregistrert i, hvis ikke særskilte grunner tilsier noe annet. Eksempel på en særskilt grunn er at personen er folkeregistrert i et annet land enn det landet vedkommende bor i sammen med familien sin. Se nærmere om dette i Hovednummer 41-00 Kapittel 1 og Kapittel 2.

Når en person flytter fra et nordisk land til et annet, går bosettingsbestemmelsene i nordisk konvensjon foran bestemmelsene om medlemskap i folketrygdlovens regler. Dette er unntak fra hovedregelen om at personen må ha oppholdt seg eller skal oppholde seg i Norge i minst 12 måneder for å være bosatt. Personen anses som bosatt fra det tidspunktet vedkommende ifølge folkeregistreringen kom til Norge. Dette gjelder selv om oppholdet her blir kortere enn 12 måneder. Hvis en person blir folkeregistrert i et annet nordisk land, anses vedkommende ikke lenger som bosatt i Norge. Dette gjelder uavhengig av hvor lenge oppholdet i det andre nordiske landet skal vare.

11.1 Arbeidsrettede tiltak

12.1 Generelt

Konvensjonen ble undertegnet 12. juni 2012 og trådte i kraft 1. mai 2014. Fra samme dato ble Nordisk konvensjon om trygd av 18. august 2003 opphevet. Konvensjonen bygger på prinsippene i forordning 883/2004, som trådt i kraft 1. juni 2012 for Norge.

Konvensjonen ble inngått før 1. januar 2015 da uførepensjon fra folketrygdloven kapittel 12 ble erstattet av uføretrygd. I dette rundskrivet er fortolkningen av konvensjonen tilpasset uføretrygden. Uføretrygden behandles som en pensjonsytelse etter konvensjonen.

Om ikke annet er sagt i konvensjonen, skal anvendelsen av forordning 883/2004 (forordningen) og forordning 987/2009 (gjennomføringsforordningen) utvides til alle personer som omfattes av konvensjonen, jf. artikkel 4. For uføreytelser er det forordningen kapittel 4 og 5 som kommer til anvendelse. Uføretrygd skal fastsettes og beregnes etter reglene i forordningen kapittel 5 som gjelder for pensjoner, se EØS-rundskrivet under Hovednr. 45, Kapittel 12.

Konvensjonen har i kapittel 2 enkelte bestemmelser som gjelder for ytelser ved uførhet, alder og dødsfall, og som kommer i tillegg til forordningens bestemmelser. Se også overgangsbestemmelsene i artikkel 18.

Samtidig med konvensjonen ble det også inngått en Administrativ avtale til Nordisk konvensjon (administrasjonsavtalen). Det finnes seks vedlegg til denne.

12.2 Forutgående medlemskap i andre EØS-land – sammenlegging av medlemsperioder

Vilkår om minst ett eller tre års medlemskap i folketrygden for rett til uføretrygd

Etter forordningen kreves det samlet minst ett eller tre års medlemskap i folketrygden forut for uføretidspunktet for at forordningens regler om sammenlegging skal kunne anvendes. Kravet til tre år gjelder personer som ikke har vært yrkesaktive i noe EØS-land. Alle faktiske medlemsperioder fra fylte 16 år medregnes for å fylle vilkår om minst ett eller tre ås medlemskap i folketrygden. Se EØS-rundskrivet under Hovednr. 45 kapittel 12, punkt 12.2.

Disse reglene gjelder også for personer som omfattes av den nordiske konvensjonen. For tredjelandsborgere gjelder likevel vilkåret om samlet minst tre års medlemskap forut for uføretidspunktet personer som ikke har vært yrkesaktive i noe nordisk land.

Sammenlegging av medlemsperioder

Forordningen artikkel 6 har regler om sammenlegging med trygdetid i annet EØS-land for rett til ytelser. Sammenlegging gjøres for å fylle vilkåret om tre års forutgående medlemskap for rett til uføretrygd i folketrygdloven § 12-2 første ledd. Se EØS-rundskrivet under Hovednr. 45 kapittel 12, punkt 12.2.

Reglene om sammenlegging gjelder også for personer som omfattes av den nordiske konvensjonen. For tredjelandsborgere regnes likevel bare trygdetid i Norden med ved sammenlegging av medlemsperioder og pro rata beregning av uføretrygd etter forordningen artikkel 52.

12.3 Eksport av uføretrygd til EØS-land

[Endret 3/25, 8/25]

Etter forordning 883/2004 artikkel 7 skal kontantytelser utbetales uavhengig av hvilket EØS-land personen bor i. Ettersom Nordisk konvensjon artikkel 4 utvider forordningens anvendelse til alle personer som bor i et Nordisk land, kan tredjelandsborgere eksportere uføretrygd fritt til et hvilket som helst annet nordisk land.

Etter Nordisk konvensjon artikkel 8 skal trygdeforordningens bestemmelser om eksport anvendes på grunnpensjonen til alle personer som har opptjent dette når de flytter til et ikke-nordisk EØS-land. Tredjelandsborgere kan dermed eksportere grunnpensjonen de har opptjent i et nordisk land til ikke-nordiske EØS-land. «Grunnpensjon» er definert i artikkel 1 nr. 4:

pensjon basert på bosetning og tillegg til pensjon som ytes til den som mangler eller har lav arbeidspensjon; se vedlegg 1 til den administrative avtalen til denne konvensjonen, der det angis hvilke ytelser som regnes som grunnpensjon i de ulike nordiske landene

Uføretrygd har ikke grunnpensjon, men kan opptjenes gjennom arbeid, botid eller en kombinasjon. Den delen av uføretrygden som er underlagt eksportrestriksjoner etter folketrygdloven § 12-3 andre ledd andre punktum, er å anse som pensjon basert på bosetting. Uføretrygd etter folketrygdloven kapittel 12 er derfor oppført under overskriften «Grunnpensjon» I vedlegg I til den administrative avtale. Tredjelandsborgere har følgelig full eksportrett av uføretrygd til ikke-nordiske EØS-land etter Nordisk konvensjon artikkel 8.

Retten til eksport til EØS-land gjelder også garantitillegg gitt etter tidligere nordisk konvensjon av 15. juni 1992 artikkel 27 nr. 4. Garantitillegget er omtalt under punkt 12.8.3 nedenfor.

12.4 Beregning av uføretrygd

Forordningens regler om beregning av pensjon gjelder også for uføretrygd. Det vises til EØS-rundskrivet under Hovednr. 45 kapittel 12, punkt 12.5.

For tredjelandsborgere medregnes likevel bare trygdetid i Norden ved pro rata beregningen etter forordningen artikkel 52 nr. 1 b).

Konvensjonen har i tillegg særregler om avkortning av framtidig trygdetid når to land beregner sin ytelse med framtidige perioder, jf. artikkel 9. Disse reglene er kommentert under punkt 12.6 nedenfor.

Konvensjonen har også særlige overgangsregler om godskriving av trygdetid for perioder før 1994, og det skal fortsatt utbetales garantitillegg gitt etter konvensjonen som gjaldt fra 1. januar 1994. Se artikkel 18 og punkt 12.7 nedenfor. Overgangsreglene og retningslinjer for omregning av pensjoner og garantitillegg er også kommentert i rundskriv under Hovednr. 41 – kapittel 26.

12.5 Eksempler – uføretrygd til tredjelandsborger

A er pakistansk statsborger og bodde og arbeidet i Danmark i 15 år fra fylte 20 år. Deretter flyttet A til Norge og arbeidet her i 2 år før han ble ufør. A har vært yrkesaktiv i Norden. Vilkåret om sammenlagt minst ett års medlemstid i Norge forut for uføretidspunktet er oppfylt, og vilkåret i folketrygdloven § 12-2 første ledd om tre års forutgående medlemskap kan anses oppfylt etter sammenlegging med dansk medlemstid. Det kan tilstås norsk uføretrygd beregnet pro rata etter EØS-reglene på grunnlag av nordisk opptjeningstid. Uføretrygden kan eksporteres til EØS-land, også utenfor Norden.

B er filippinsk statsborger og har bodd i Sverige i 15 år fra fylte 20 år. Deretter flyttet B til Norge og bodde her i 2 år før hun ble ufør. B har ikke vært yrkesaktiv i Norden. Vilkåret om sammenlagt minst tre års medlemskap i Norge forut for uføretidspunktet er ikke oppfylt. Vilkåret i folketrygdloven § 12-2 første ledd om tre års forutgående medlemskap kan da ikke oppfylles gjennom sammenlegging med trygdetid i Sverige. B får ikke uføretrygd fra Norge.

12.6 Avkortning av framtidig trygdetid

12.7 Overgangsbestemmelser

12.8 Blanketter som anvendes i uføresaker

Informasjonsutvekslingen mellom de nordiske landene skal skje på samme måte som i EØS-saker etter forordningen, jf. artikkel 16 i administrasjonsavtalen. I vedlegg 6 til administrasjonsavtalen fremgår det at E-blanketter kan benyttes i stedet for SED i papirformat i en overgangsperiode. Dette er i samsvar med praksis etter EØS-reglene, jf. EØS-rundskrivet under Hovednr. 45 – kapittel 12, punkt 12.1.

De nordiske land er tidligere blitt enige om å benytte blankettene i E 200-serien slik at bokstaven E strykes over og erstattes med bokstaven N.

Det er tidligere også laget en tilleggsblankett «Nordisk vedlegg til E 205» til bruk for NAV Internasjonalt. Blanketten gir informasjon som anvendes i forbindelse med beregning av framtidig trygdetid og framtidige poengår, jf. artikkel 9 i konvensjonen. Se Administrativ avtale til konvensjonen artikkel 7.om melding om rett til grunn- og tilleggspensjon beregnet på grunnlag av fremtidige perioder.

12.9 Praktiske retningslinjer for behandling av uføretrygdsaker

Her gjelder i hovedsak de samme praktiske retningslinjene som for EØS-saker. Se EØS-rundskrivet under Hovednr. 45- kapittel12, punkt 12.13. Retningslinjer for behandling av omregningssaker etter nordisk konvensjon er gitt i Hovednr. 41 – kapittel 26.

14.1 Generell kommentar

[Endret 1/24]

Alle de nordiske land er EØS-land. Trygdeforholdet for nordiske statsborgere som arbeider eller oppholder seg i Norden reguleres derfor av:

• EØS-avtalens trygdebestemmelser i forordningene 883/2004 og 987/2009
• nordisk konvensjon om trygd
• nasjonal lovgivning

Hovedformålet med den nordiske konvensjonen er å regulere trygderettighetene for personer som bor eller arbeider i de nordiske land og som ikke er omfattet av EØS-reglene.

Konvensjonens artikkel 4 utvider anvendelsen av forordning 883/2004 til å gjelde alle personer som er omfattet av konvensjonen og som er bosatt i et nordisk land. Yrkesaktive og ikke-yrkesaktive borgere utenfor EØS, kalt tredjelandsborgere, er dermed sikret de samme rettighetene som de ville hatt om de var direkte omfattet av forordningen, se konvensjonen artikkel 3 nr. 2 a.

Retten til ytelser etter folketrygdloven kapittel 14 er den samme for statsborgere i og utenfor EØS-land så lenge de er bosatt i Norden. Dette med unntak av engangsstønad som ikke omfattes av trygdeforordningens saksområde og dermed heller ikke nordisk konvensjon, se punkt 1.3.1 som omtaler artikkel 2. Dette innebærer at krav om engangsstønad følger nasjonale regler.

Se nærmere om forordningens regler om foreldrepenger i rundskrivet til Hovednummer 45 kapittel 14.

Nordisk konvensjon om trygd har ingen bestemmelser om foreldrepenger. Det er som hovedregel norske regler som gjelder for tilfeller som ikke omfattes av reglene i forordning 883/2004. Likevel kan nordisk konvensjon få betydning for foreldrepenger ved sammenlegging av perioder for å åpne rett til ytelsen. Videre kan det få betydning når det gjelder forholdet mellom bestemmelsene om medlemskap i nasjonal lovgivning og bosettingsbegrepet i nordisk konvensjon.

14.2 Særlig om begrepet bosatt i nordisk konvensjon

[Endret 6/19, 1/24, 10/24]

Etter folketrygdloven § 14-2 er det et vilkår for rett til ytelser ved svangerskap, fødsel og adopsjon at personen er medlem i folketrygden. Personer som er bosatt i Norge er pliktige medlemmer i folketrygden, se folketrygdloven § 2-1. En person er bosatt i Norge hvis vedkommende har oppholdt seg eller har planlagt opphold i Norge i minst 12 måneder.

Konvensjonen artikkel 5 har en annen definisjon av «bosatt» enn folketrygdloven. Er det konflikt om hvilken lovgivning som gjelder, skal personen etter artikkel 5 anses som bosatt i det nordiske landet vedkommende er folkeregistrert hvis ikke særskilte grunner tilsier noe annet. Eksempel på en slik særskilt grunn er at personen bor i et annet land sammen med familien sin uten å være folkeregistrert der.

Se nærmere om konvensjonens definisjon av «bosatt» i Hovednummer 41-01 og 41-02.

Når en person flytter mellom de nordiske land, går bosettingsbestemmelsene i nordisk konvensjon foran bestemmelsene om medlemskap i folketrygdlovens regler. Dette er unntak fra hovedregelen om at personen må ha oppholdt seg eller skal oppholde seg i Norge i minst 12 måneder for å være bosatt. Personen anses som bosatt fra det tidspunktet vedkommende i følge folkeregistreringen kom til Norge. Dette gjelder selv om oppholdet her blir kortere enn 12 måneder. Hvis en person blir folkeregistrert i et annet nordisk land, anses vedkommende ikke lenger som bosatt i Norge. Dette gjelder uavhengig av hvor lenge oppholdet i det andre nordiske landet skal vare.

Norske studenter i Norden, som er pliktige medlemmer etter folketrygdloven § 2-5 bokstav h, og som ikke samtidig er yrkesaktive i studielandet, beholder sitt pliktige medlemskap. Bestemmelsen har ikke vilkår om bosted, men gjelder «Pliktig medlemskap utenfor Norge».

Det kan likevel være slik at studenten blir omfattet av et annet nordisk land, som bosatt og folkeregistrert etter angjeldende lands nasjonale lovgivning. I slike tilfeller kan nordisk konvensjon artikkel 5 få betydning. Saker som gjelder engangsstønad berøres ikke av dette fordi stønaden faller utenfor trygdeforordningen og konvensjonens saksområde. Etter folketrygdloven § 14-17 femte ledd er det vilkår om medlemskap i folketrygden i minst 12 måneder sammenhengende, direkte forut for tidspunktet for fødselsterminen eller omsorgsovertakelsen for rett til engangsstønad. Hvis vilkårene i folketrygdloven § 2-5 bokstav h har vært oppfylt i en slik forutgående periode på 12 måneder, har en student rett til engangsstønad fra Norge.

Yrkesaktive studenter blir som følge av yrkesaktiviteten omfattet av trygdelovgivningen i studielandet hvis arbeidet utføres der. Dette følger av trygdeforordningen artikkel 11 nr 3 a, og uavhengig av om det kun er en deltidsstilling ved siden av studiene. Prinsippet i trygdeforordningens artikkel 11 nr 1, om at en person skal være undergitt lovgivningen i kun ett land for samme periode, gjelder tilsvarende i saker som behandles etter nordisk konvensjon, se R41-00 kapittel 2 punkt 2.1.

Eksempel 1:

En kinesisk kvinne kommer til Sverige. Hun jobber i Sverige i et år før hun flytter til Norge. Hun jobber tre måneder i Norge før hun føder et barn. Hun setter fram krav om foreldrepenger fra Norge. Tilfellet er omfattet av reglene i nordisk konvensjon. Forordning 1231/2010 som utvider trygdeforordningen til også å gjelde for tredjelandsborgere, gjelder ikke for Norge fordi denne forordningen ikke er EØS-relevant.

Nordisk konvensjon artikkel 4 utvider imidlertid personkretsen EØS-forordning i (EF) nr 883/2004 til å gjelde alle personer bosatt i et nordisk land og som fyller de øvrige vilkårene i artikkel 4. Arbeidsperioden i Sverige kan derfor legges sammen med arbeidsperioden i Norge. Hun oppfyller vilkåret om å ha vært yrkesaktiv med pensjonsgivende inntekt i minst seks av de siste ti månedene før uttaket av foreldrepenger starter, se folketrygdloven § 14-6. Hun kan innvilges foreldrepenger fra Norge hvis også de andre vilkårene for ytelsen er oppfylt.

Eksempel 2:

En mann bosatt i Finland begynner å arbeide i Norge. Han fortsetter å bo i Finland, og ukependler til Norge. Etter at ektefellen føder et barn i Finland, setter han fram krav om foreldrepenger fra Norge. Tilfellet er omfattet av EØS-reglene. Han arbeider i Norge, og er medlem av folketrygden i Norge. Hvis vilkårene er oppfylt, har han rett til foreldrepenger fra Norge uten anvendelse av nordisk konvensjon.

19.1 Generelt

Konvensjonen ble undertegnet 12. juni 2012 og trådte i kraft 1. mai 2014. Fra samme dato ble Nordisk konvensjon om trygd av 18. august 2003 opphevet. Konvensjonen bygger på prinsippene i forordning 883/2004 som trådte i kraft for Norge 1. juni 2012.

Om ikke annet er sagt i konvensjonen, skal bestemmelsene i forordning 883/2004 og forordning 987/2009 (gjennomføringsforordningen) anvendes for alle personer som omfattes av konvensjonen og som er bosatt i et nordisk land, jf. konvensjonen artikkel 4. For alderspensjon er det forordningen kapittel 5 som kommer til anvendelse, se EØS-rundskrivet under Hovednr. 45 – Kaptittel 3 og 19.

Konvensjonen har i kapittel 2 enkelte bestemmelser om ytelser ved uførhet, alder og dødsfall, som kommer i tillegg til forordningens bestemmelser. For alderspensjon er det artikkel 8 om grunnpensjon ved bosetting i et EØS-land som er aktuell.

Konvensjonen har i artikkel 18 overgangsbestemmelser som gjelder pensjon. Se punkt 19.7 nedenfor og rundskriv under Hovednr. 41 – kapittel 26.

Samtidig med konvensjonen ble det også inngått en administrativ avtale (administrasjonsavtalen). Det finnes seks vedlegg til denne.

Nedenfor har vi kommentert de aktuelle bestemmelser i konvensjonen og administrasjonsavtalen. Når det gjelder forordningens regler om alderspensjon viser vi til EØS-rundskrivet under Hovednr. 45 – kapittel 3 og 19.

19.2 Personkretsen

Den nordiske konvensjonen omfatter alle personer som er eller har vært omfattet av trygdelovgivningen i et nordisk land. Det vil si at konvensjonen gjelder personer som er omfattet av forordning 883/2004, og tredjelandsborgere (statsborgere av land utenfor EØS-området) som er eller har vært medlem i trygden i et nordisk land. Jf. artikkel 3 nr. 1 og nr. 2 bokstav a og artikkel 4.

Konvensjonen omfatter også familiemedlemmer og etterlatte etter personer som er eller har vært omfattet av trygdelovgivningen i et nordisk land, jf. artikkel 3 nr. 2 bokstav b.

Tidligere forordning 1408/71 omfattet bare yrkesaktive personer. Ikke-yrkesaktive personer var omfattet av den nordiske konvensjonen og kunne få pensjon fra et nordisk land etter forordningens regler dersom de hadde minst tre års bosetting i landet. Ikke-yrkesaktive personer er nå omfattet av forordning 883/2004, og får norsk pensjon etter tilsvarende regel om minst tre års bosetting i Norge. Dette står i norsk merknad til forordning 883/2004. Se EØS-rundskrivet under Hovednr. 45 – kapittel 19.

Forordning 883/2004 gjelder fra 1. januar 2011 også for tredjelandsborgere, men dette gjelder ikke for Norge og andre EFTA/EØS-land. Gjennom nordisk konvensjon kommer forordningens regler likevel til anvendelse for tredjelandsborgere og deres familiemedlemmer, fordi de omfattes av personkretsen som er definert i konvensjonen artikkel 3 nr. 1 og 2. Med tredjelandsborgere menes statsborgere av land utenfor EØS.

19.3 Unntak for Danmark med hensyn til tredjelandsborgere

Regelen i den nordiske konvensjonen artikkel 4 om likebehandling av tredjelandsborgere gjelder ikke fullt ut for Danmark, jf. artikkel 3 nr. 3. Artikkel nr. 1 og 2 om personkretsen gjelder for Danmark bare for statsborgere i et nordisk land når det gjelder følgende bestemmelser: forordningen kapittel 8 om familieytelser, forordningen artikkel 4 om arbeidsløse personer som reiser til en annen medlemsstat og reglene om grunnpensjon. Særreglene og konsekvensene av dem er nærmere beskrevet i vedlegg 3 til administrasjonsavtalen.

Disse særlige bestemmelsene for Danmark får ingen betydning for Norges og de øvrige nordiske lands anvendelse av den nordiske konvensjonens bestemmelser for tredjelandsborgere. De andre nordiske land skal anvende trygdeperioder som tredjelandsborgere har opptjent i Danmark og ta dem med for sammenlegging av trygdetid og i pro rata beregning av pensjon etter reglene i forordning 883/2004. Ytelser skal eksporteres til Danmark på samme måte som til andre EØS-land. Dette framgår også av vedlegg 3 til administrasjonsavtalen.

19.4 Vilkår for rett til og beregning av alderspensjon

19.5 Alderspensjon til personer som er mellom 62 og 67 år på uttakstidspunktet

Ved vurderingen av om en person fyller vilkåret om minste pensjonsnivå ved 67 år etter folketrygdloven § 19-11, skal det om nødvendig tas hensyn til opptjening i land Norge har trygdeavtale med som gir rett til pensjon gjennom sammenlegging. Dette gjelder opptjening i EØS-land (inkl. Sveits), USA, Chile, Israel, Australia, Canada, Quebec og India, og fremtidige avtaler som gir rett til pensjon etter sammenlegging av trygdetid. Det samme gjelder dersom søkeren har opptjening etter avtalen med Storbritannia eller Portugal.

Det kreves minst 1 måneds (30 dager) opptjening til sammen i det enkelte avtaleland for at opptjeningstiden i landet skal kunne anvendes ved proratisering av minste pensjonsnivå.

Reduksjonen av minstekravet gjøres ved å proratisere minste pensjonsnivå etter forholdet mellom trygdetid i Norge og summen av samlet trygdetid i Norge og aktuelle avtaleland. Dette gjør det enklere å fylle vilkåret for tidliguttak for personer som har opptjent trygdetid i avtaleland. Regelen virker slik at jo lavere trygdetiden i Norge er i forhold til samlet trygdetid i avtaleland, jo lavere blir kravet til minste pensjonsnivå ved 67 år.

Regelen om proratisering av minste pensjonsnivå er nærmere beskrevet i rundskriv til folketrygdloven § 19-11.

19.6 Eksport av pensjon til EØS-land

19.7 Overgangsbestemmelser

19.8 Omregning av løpende pensjoner

Den nordiske konvensjonen som gjaldt fram til 1. januar 1994 hadde regler om at grunnpensjon bare skulle gis fra bostedslandet og beregnes på grunnlag av samlet trygdetid i alle nordiske land. Fra 1. januar 1994 fram til 1. september 2004 hadde nordisk konvensjon bestemmelser om omregning av slike grunnpensjoner til delytelser fra hvert enkelt land etter forordningens regler. Det kunne gis et garantitillegg fra bostedslandet dersom summen av delpensjonene etter omregning av grunnpensjonen ble lavere enn den grunnpensjonen pensjonisten tidligere hadde mottatt fra bostedslandet. Senere nordiske konvensjoner har ikke noen bestemmelse om omregning av grunnpensjon. Personer som fortsatt mottar grunnpensjon fra ett land gitt etter reglene før 1. januar 1994, kan fortsatt sette fram krav om omregning, men da må pensjonen omregnes etter reglene i forordning 883/2004. Dette skal bare gjøres dersom det lønner seg for pensjonisten. Konvensjonen skal ikke medføre reduksjon av løpende ytelser, jf. artikkel 18 nr. 1. Omregning skal alltid vurderes når en person som fortsatt har pensjon beregnet etter konvensjonen som gjaldt fram til 1994 setter fram krav om alderspensjon.

Overgangsregler og praktiske retningslinjer for omregning av pensjoner er nærmere beskrevet i rundskriv under Hovednr. 41 – kapittel 26.

19.9 Garantitillegg til grunnpensjon gitt etter den nordiske konvensjonen som gjaldt fra 1.1.1994

Utbetalingen av garantitillegg som er gitt etter omregning i henhold artikkel 27 nr. 4 i til den nordiske konvensjonen av 15. juni 1992 som gjaldt fra 1. januar 1994 fram til 1. september 2004, skal videreføres. Anvendelse av konvensjonen skal ikke medføre reduksjon av løpende ytelser, jf. artikkel 18 nr. 1.

Overgangsregler og retningslinjer for årlig regulering og omregning av garantitillegg er nærmere beskrevet i rundskriv under Hovednr. 41 – kapittel 26.

19.10 Blanketter som anvendes i alderspensjonssaker

Informasjonsutvekslingen mellom de nordiske landene skal skje på samme måte som i EØS-saker etter forordningen, jf. artikkel 16 i administrasjonsavtalen. I vedlegg 6 til administrasjonsavtalen fremgår det at E-blanketter kan benyttes i stedet for SED i papirformat i en overgangsperiode. Dette er i samsvar med praksis etter EØS-reglene, jf. EØS-rundskrivet under Hovednr. 45 – kapittel 19.

De nordiske land er tidligere blitt enige om å benytte blankettene i E 200-serien slik at bokstaven E strykes over og erstattes med bokstaven N. I EØS-rundskrivet Hovednr. 45 – kapittel19 er det angitt hvilke blanketter som skal brukes i alderspensjonssaker.

19.11 Praktiske retningslinjer for behandling av alderspensjonssaker

Her gjelder de samme praktiske retningslinjene som for EØS-saker. Se punkt om praktiske retningslinjer i EØS-rundskrivet under Hovednr. 45 – kapittel 19.

20.1 Kompetent myndighet

Konvensjonen har ingen egen definisjon av kompetent myndighet. I artikkel 1 nr. 2 fremgår det at andre uttrykk som forekommer i konvensjonen, skal ha den betydning som de har i forordningen, se EØS-rundskrivet nummer 45 kapittel 1 – Formål og definisjoner.

For Norges del innebærer dette at

• Arbeids- og sosialdepartement
• Helse- og omsorgsdepartementet
• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet

er kompetente myndigheter – og har det overordnede ansvaret for gjennomføringen av konvensjonen – på sine respektive områder.

20.2 Forbindelsesorgan

I vedlegg 4 til administrasjonsavtalen er det tatt inn en liste over de respektive lands forbindelsesorgan, jf. konvensjonens artikkel 14 nr. 3 og administrasjonsavtalens artikkel 10.

I Norge er det Arbeids- og velferdsdirektoratet og Helsedirektoratet som er forbindelsesorgan på sine respektive fagområder. Direktoratene har utpekt andre institusjoner til å behandle visse typer av saker. For nærmere detaljer, se vedlegg 4.

Kommunikasjon med andre nordiske lands forbindelsesorgan i konkrete trygdesaker skal som hovedregel skje gjennom NAV Internasjonalt.

20.3 Artikkel 12 og 14 i konvensjonen – gjensidig bistand

Det følger av artikkel 12 og 14 i konvensjonen, samt administrasjonsavtalens artikkel 10, at de nordiske myndigheter og organer har plikt til å yte hverandre gjensidig bistand ved gjennomføring av konvensjonen til beste for brukerne. Etter artikkel 10 i administrasjonsavtalen kan myndigheter og institusjoner ta direkte kontakt med hverandre eller med berørte personer/deres fullmektig.

På begrensede områder kan forbindelsesorganene overføre sine oppgaver til andre institusjoner. Arbeids- og velferdsdirektoratet har overført oppgaven med kommunikasjon med andre land i enkeltsaker til NAV Internasjonalt, jf. vedlegg 4 til administrasjonsavtalen.

I vedlegg 4 til administrasjonsavtalen er det oppgitt adresser, telefonnummer og faksnummer til forbindelsesorganene i de respektive land og til de organene som har fått overført oppgaver.

Dersom en enhet mener at et organ i et annet land har anvendt konvensjonens bestemmelser galt, kan den ta saken opp med NAV Internasjonalt eller Arbeids- og velferdsdirektoratet.

22.1 Tilbakekreving av for mye utbetalt ytelse

Det følger av det alminnelige prinsippet som slås fast i artikkel 4 i konvensjonen at gjennomføringsforordning 987/2009 artikkel 72 skal gjelde tilsvarende mellom de nordiske land ved tilbakekreving av uberettiget mottatt ytelse og ved regresskrav for tilstått sosialhjelp.

Generelt om avgifter

Konvensjonen har ikke egne regler om betaling av trygdeavgift. Avgiftsplikten følger av lovgivningen i det land hvis lovgivning vedkommende er omfattet av. Konvensjonens artikkel 4 utvider anvendelsen av forordning 883/2004 og 987/2009 til alle personer som er omfattet av konvensjonen. Det følger av forordning 883/2004 artikkel 11 nr. 1 at en person ikke kan være omfattet av trygdelovgivningen i to land samtidig. Reglene for hvilket lands lovgivning som skal anvendes, er beskrevet i rundskriv 41-02, jf. EØS-rundskrivet, Hovednr. 45 Kapittel 2.

Når det er fastslått hvilket lands trygdelovgivning en person er omfattet av, skal alle trygdeavgifter betales til dette landet og etter dette landets regler og satser. Dersom lovvalgsreglene bestemmer at en person skal være medlem i folketrygden, skal det betales ordinær trygdeavgift og arbeidsgiveravgift til trygden, jf. folketrygdloven § 23-4a. Dette gjelder uten hensyn til hvilket land vedkommende bor i og uten hensyn til skatteplikt.

Også i tilfeller der en persons medlemskap følger av særskilt avtale etter forordning 883/2004 artikkel 16 nr. 1, skal det betales ordinær trygde- og arbeidsgiveravgift til det land der vedkommende er medlem uten hensyn til hvilket land som skattlegger inntekten.

Et annet aktuelt eksempel er svensk helsepersonell som bor og arbeider i Sverige, men som i kortere perioder også tar arbeid for norske helseinstitusjoner. I slike tilfeller der en vesentlig del (minst 25 %) av arbeidet utføres i Sverige, skal vedkommende være omfattet av svensk lovgivning etter forordningens artikkel 13 nr. 1 (a). Følgelig skal alle avgifter betales til Sverige etter svenske satser. Dette gjelder også avgifter av den inntekt vedkommende har i Norge. Arbeidsgiveren i Norge skal dermed betale arbeidsgiveravgift til Sverige etter svenske regler.

En mer detaljert beskrivelse av reglene om avgift er gitt i EØS-rundskrivet, Hovednr. 45 Kapittel 23-24 – Avgift.

26.1 Ikrafttredelse

Den någjeldende nordiske konvensjonen om trygd av12. juni 2012 trådte i kraft 1. mai 2014. Samtidig ble den tidligere nordiske konvensjonen av 18. august 2003, som trådte i kraft 1. september 2004, opphevet.

Konvensjonen bygger på prinsippene i forordning (EF) 883/2004 som trådte i kraft for EFTA/EØS-landene Norge, Island og Liechtenstein 1. juni 2012.

Overgangsbestemmelser er gitt i konvensjonen artikkel 18. Bestemmelsene er også kommentert i rundskriv til kapitlene om pensjon og uføretrygd under Hovednr. 41.

26.2 Ytelser skal ikke reduseres – Artikkel 18 nr. 1

Anvendelse av konvensjonens regler skal ikke medføre reduksjon av ytelser som løp 1. mai 2014, da konvensjonen trådte i kraft, jf. artikkel 18 nr. 1.

Det innebærer at utbetalingen av garantitillegg til pensjonsytelser som ble gitt etter omregning i henhold artikkel 27 nr. 4 i til den nordiske konvensjonen som gjaldt fra 1. januar 1994 fram til 1. september 2004, videreføres. Det løper fortsatt noen slike garantitillegg til uføretrygd og alderspensjon. Tilleggene skal reguleres årlig. Se punkt 26.6 nedenfor.

26.3 Medlemsperioder før 1994 – Artikkel 18 nr. 2

I konvensjonen artikkel 18 nr. 2 er det bestemt at grunnpensjon for perioder før 1994 da en person har bodd i ett nordisk land (dvs. hatt opptjening av grunnpensjon basert bare på bosetting) og samtidig har arbeidet (dvs. opptjent tilleggspensjon) i et annet nordisk land, skal gis bare fra arbeidslandet. Dersom det var mer enn ett arbeidsland i den aktuelle perioden, skal grunnpensjon anses opptjent bare i det av arbeidslandene som også var bostedsland.

26.4 Ikke rett til ytelser før konvensjonens ikrafttredelse – artikkel 18 nr. 3

Konvensjonen gir ikke rett til ytelser for tidsrom før den trådte i kraft, men slike tidsrom skal medregnes ved fastsettelse av ytelser. Dette er en videreføring av bestemmelser i tidligere nordiske konvensjoner, og i samsvar med overgangsbestemmelser i artikkel 87 i forordning 883/2004.

26.5 Omregning av pensjoner

26.6 Regulering og omregning av løpende garantitillegg gitt etter tidligere nordisk konvensjon

Garantitillegg som er gitt etter artikkel 27 nr. 4 i den nordiske konvensjonen som gjaldt fra 1. januar 1994 til 1. september 2004, skal reguleres pr. 1. januar hvert år. For Norges del er det NAV Internasjonalt som foretar reguleringen av garantitillegg til uføretrygd og NAV Pensjon Oslo som foretar reguleringen av garantitillegg til alderspensjon.

Etter artikkel 14 i administrasjonsavtalen til någjeldende konvensjon skal en institusjon som utbetaler garantitillegg til grunnpensjon gitt etter artikkel 27 i Nordisk konvensjon av 15. juni 1992, etter anmodning, og senest i løpet av januar hvert år, motta opplysninger om pensjonens størrelse fra de institusjoner i andre nordiske land som utbetaler pensjon til vedkommende person. Uføretrygd anses her som pensjon.

Endringer i satsene for pensjon eller uføreytelse i et land skal ikke føre til omregning av garantitillegget. Dette fanges opp av den årlige reguleringen pr. 1. januar. Det samme gjelder for endringer i valutakurser.

Dersom det skjer endringer som påvirker pensjonen eller uføretrygden, skal ytelsen og garantitillegget omregnes samtidig med at ytelsen endres. Dette er aktuelt for eksempel når barn passerer aldersgrensen for barnetillegg, ved inntektsendringer som påvirker uføretrygdens størrelse, ved endring av uføregrad eller grad av alderspensjon, ved endring av sivilstand, når det oppstår rett til alderspensjon mv. Saken skal sendes NAV Pensjon Oslo eller NAV Internasjonalt for ny beregning av uføretrygd eller pensjon og garantitillegg.

Garantitillegget reguleres en gang i året på grunnlag av ytelsesbeløp fra de enkelte land pr.1. januar. Garantitillegget beregnes som differansen mellom det norske garantigrunnlaget og summen av grunnpensjon fra Norge og andre nordiske land. Det gjøres samtidig en etterberegning for foregående år med utgangspunkt i garantigrunnlaget før og etter 1. mai. Eventuelt for lite utbetalt garantitillegg etterbetales. Det foretas ikke tilbakekreving.

Garantigrunnlaget er det norske «grunnpensjonsbeløpet» fra 1.1.1994 beregnet på grunnlag av samlet nordisk trygdetid (fra norsk side definert som grunnpensjon, særtillegg, forsørgingstillegg og ventetillegg), regulert med grunnbeløpet. Tilleggspensjon fra annet nordisk land skal gå til fradrag i særtillegget, jf. artikkel 5 i nordisk konvensjon som gjaldt fram til 1.1.1994, på samme måte som det gjøres fradrag for tilleggspensjon fra folketrygden. Dette skal også være garantigrunnlaget for uføretrygd.

Garantigrunnlaget for alderspensjon etter kapittel 19 beregnet etter reglene som gjaldt fram til 1. januar 2011 vil være som uføretrygd, men regulert etter reglene for alderspensjon under utbetaling i § 19-14. Minstenivåtillegg individuelt, ektefelletillegg og ventetillegg vil også kunne inngå. Tilleggspensjon fra annet nordisk land skal gå til fradrag i særtillegget.

Garantigrunnlaget for en norsk fleksibel alderspensjon etter folketrygdloven kapittel 19 vil være beløpet for grunnpensjon, pensjonstillegg og evt. minstenivåtillegg individuelt og minstenivåtillegg pensjonistpar, beregnet på grunnlag av samlet nordisk trygdetid, levealdersjustert og regulert etter reglene for alderspensjon under utbetaling i folketrygdloven § 19-14. Ektefelletillegg etter forskrift om omregning av uførepensjon til uføretrygd inngår i garantigrunnlaget dersom det fortsatt inngikk før omregningen. Tilleggspensjon fra annet nordisk land skal gå til fradrag i pensjonstillegg og evt. minstenivåtillegg individuelt og minstenivåtillegg pensjonistpar.

For personer som også har rett til alderspensjon etter folketrygdloven kapittel 20, skal garantigrunnlaget og garantitillegget være det samme som for fleksibel alderspensjon etter kapittel 19. Det vil si at det beregnes ett garantitillegg etter kapittel 19 uten hensyn til fordeling av andeler etter § 19-15.

De andre nordiske landene har også tilleggsytelser tilsvarende særtillegg mv. som ble definert som grunnpensjon i sammenheng med garantitillegget. Hvis det andre aktuelle nordiske landet ikke lenger har grunnpensjon i sin ytelse, må man legge til grunn tidligere satser før regulering. Sverige har f.eks. ikke lenger grunnpensjon i sin uføreytelse, og man bruker da svensk grunnpensjon før den svenske reformen, og regulerer den opp med svensk grunnbeløp.

Til andre nordiske land som utbetaler garantitillegg til personer med uføretrygd, må Norge oppgi beregningsgrunnlaget pr. 31.12. 2014 for uførepensjon konvertert til uføretrygd, slik at de kan beregne en norsk grunnpensjon for regulering av garantitillegget de utbetaler ved grunnbeløpsendringer i Norge.

26.7 Eksempel på regulering av garantitillegg

33.0 Generelt

Alle de nordiske landene er EØS-land. Trygdeforholdet for nordiske statsborgere som arbeider eller oppholder seg i Norden, reguleres derfor av EØS-avtalens trygdebestemmelser (forordning 883/2004 og 987/2009 ), nordisk konvensjon om trygd samt nasjonal lovgivning.

Hovedformålet med den nye nordiske konvensjonen er å regulere trygderettighetene for personer som bor eller arbeider i de nordiske land og som ikke er omfattet av EØS-reglene.

Konvensjonens artikkel 4 utvider anvendelsen av forordning 883/2004 til å gjelde alle personer som er omfattet av konvensjonen og som er bosatt i et nordisk land. Dette innebærer at blant annet yrkesaktive og ikke-yrkesaktive tredjelandsborgere (artikkel 3 nr. 2 a), er sikret de samme rettighetene som de ville ha hatt dersom de var direkte omfattet av forordningen.

Etter artikkel 4 i konvensjonen er det ikke forskjell på statsborgere fra EØS-land og statsborgere fra land utenfor EØS som er bosatt i Norden (tredjelandsborgere) når det gjelder retten til ytelser etter barnetrygdloven.

Danmark har imidlertid reservert seg noe når det gjelder tredjelandsborgere, og denne reservasjonen gjelder bl.a. familieytelser. Se nærmere beskrivelse av særreglene for Danmark i vedlegg 5 til administrasjonsavtalen til nordisk konvensjon og i rundskriv hovednr. 41-00 punkt 0.1 tredje avsnitt.

EØS-reglene vedrørende barnetrygd er beskrevet i EØS-rundskrivet nr. 45-33.

Nordisk konvensjon om trygd gir ingen særskilte bestemmelser om barnetrygd. Det er derfor i utgangspunktet norske barnetrygdregler som gjelder i de tilfellene som ikke omfattes av EØS-reglene.

33.1 «bosatt»-bestemmelsene i nordisk konvensjon

Etter barnetrygdloven § 2 første ledd må barnet være bosatt i Norge etter bestemmelsene i § 4 for at det skal foreligge rett til barnetrygd. Etter bestemmelsene i § 4 første ledd anses barnet som bosatt i Norge når det fødes her og moren ved fødselen har eller skal oppholde seg i Norge i mer enn 12 måneder, eller dersom barnet skal oppholde seg her i mer enn 12 måneder.

Den nordiske konvensjonen artikkel 1 inneholder en rekke definisjoner, men bestemmelsen har ingen egen definisjon av «bosatt». I artikkel 5 heter det riktignok at «En person er bosatt i et nordisk land i henhold til nasjonal lovgivning. Ved konflikt om hvilken lovgivning som skal anvendes på en person, anses personen å være bosatt i det nordiske land der han eller hun er folkeregistrert, om ikke særskilte grunner tilsier noe annet.» Denne bestemmelsen står i konvensjonens del om hvilken lovgivning som skal gjelde og skal ikke benyttes i alle saker etter konvensjonen.

Det følger av den nordiske konvensjonen at bosettingsbestemmelsene i forordning 883/2004 og 987/2009 skal anvendes ved flytting mellom de nordiske land. Disse bestemmelsene går foran bosattbestemmelsen i barnetrygdloven. Dette medfører at når en person flytter til Norge fra et annet nordisk land, anses vedkommende som bosatt her fra det tidspunktet han/hun blir ansett for å ha sentrum for sine livsinteresser i Norge. Dette gjelder selv om oppholdet i Norge er ment å vare eller varer i kortere tid enn 12 måneder. Det samme gjelder dersom en person skal oppholde seg midlertidig i et annet nordisk land. Da anses vedkommende ikke lenger som bosatt i Norge fra det tidspunktet han/hun blir ansett for å ha sentrum for sine livsinteresser i det andre nordiske landet.

Hovedformålet med konvensjonen er å sørge for en enhetlig behandling av alle saker innen Norden. For å oppnå dette bestemmer konvensjonen at det er EØS-reglene, forordning 883/2004 og 987/2009, som skal anvendes innen Norden. Ettersom EØS-reglene får direkte anvendelse for alle nordiske borgere som flytter eller arbeider innen Norden, får den nordiske konvensjonen bare selvstendig betydning for tredjelandsborgere som er bosatt i et nordisk land og som flytter til et annet slikt land, eller som tar arbeid i et annet nordisk land enn det de er bosatt i.

For å oppnå konvensjonens målsetting om at det skal være en ensartet behandling av sakene, må man i alle inter-nordiske tilfeller legge forordningens bosettingsbegrep til grunn for vurderingen av hvor brukeren skal regnes som bosatt. Se nærmere omtale av bosettingsbegrepet i rundskriv nr. 41-01 punkt 1.1.5, nr. 45-01 punkt 1.2.4 og 45-02 punkt 2.12.

33.2 Barnetrygd i forbindelse med arbeid på norsk kontinentalsokkel

I forbindelse med arbeid på norsk kontinentalsokkel vises det til rundskriv til nr. 41-02 Lovvalgsregler, punkt 2.2 «Arbeid på et nordisk lands kontinentalsokkel».

Ved anvendelsen av lovvalgsreglene i forordning 883/2004, slår artikkel 6 i konvensjonen fast at arbeid med utforskning og utvinning av naturforekomster på et nordisk lands kontinentalsokkel skal likestilles med arbeid i vedkommende land.

Bestemmelsen innebærer at en person som er omfattet av konvensjonen og som tar arbeid på kontinentalsokkelen til et nordisk land, blir medlem i landets trygdeordning på samme måte som om vedkommende hadde arbeidet på land der. Det stilles ikke krav om bosted i landet.

Barnetrygdloven § 6 omhandler retten til barnetrygd fra Norge etter EØS-avtalens bestemmelser ved arbeid på den norske delen av kontinentalsokkelen. Bestemmelsene innebærer at arbeid på norsk kontinentalsokkel likestilles med arbeid i land i Norge for retten til barnetrygd for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende som er omfattet av EØS-forordningen.

Dette medfører at en arbeidstaker (EØS-borger eller tredjelandsborger) som bor i et av de nordiske landene og som arbeider på norsk kontinentalsokkel, kan utløse rett til barnetrygd fra Norge enten som primærland eller differanseland, avhengig av om den andre av foreldrene er i arbeid i bostedslandet.

Ved arbeid på norsk sokkel skal krav om barnetrygd settes fram for og behandles av NAV Forvaltning Rogaland, dersom familien ikke er bosatt i Norge.

34.0 Innledning

Ny nordisk konvensjonen av 12. juni 2012, trådte i kraft 1. mai 2014. Den erstatter den nordiske konvensjonen av 18. august 2003 som trådte i kraft 1. september 2004. Ved behandling av kontantstøttesaker etter nordisk konvensjon er også følgende rundskriv aktuelle:

• Rundskriv 41-00 Generell del, om konvensjonens innhold og oppbygging
• Rundskriv 41-01 Definisjoner
• Rundskriv 41-02 Lovvalgsregler – Konvensjonens regler om hvilken lovgivning som skal anvendes(Lovvalgsreglene)
• Se også til kontantstøtterundskrivet hovednr. 34 og EØS-rundskrivet for kontantstøtte hovednr. 45-34.

34.1 Generelt

Alle de nordiske land er EØS-land. Trygdeforholdet for nordiske statsborgere som arbeider eller oppholder seg i Norden, reguleres derfor av EØS-avtalens trygdebestemmelser (forordning 883/2004 og 987/2009 ), nordisk konvensjon om trygd samt nasjonal lovgivning.

Hovedformålet med den nye nordiske konvensjonen er å regulere trygderettighetene for personer som bor eller arbeider i de nordiske land og som ikke er omfattet av EØS-reglene.

Konvensjonens artikkel 4 utvider anvendelsen av forordning 883/2004 til å gjelde alle personer som er omfattet av konvensjonen og som er bosatt i et nordisk land. Dette innebærer at blant annet yrkesaktive og ikke-yrkesaktive tredjelandsborgere (artikkel 3 nr. 2 a), er sikret de samme rettighetene som de ville ha hatt dersom de var direkte omfattet av forordningen.

Etter artikkel 4 i konvensjonen er det ikke forskjell på statsborgere fra EØS-land og statsborgere fra land utenfor EØS som er bosatt i Norden (tredjelandsborgere) når det gjelder retten til ytelser etter kontantstøtteloven.

Danmark har imidlertid reservert seg noe når det gjelder tredjelandsborgere, og denne reservasjonen gjelder bl.a. familieytelser. Se nærmere beskrivelse av særreglene for Danmark i vedlegg 5 til administrasjonsavtalen til nordisk konvensjon og i rundskriv hovednr. 41-00 punkt 0.1 tredje avsnitt.

34.2 «bosatt»-bestemmelsene i kontantstøtteloven

[Endret 8/24]

Kontantstøtte ytes for barn mellom 13 og 19 måneder og for adoptivbarn som ikke har begynt på skolen, og som ikke eller bare delvis gjør bruk av barnehageplass som det ytes offentlig driftstilskudd for. Barnet og støttemottaker må være bosatt i riket. Et barn anses som bosatt i riket når det har oppholdt seg eller skal oppholde seg i riket i mer enn 12 måneder. Støtten gis maksimalt i 7 måneder.

Et midlertidig utenlandsopphold på opptil 3 måneder avbryter ikke et bostedsforhold. Ved utenlandsopphold som skal vare mer enn 3 måneder, faller dermed retten til kontantstøtte bort etter nasjonal lovgivning. Det er ikke gitt noen unntaksbestemmelser for dette i kontantstøtteloven, jf. lovens § 2 første og annet ledd.

34.3 «bosatt»-bestemmelsene i nordisk konvensjonen

Den nordiske konvensjonen artikkel 1 inneholder en rekke definisjoner, men bestemmelsen har ingen egen definisjon av «bosatt». I artikkel 5 heter det riktignok at «En person er bosatt i et nordisk land i henhold til nasjonal lovgivning. Ved konflikt om hvilken lovgivning som skal anvendes på en person, anses personen å være bosatt i det nordiske land der han eller hun er folkeregistrert, om ikke særskilte grunner tilsier noe annet.» Denne bestemmelsen står i konvensjonens del om hvilken lovgivning som skal gjelde og skal ikke benyttes i alle saker etter konvensjonen.

Det følger av den nordiske konvensjonen at bosettingsbestemmelsene i forordning 883/2004 og 987/2009 skal anvendes ved flytting mellom de nordiske land. Disse bestemmelsene går foran bosattbestemmelsen i kontantstøtteloven. Dette medfører at når en person flytter til Norge fra et annet nordisk land, anses vedkommende som bosatt her fra det tidspunktet han/hun blir ansett for å ha sentrum for sine livsinteresser i Norge. Dette gjelder selv om oppholdet i Norge er ment å vare eller varer i kortere tid enn 12 måneder. Det samme gjelder dersom en person skal oppholde seg midlertidig i et annet nordisk land. Da anses vedkommende ikke lenger som bosatt i Norge fra det tidspunktet han/hun blir ansett for å ha sentrum for sine livsinteresser i det andre nordiske landet, selv om oppholdet der skal vare eller varer kortere enn 12 måneder.

Hovedformålet med konvensjonen er å sørge for en enhetlig behandling av alle saker innen Norden. For å oppnå dette bestemmer konvensjonen at det er EØS-reglene, forordning 883/2004 og 987/2009, som skal anvendes innen Norden. Ettersom EØS-reglene får direkte anvendelse for alle nordiske borgere som flytter eller arbeider innen Norden, får den nordiske konvensjonen bare selvstendig betydning for tredjelandsborgere som er bosatt i et nordisk land og som flytter til et annet slikt land, eller som tar arbeid i et annet nordisk land enn det de er bosatt i.

For å oppnå konvensjonens målsetting om at det skal være en ensartet behandling av sakene, må man i alle inter-nordiske tilfeller legge forordningens bosettingsbegrep til grunn for vurderingen av hvor brukeren skal regnes som bosatt. Se nærmere omtale av bosettingsbegrepet i rundskriv nr. 41-01 punkt 1.1.5, nr. 45-01 punkt 1.2.4 og 45-02 punkt 2.12.

34.4 Medlemskap

[Tilføyd 6/17]

Fra 1. juli 2017 er det et vilkår for retten til kontantstøtte at støttemottakeren har minst fem års medlemskap i folketrygden. Hvis barnet bor sammen med begge foreldrene må begge foreldrene ha fem års medlemskap. Når det skal vurderes om medlemskapsvilkårene er oppfylt, skal trygdedekning i et av de andre nordiske landene medregnes i den sammenlagte medlemskapsperioden.

Eksempler:

Eksempel 1

Vladimir er russisk og har jobbet i Danmark i 4 år. Han flytter til Norge, gifter seg med norske Sofie og de får en datter. Når barnet er ett år søker Sofie om kontantstøtte. På søknadstidspunktet har Vladimir bodd 2 år i Norge. Når NAV skal vurdere om Vladimir fyller kravet om medlemskap skal tiden i Danmark medregnes. Familien har derfor krav på kontantstøtte.

Eksempel 2

Vladimir er russisk og har jobbet i Tyskland i 4 år. Han flytter til Norge, gifter seg med norske Sofie og de får en datter. Når barnet er ett år søker Sofie om kontantstøtte. På søknadstidspunktet har Vladimir bodd 2 år i Norge. Når NAV skal vurdere om Vladimir fyller kravet om medlemskap skal tiden i Tyskland ikke medregnes. Familien har derfor ikke krav på kontantstøtte.

34.5 Kontantstøtte i forbindelse med arbeid på norsk kontinentalsokkel

Se rundskriv til nr. 41-02 Lovvalgsregler, pkt. 2.2 «Arbeid på et nordisk lands kontinentalsokkel».

Ved anvendelsen av lovvalgsreglene i forordning 883/2004, slår artikkel 6 i nordisk konvensjon fast at arbeid med utforskning og utvinning av naturforekomster på et nordisk lands kontinentalsokkel skal likestilles med arbeid i vedkommende land. Bestemmelsen innebærer at en person som er omfattet av nordisk konvensjon og som tar arbeid på kontinentalsokkelen til et nordisk land, blir medlem i landets trygdeordning på samme måte som om vedkommende hadde arbeidet på land der. Det stilles ikke krav om bosted i landet.

Etter kontantstøtteloven § 3a skal arbeid på norsk kontinentalsokkel likestilles med arbeid i land i Norge i forhold til retten til kontantstøtte for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende som er omfattet av EØS-forordningen. Dette medfører at en arbeidstaker (EØS-borger eller tredjelandsborger) som bor i et av de nordiske landene og som arbeider på norsk kontinentalsokkel, vil utløse rett til kontantstøtte fra Norge enten som primærland eller differanseland, avhengig av om den andre av foreldrene er i arbeid i bostedslandet.

Ved arbeid på norsk sokkel skal krav om kontantstøtte settes fram for og behandles av NAV Familie- og pensjonsytelser Sandnes dersom familien ikke er bosatt i Norge.

54.0 Generelt

Nordisk konvensjon om trygd gir ingen særskilte bestemmelser om bidragsforskudd. Bidragsforskudd er ikke omfattet av trygdekoordineringsreglene i EØS-forordningen (jfr. Vedlegg I del 1 til forordning 883/2004).