Kan vi bruke havet til å fange karbon?
Havet skal spille en rolle i arbeidet med å fjerne karbondioksid fra atmosfæren for å begrense farlig global oppvarming. Men er vi klare til å skalere opp teknologiene som skal gjøre jobben?
Svaret, ifølge en ekspertgruppe som rapporterer til EU, er nei.
Helene Muri, seniorforsker. Foto: Titt Melhuus
I hvert fall ikke ennå – ikke før vi har ordninger på plass som sikrer at disse såkalte marine teknologiene for å fjerne karbondioksid faktisk gjør det de skal, uten å skade mer enn de hjelper.
Disse teknologiene bygger på havets naturlige evne til å ta opp karbon. De kan være biologiske – for eksempel å stimulere veksten av plankton eller tang og tare som tar opp CO₂ når de vokser – eller kjemiske og fysiske, som direkte fjerning av CO₂ fra sjøvannet.
Etter at teknologiene har fjernet karbon fra luften kan det lagres på havbunnen, i sedimenter, i dyphavet, i geologiske formasjoner eller i produkter med lang levetid. (Se faktaboks.)
Teknologier for marin karbondioksidfjerning
(Utdrag fra «Monitoring, Reporting and Verification for Marine Carbon Dioxide Removal», Future Science Brief nr. 13, november 2025)
Det forskes i dag på to hovedkategorier av teknologier for å fjerne karbondioksid fra havet.
1. Biotiske metoder
Disse bygger på fotosyntese, der marine organismer – spesielt planteplankton – tar opp CO₂ og omdanner det til biomasse. Når organismene dør, synker deler av det organiske materialet og tar karbonet med seg ned i havdypet. Dette fjerner karbon fra atmosfæren og lagrer det på lang sikt i havet.
Seks ulike tilnærminger faller inn under denne kategorien:
a) Fjerning av eksisterende marin biomasse: Naturlig forekommende alger kan samles og transporteres til dyphavet, der biomassen og nedbrytningsproduktene lagres uten kontakt med atmosfæren i klimamessig relevant tid (>100 år). Et aktuelt eksempel er slekten Sargassum, en hurtigvoksende makroalge som finnes i tempererte og tropiske hav.
b) Dyrking av marin biomasse: Tang og tare dyrkes bevisst for å ta opp CO₂ gjennom fotosyntese. Når de er modne, kan de senkes til dyphavet for langtidslagring.
c) Marine bioprodukter for varige produkter og energi: Tang og tare kan brukes til å lage bioplast eller bygningsmaterialer. De kan også omdannes til bioenergi, der CO₂-utslippet fra prosessen fanges og lagres i undergrunnen.
d) Havgjødsling: Tilførsel av næringsstoffer (som jern) stimulerer planteplanktonvekst og dermed opptaket av CO₂. Når planktonet dør, synker det til dypet og tar karbonet med seg.
e) Kunstig oppstrømming: Ved å pumpe kaldt, næringsrikt vann fra dypet opp til overflaten kan planktonvekst stimuleres. Metoden er foreløpig ikke teknisk gjennomførbar.
f) Forvaltning av kystnære blå karbonøkosystemer: Gjenplanting og restaurering av vegeterte kystområder som mangroveskog, saltenger og sjøgressenger.
2. Geokjemiske metoder
Disse metodene fanger og lagrer atmosfærisk CO₂ gjennom kjemiske prosesser, uten biologisk påvirkning. De etterligner naturlige karbonkretsløp og forvitring av bergarter.
g) Havkalking: Ulike metoder brukes for å øke havets evne til å ta opp CO₂ ved å omdanne oppløst CO₂ til bikarbonater eller karbonater. Dette gjør at havet kan ta opp mer CO₂ fra atmosfæren.
h) Kunstig nedstrømming: Skaper en kunstig strøm av overflatevann nedover i vannsøylen for å transportere oppløst og partikulært karbon til større dyp og dermed sikre langvarig lagring.
i) Direktefjerning av karbon fra sjøvann: CO₂ trekkes ut av sjøvann i spesielle anlegg ved hjelp av elektrolyse drevet av fornybar energi. Den fangede CO₂-en lagres deretter i geologiske formasjoner, mineraliseres til stabile karbonatbergarter eller brukes i produkter med lang levetid.
– Dette handler om å beskytte havet som et felles gode. Havet kan være en del av klimaløsningen, men vi må styrke måten vi ivaretar det på før vi trapper opp innsatsen, sier Helene Muri, seniorforsker ved NILU og NTNU.
Skjematisk oversikt over metoder for fjerning av marin karbondioksid (mCDR) som er inkludert i denne Future Science Brief fra European Marine Board. Se faktaboksen for en beskrivelse av hver enkelt. Grafikk: Rita Erven, GEOMAR (CC BY 4.0).
Muri ledet ekspertgruppen som ble oppnevnt av European Marine Board for å utrede temaet.
Den nye rapporten, “Monitoring, Reporting and Verification for Marine Carbon Dioxide Removal”, lanseres i forbindelse med FNs klimatoppmøte COP30 i Brasil.
Utslippskutt først
Jorda blir varmere – og mye raskere enn verdens land hadde håpet for ti år siden, da de i Paris forpliktet seg til å begrense temperaturøkningen til 1,5 grader over førindustrielt nivå.
Vi vet hvordan vi kan redusere utslipp, og vi har mange metoder som fungerer. Det må være førsteprioritet.
I sin åpningstale på COP30-toppmøtet 6. november minnet FNs generalsekretær António Guterres deltakerne om alvoret:
– Vitenskapen forteller oss nå at en midlertidig overskridelse av 1,5-gradersgrensen – tidligst fra 2030-tallet – er uunngåelig. La oss være klare: 1,5 grader er en rød linje for menneskeheten. Den må holdes innen rekkevidde. Og forskerne sier også at det fortsatt er mulig, sa han.
Rapporten fra European Marine Board understreker at det haster å bruke tiltak vi vet fungerer – nemlig å kutte utslipp.
European Marine Board (EMB)
- European Marine Board (EMB) er Europas ledende tenketank for marin forskningspolitikk. Den fungerer som en plattform for å styrke marin forskning og bygge bro mellom vitenskap og politikk.
- Styret er et unikt, strategisk europeisk forum for forskning og teknologi knyttet til hav og sjøområder. Det gir et strategisk rom for å utvikle framtidsanalyser innen marin forskning, initiere toppmoderne kunnskapsoppsummeringer og omsette disse til tydelige politiske anbefalinger for både europeiske institusjoner og nasjonale myndigheter.
– Vi vet hvordan vi kan redusere utslipp, og vi har mange metoder som fungerer, sier Muri. – Det må være førsteprioritet.
Netto null og resterende karbon
Så hvorfor snakke om å fjerne CO₂ fra havet i det hele tatt, hvis målet er nullutslipp?
Ingen av metodene er modne nok hvis du ikke kan dokumentere effektene, eller vite hvor karbonet blir av og hvor lenge det forblir borte fra atmosfæren.
Her kommer realiteten inn: Å kutte utslipp fra fossilt brensel til energiproduksjon er vanskelig, men mulig – fordi vi har alternativer som sol- og vindkraft.
Men noen produkter og teknologier er vanskeligere å gjøre helt utslippsfrie. Det forskes mye på å gjøre luftfart mer klimavennlig, men karbonfri flytransport er fortsatt ikke mulig. Selv om folk oppfordres til å fly mindre, finnes det situasjoner der fly fortsatt er eneste alternativ.
Verdenssamfunnet må nå målet om netto null utslipp innen 2050 – altså at alt CO₂-utslipp balanseres av tilsvarende fjerning. For å holde temperaturøkningen til 1,5 grader må vi faktisk ha negative netto utslipp. Det innebærer at alle utslipp som kan kuttes, kuttes – og at vi deretter finner måter å kompensere for «resterende» utslipp som ikke lar seg fjerne.
– Vi må ha et netto opptak av CO₂ fra atmosfæren for å nå 1,5 grader, sier Muri. – Det betyr at det vil være noen restutslipp fra sektorer som skipsfart, luftfart og enkelte industrier. Da må vi samtidig fjerne store mengder CO₂ – mellom 5 og 10 gigatonn i året mot slutten av århundret, ifølge IPCCs scenarier.
For å sette disse tallene i kontekst: De totale globale CO2-utslippene var 42,4 gigatonn CO2 i 2024, ifølge CICERO, det Oslo-baserte Senter for internasjonal klimaforskning.
På land er slike tiltak allerede i gang – hovedsakelig gjennom skogplanting. Et annet eksempel er anlegget for direkte luftfangst på Island, hvor gigantiske vifter suger inn luft, fjerner CO₂ og lagrer den i fjellgrunnen.
Det landbaserte Mammoth-anlegget på Island er Climeworks’ andre kommersielle anlegg for direkte luftfangst og -lagring (DAC+S), og er omtrent ti ganger større enn forgjengeranlegget Orca. Bilde gjengitt med tillatelse fra Climeworks © OZZO Photography
En rekke marine metoder er testet i felt, men mange er fortsatt i en tidlig fase. Andre begynner å få mer oppmerksomhet. Derfor er det viktig å etablere klare standarder for overvåking, rapportering og verifisering allerede nå.
Utfordringene
Noen marine metoder ligner tiltak på land, som å plante skog eller bevare regnskog fordi de binder karbon. På samme måte kan enkelte marine teknologier beskytte og styrke kystøkosystemer som mangroveskog.
Her tar forskere prøver av sedimenter og vegetasjon for karbonbindingsanalyse i saltmyrene i Pantan Special Reserve (Kroatia) under regi av Interreg Adriatic-Jonian-prosjektet Cradles (Creating Resilient Areas to Develop Lifecycles and Ecosystems Services). Foto: Sanja Matić-Skoko, IZOR.
Andre tilnærminger er mer inngripende, som å tilføre jern eller næringsstoffer for å stimulere planktonvekst. Disse store planktonoppblomstringene tar opp CO₂, og når planktonet dør, synker karbonet til dypet.
Det er teorien. Problemet, sier Muri, er å vite hvor godt metodene faktisk virker.
Hvis du lagrer karbonet i havet og ikke i geologiske formasjoner, er det mye vanskeligere å styre og overvåke. Havet står aldri still.
Hvordan kan et selskap bevise hvor mye ekstra CO₂ det faktisk fjerner? Hvor lenge blir karbonet værende i dypet?
Og hvem skal ha ansvaret – nasjonale myndigheter, internasjonale organisasjoner, eller eksisterende avtaler og traktater? Hvordan skal de kontrollere hva som faktisk skjer?
– Ideelt sett bør du måle bakgrunnsnivået av karbon i havet, så gjennomføre prosjektet og overvåke hvor mye karbon som faktisk fjernes – og hvor lenge det holder seg ute av atmosfæren. Så rapporterer du til en uavhengig instans som kan verifisere at tallene stemmer, sier Muri.
– Men hvis du lagrer karbonet i havet og ikke i geologiske formasjoner, er det mye vanskeligere å styre og overvåke. Havet står aldri stille, sier hun.
Klimakreditter og miljøpåvirkning
Dette blir avgjørende etter hvert som teknologiene modnes, og selskaper eller myndigheter ønsker å bruke dem for å kreve klimakreditter. Noen selskaper har allerede begynt med det, sier Muri.
– Ingen av metodene er modne nok hvis du ikke kan dokumentere effektene, eller vite hvor karbonet blir av og hvor lenge det forblir borte fra atmosfæren, sier hun.
– Hvis vi skal ta seriøst på oss oppgaven med å finne ut om marine tiltak for å fjerne karbondioksid kan brukes på en ansvarlig måte som faktisk betyr noe, må vi også ta overvåking, rapportering og verifisering på alvor.
– Kredittsystemene må dessuten være pålitelige, åpne og vitenskapelig forsvarlige, legger hun til.
Rapporteringen må også omfatte eventuelle miljøpåvirkninger.
Veien videre
Til tross for usikkerhetene rundt marin karbonfjerning, sier Muri at «alle fremtidige scenarier viser at vi vil trenge slike tiltak for å nå de mest ambisiøse temperaturmålene».
Det er også konklusjonen til FNs klimapanel (IPCC), særlig i spesialrapporten fra 2018 om global oppvarming på 1,5 grader.
– Vi kjenner ikke alle truslene ved disse umodne metodene ennå, men det er vanskelig å bare legge dem bort fordi de er ubehagelige å tenke på, sier hun.
Likevel blir ikke marin karbonfjerning noen «mirakelkur mot klimaendringene», sier Muri. – Noen håper å finne svaret i havet, men etter vår vurdering er vi ikke der.
– Spørsmålet er om dette kan bli en vitenskapelig styrt klimaløsning – og det vet vi ikke ennå. Men hvis vi skal gå den veien, må vi rydde opp i standardene og etablere dem skikkelig før vi kan skalere opp, sier hun.
Referanse:
Muri, H., Sulpis, O., Argüello, G., Baker, C. A., Böettcher, M., García-Ibáñez, M. I., Kuliński, K., Landolfi, A., Landschützer, P., McGovern, E., Ninčević Gladan, Ž., Oschlies, A., Yfantis, E. A. (2025) Monitoring, Reporting and Verification for Marine Carbon Dioxide Removal. Muñiz Piniella, A., Rodríguez Perez, A., Kellett, P., Alexander, B., Bayo Ruiz, F., Heymans, J. J. [Eds.] Future Science Brief N°. 13 of the European Marine Board, Ostend, Belgium. ISSN: 2593-5232.ISBN: 9789464206388. DOI: https://doi.org/10.5281/zenodo.17435116
