Rettens vurdering

Retten skal ta stilling til om den ankende part kan få godkjent psykiske ettervirkninger som yrkesskade etter hendelsen på jobb den 21. januar 2024. Det sentrale spørsmålet er om hendelsen var en arbeidsulykke etter folketrygdloven § 13-3 andre ledd, som lyder:

«Som arbeidsulykke regnes en plutselig eller uventet ytre hending som medlemmet har vært utsatt for i arbeidet. Som arbeidsulykke regnes også en konkret tidsbegrenset ytre hending som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i vedkommende arbeid.»

Bestemmelsen gir altså to alternativer, som ofte omtales som det markerte ulykkesbegrepet og det avdempede ulykkesbegrepet. Det markerte ulykkesbegrepet krever en ytre hendelse som har skjedd plutselig eller uventet. For at en hendelse skal omfattes av det andre alternativet, det avdempede ulykkesbegrepet, må det ha skjedd en konkret tidsbegrenset ytre hendelse som medfører en påkjenning eller belastning som er usedvanlig i forhold til det som er normalt i arbeidet.

Retten har kommet til samme resultat som ankemotparten, og vil bemerke:

Den 21. januar 2024 ble den ankende part utsatt for en ubehagelig hendelse på jobb, der en beboer i naborommet sparket og slo i en låst dør og forsøkte å komme seg inn til henne. Hun kom seg ikke ut av verandadøren og alarmklokken fungerte ikke. Retten viser til den ankende parts egen beskrivelse av hendelsen, inntatt under saken bakgrunn ovenfor.

Selv om beboerens første slag/spark mot døra kan sies å ha vært plutselig og uventet, mener retten at hendelsen ikke omfattes av det markerte ulykkesbegrepet. For at en situasjon skal omfattes av dette alternativet, må det normalt skje noe med personen, for eksempel at man faller eller blir truffet av noe. Ut fra hvordan den ankende part har beskrevet situasjonen, er det heller ikke naturlig å vurdere det første slaget/sparket mot døra som en hendelse i seg selv. Det var beboerens gjentatte forsøk på å få opp døra og komme seg inn i rommet som hun reagerte på, og som må regnes som hendelsen i dette tilfellet. Retten finner støtte for denne vurderingen i trygderettspraksis, der lignende hendelser er vurdert opp mot det avdempede ulykkesbegrepet, det vil si alternativet om en konkret tidsbegrenset hendelse.

Spørsmålet blir derfor om beboerens gjentatte slag og spark mot døra medførte en påkjenning eller belastning som var usedvanlig sett opp mot det som var normalt i den ankende parts arbeid.

I vurderingen tar retten utgangspunkt i at den ankende part opplevde hendelsen som en trussel om fysisk vold fra beboeren, da han på en aggressiv måte forsøkte å komme seg inn til henne gjennom en låst dør. Det følger av trygderettspraksis at det skal mye til for at situasjoner med trusler regnes som arbeidsulykker. Trusler har kun i særlige tilfeller blitt ansett som arbeidsulykker, og da i tilfeller der de etter sin art og konsekvens kan sammenlignes med fysiske angrep, se TRR-2017-2064 med videre henvisninger.

Eksempler på saker der trusler har blitt regnet som arbeidsulykker er TRR-2001-224 og TRR-2005-780. Den første saken gjaldt en mann som hadde mottatt flere trusler på livet på jobb, ansikt til ansikt, etter at han bistod arbeidsgiver i en tyverisak. Truslene var blant annet framsatt fra personer som tidligere hadde vært voldelige. TRR-2005-780 gjaldt en person som jobbet på asylmottak, og som ble utsatt for drapstrusler fra en beboer som tidligere hadde truet tre ansatte med kniv.

I TRR-2014-2690 hadde en ansatt i barnevernet fått beskjed av kommunen om at politiet hadde fått tips om at en pårørende i en barnevernssak hadde sagt at hun skulle skytes. Hun hadde tidligere hatt en samtale med den samme pårørende der han hadde blitt svært sint og fremstod som ustabil, noe hun opplevde som meget ubehagelig. Trygderetten kom under tvil til at kvinnen hadde vært utsatt for en arbeidsulykke, og la vekt på at troverdige trusler om drap måtte regnes som ekstraordinære hendelser.

Når det gjelder saker der trusselhendelser ikke har blitt godkjent som arbeidsulykke, viser retten blant annet til TRR-2018-1855. Denne gjaldt en kvinne som jobbet bak disken på et apotek, da en kunde kom inn og oppførte seg sint og truende. Han sparket til et reklameskilt og skrek til kvinnen at han skulle ta henne. Retten kom til at hendelsen ikke var en arbeidsulykke, og la vekt på at kunden ikke gikk til fysisk angrep, og at kvinnen kom seg relativt raskt bort fra situasjonen.

I TRR-2020-1184 kom retten til at en søker som jobbet som miljøterapeut ikke hadde vært utsatt for en arbeidsulykke da en beboer hadde oppført seg aggressivt. Han hadde blant annet ropt med høy stemme og truet med å tenne på stedet. Trygderetten mente at det ikke var fremsatt trusler som etter sin art og konsekvens kunne sammenlignes med et fysisk angrep.

I TRR-2019-1649 la retten vekt på at en pasient som kom med trusler befant seg på et annet sted, adskilt fra den ankende part. Truslene var heller ikke direkte rettet mot den ankende part.

I lys av dette går retten så over til å vurdere hendelsen som den ankende part ble utsatt for.

Det som taler for at den ankende part ble utsatt for en arbeidsulykke, er særlig at beboeren som utagerte mot henne tidligere hadde angrepet og skadet to andre ansatte. I en slik situasjon fremstår trusselen om vold mer reell enn dersom den hadde kommet fra en beboer som ikke hadde vært voldelig tidligere. Videre legger retten vekt på at den ankende parts forsøk på å fjerne seg fra situasjonen ikke fungerte som forventet. Hun kom seg ikke ut av verandadøren fordi den var blokkert av snø, og alarmklokken fungerte heller ikke. Det tok også lang tid før noen svarte på vakttelefonen. Når de sikkerhetsrutinene som skulle beskytte henne ikke fungerte som forventet, ble situasjonen mer skremmende og belastende for henne enn det den ellers kunne ha vært.

På en annen side legger retten stor vekt på at beboeren var låst inne på et annet rom, slik at han i utgangspunktet ikke kunne komme seg inn til den ankende part. Det var en mulighet for at han ville sparke/slå opp døra, men det skal vanligvis mye til å klare dette. Når beboeren befant seg i et annet rom, var situasjonen etter rettens syn ganske langt fra et fysisk angrep.

Videre legger retten vekt på at beboeren ikke kom med direkte trusler om vold mot den ankende part. Selv om hun opplevde det som sannsynlig at han ville skade henne hvis han fikk åpnet døra, sa han ikke noe om at dette var hensikten.

Situasjonen den ankende part ble utsatt for kan etter rettens syn sammenlignes med nevnte TRR-2018-1855, der en kunde oppførte seg truende mot en kvinne som jobbet på apotek, og TRR-2020-1184, der en beboer oppførte seg aggressivt mot en miljøterapeut. Ingen av disse hendelsene ble godkjent som arbeidsulykke. En forskjell fra disse sakene er at den ankende part visste at beboeren før hadde vært voldelig, slik at hun hadde større grunn til å frykte et angrep. I motsetning til i de nevnte sakene, befant hun seg imidlertid i et annet rom enn personen som oppførte seg aggressivt, noe som gjorde det mindre sannsynlig at situasjonen ville eskalere til å bli voldelig.

Samlet sett har retten kommet til at den truende situasjonen den ankende part ble utsatt for ikke var så alvorlig at den kan sammenlignes med et fysisk angrep. Retten tviler ikke på at situasjonen var skremmende for henne, men terskelen for å godkjenne trusselsituasjoner som arbeidsulykker er som vist høy.

Retten forstår at det var ekstra ubehagelig for den ankende part at hun måtte passe på beboeren etter hendelsen. Han oppførte seg imidlertid ikke truende resten av vakten. Det skjedde da ikke noen konkret tidsbegrenset hendelse som kan regnes som en arbeidsulykke, selv om det må ha vært belastende for henne å fullføre vakten med beboeren.

Etter dette har retten kommet til at den ankende part ikke har vært utsatt for en hendelse som kan regnes som en arbeidsulykke etter folketrygdloven § 13-3. Hun kan da ikke få godkjent psykiske ettervirkninger som yrkesskade.

Anken har etter dette ikke ført fram. Det påankede vedtaket stadfestes.