Trenger du brukerveiledning?
Få svar på ofte stilte spørsmål her (FAQ)
Lovdata kan dessverre ikke svare på spørsmål angående juridiske problemer. Lovdata kan heller ikke bidra med å tolke regelverket eller finne frem til rettsregler som passer i et bestemt tilfelle. Kontakt den offentlige etaten spørsmålet gjelder, eventuelt advokat eller rettshjelper hvis du har behov for slik bistand.
Fant du ikke det du lette etter?
Send en e-post til support@lovdata.no
LA-2025-197707-2
Henvisninger: Straffeloven (2005) §67
For tidligere beslutning i saken se LA-2025-197707-1.
Om rettskraft
Ved tiltalebeslutning av 21. juni 2024 fra Statsadvokatene i Agder ble A, født [00.00.1970], satt under tiltale ved Agder tingrett for overtredelse av:
Det var også to andre tiltalte i samme sakskompleks ved tingrettens behandling av tiltalen.
Agder tingrett avsa 27. oktober 2025 dom med slik domsslutning hva gjelder A:
A ble følgelig dømt for blant annet grovt utroskap mot virksomhetene [virksomhet1] AS og [virksomhet2] AS. [virksomhet1] AS drev virksomhet innen gatekjøkkenbransjen, og var eid av A og de to øvrige tiltalte med like deler hver, mens [virksomhet2] AS var eid i sin helhet av A.
Hva gjelder [virksomhet1] AS la tingretten til grunn at kroner 1 737 127,– var holdt utenfor omsetningen. Tingretten la til grunn at A var klar over at det ble utelatt omsetning fra bokføringen for selskapet, og hadde fått sin andel av det som ikke var regnskapsført. Tingretten la også til grunn at A hadde medvirkningsansvar for det som ble tatt ut/beholdt og ikke bokført av de to øvrige tiltalte (tingrettens dom punkt 3.1.3.2). For [virksomhet2] AS, hvor A var daglig leder og styreleder var det utelatte og ikke bokførte beløpet kroner 847 038,–, og A ble dømt for grov utroskap også mot dette selskapet (tingrettens dom punkt 3.1.2).
Slik det fremkommer av domsslutningen ble A også dømt for grovt skattesvik personlig jf. tiltalens post III (tingrettens dom punkt 3.1.5.1) og grovt skattesvik i forhold til begge selskapene jf. tiltalens post IV (tingrettens dom punkt 3.1.6). Endelig ble han dømt for overtredelser av merverdiavgiftsloven jf. tiltalens poster V og VI og plikten til bokføring for begge selskapene, jf. tiltalens post VII og VIII. Tidsperioden for de straffbare forhold var januar 2015 til februar 2019.
A ble dømt til fengsel i ett år og tre måneder hvorav tre måneder ble gjort betinget, jf. straffeloven § 34. Han ble i tillegg dømt til å tåle inndragning med 430 000,– kroner, jf. straffeloven § 67 jf. § 75. Påtalemyndighetens inndragningskrav under hovedforhandling var kroner 967 686,– i forhold til A og kroner 377 789,– i forhold til de to øvrige tiltalte. For samtlige tiltalte ble inndragningskravet lempet jf. straffeloven § 67 første ledd siste punktum. For A slik nevnt til kroner 430 000,–, og for de to øvrige tiltalte til kroner 250 000,–.
Det tilføyes at de to øvrige tiltalte ikke har anket tingrettens dom, slik at den er rettskraftig for begge to.
A anket dommen hva gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, lovanvendelsen, straffutmålingen og inndragningen. Påtalemyndigheten anket inndragningen jf. domsslutningen punkt 1.2.
Ved Agder lagmannsretts beslutning av 23. januar 2026 ble ankene over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, lovanvendelsen og straffutmålingen nektet fremmet. Begge ankene over inndragningen ble henvist til ankebehandling.
Ankeforhandling ble holdt i [sted1] 12. mai 2026. Domfelte møtte med sin forsvarer og avga forklaring. Det ble foretatt slik dokumentasjon som fremkommer av rettsboken.
Påtalemyndigheten nedla slik påstand:
A ved forsvarer la ned slik påstand:
Lagmannsrettens vurdering
Saken for lagmannsretten gjelder hvorvidt A skal dømmes til å tåle inndragning og eventuelt med hvilket beløp.
Påtalemyndighetens inndragningskrav er kroner 967 686,–. Det er fra tiltalte og forsvarers side ingen innvendinger mot beregningen av kravet. Lagmannsretten legger også denne beregningen av kravet til grunn, jf. egenrapport grunnlagsinformasjon siktelse/tiltale punkt 1.4 (dok. 05,19), hvor det også fremkommer at de strafferettslige beviskrav er lagt til grunn ved beregningen. Det tilføyes at eventuelle skattekrav mot domfelte var gjort opp på tidspunkt for hovedforhandling i tingretten.
Rettslige utgangspunkter
Inndragning av utbytte etter straffeloven kapittel 13 er en strafferettslig reaksjon, jf. straffeloven § 30 bokstav e, og det er ikke tvilsomt at straffeloven § 67 kommer til anvendelse for de handlinger A er domfelt for, jf. straffeloven § 1.
Straffeloven § 67 første og annet ledd lyder slik:
Bestemmelsen gir i første ledd anvisning på at utbytte skal inndras. Annet ledd gir anvisning på at det er bruttoverdien av utbytte som skal inndras, jf. også HR-2021-301-A avsnitt 14. Eventuelle reduksjoner i lempingskravet må skje etter første ledd fjerde punktum.
Inndragning er normalt begrunnet i et overordnet formål om å gjenopprette situasjonen fordi kriminalitet ikke skal lønne seg, jf. HR-2025-2048-A avsnitt 34. I NOU 1996: 21 side 9 er følgende beskrevet om inndragning av utbytte:
Inndragningsregelen har et vidt anvendelsesområde slik at for eksempel besparelser i form av å ikke engasjere regnskapsfører ved en tiltale for unnlatt bokføring, kan gi grunnlag for inndragning, jf. Rt-2015-1355.
Når det gjelder forståelsen av lempingsregelen i straffeloven § 67 første ledd, fjerde punktum viser uttrykket «klart urimelig» at det skal være en høy terskel for å la ansvaret reduseres eller falle bort, jf. også HR-2021-301-A avsnitt 21. I forarbeidene til inndragningsbestemmelsen i straffeloven av 1902 § 34 er det beskrevet at bestemmelsen er en «snever unntaksregel», jf. Ot.prp. nr. 8 (1998–1999) side 64. Videre fremkommer det på side 65:
Departementet understreket med andre ord at lempingsregelen bare burde benyttes der utbyttet var forbrukt og den domfelte hadde svak økonomi, men at det også i slike tilfeller skal en del til for å fravike hovedregelen, jf. også HR-2021-301-A avsnitt 22. Straffeloven § 67 var ikke ment å innebære noen endring i forhold til straffeloven 1902 § 34, jf. HR-2021-301-A avsnitt 24. I samme dom avsnitt 28 oppsummerer Høyesterett forståelsen av lempingsregelen slik:
Lagmannsretten legger ovennevnte til grunn for den konkrete vurderingen i saken.
Den konkrete vurderingen
Lagmannsretten bemerker innledningsvis at tingretten for sin anvendelse av lempingsregelen la følgende til grunn på side 55 i dommen:
Det er for lagmannsretten noe uklart hva tingretten har ment med at utbyttet er forbrukt, eventuelt om tingretten har misforstått. Den 5. november 2019 ble det i forbindelse med politiets aksjon mot tiltalte tatt beslag i innestående på konti med til sammen 1 871 515 kroner. Med enkelte unntak står de beslaglagte midler fremdeles på politiets beslagskonto. De aktuelle unntak er knyttet til at det den 10. desember 2019 ble tilbakeført kroner 37 150,– til selskapet [virksomhet2], den 10. november 2022 ble kroner 17 800,– tilbakeført til A personlig, og den 30. august 2023 ble kroner 813 538,– overført til Skatteetaten til dekning av skattegjeld, jf. faktisk utdrag side 118. Med de nevnte unntak, og med tillegg av renter står det fremdeles over 1,1 million kroner på politiets beslagskonto. Utbyttet fra de straffbare handlingene er ikke forbrukt selv om for eksempel kontantbeløp knyttet til den enkelte konkrete handel som er unndratt selskapene og ikke bokført, eventuelt suksessivt, er benyttet til andre formål. Inndragningskravet til påtalemyndigheten er et verdikrav. Lagmannsretten har oppfattet at forsvarer er enig i at utbyttet ikke er forbrukt.
Spørsmålet er etter dette om det er klart urimelig å inndra det beløp som påtalemyndigheten har krevd, eller om dette skal lempes eller bortfalle, slik anført av forsvarer, jf. straffeloven § 67 første ledd, fjerde punktum.
Utgangspunktet er slik det fremkommer av forarbeidene og Høyesteretts praksis at lempingsregelen er en snever unntaksregel.
Lagmannsretten tar videre utgangspunkt i at den aktuelle saken er i kjerneområdet for inndragning etter straffeloven. Det er tale om økonomisk kriminalitet i form av blant annet grovt utroskap mot selskaper og grovt skattesvik. Det er således tale om kriminalitet med alvorlige samfunnsskadelige konsekvenser. Slik det fremkommer av HR-2021-301-A avsnitt 28 ovenfor, skal lemping i utgangspunktet da kun skje når utbyttet er forbrukt og domfelte har dårlig økonomi.
Gjennomgangen ovenfor viser at utbyttet fra de straffbare handlingene ikke er forbrukt men står og har stått på politiets beslagskonto siden politiets aksjon mot tiltalte i 2019.
Spørsmålet er etter dette om domfeltes økonomi er så svak at det til tross for at en er i kjerneområdet for inndragning, og utbyttet ikke er forbrukt, likevel skal foretas lemping i medhold av straffeloven § 67 første ledd, fjerde punktum.
Domfelte har opplyst at han etter samlivsbrudd med ektefellen har solgt boligen i [sted2], hvilket ga en netto gevinst på om lag 1,6 millioner kroner, med andre ord om lag kroner 800 000,– på hver av de tidligere ektefellene. Han har forklart at Skatteetaten trakk om lag halvparten av hans netto gevinst etter salget, og at han for øvrig har hatt en del utgifter til advokater. Videre har domfelte forklart at han fremover kommer til å arbeide med gatekjøkkenvirksomhet i Sverige med en månedlig inntekt på 15-20 000 kroner. A forklarte videre at han i Sverige har en bolig med verdi på om lag 6,5 millioner SEK, og med en påfølgende gjeld på noe over 3 millioner. Domfeltes forklaring viser at han har nettoverdier knyttet til salg av bolig i Norge, samt knyttet til boligen i Sverige.
Et sentralt punkt i forhold til domfeltes økonomi er et tilbakebetalingskrav fra NAV knyttet til syke- og arbeidsavklaringspenger. I vedtak fra NAV av 4. august 2025 har NAV krevd tilbake feil utbetalte sykepenger for perioden 3. april 2023 til 8. mars 2024, og feil utbetalte arbeidsavklaringspenger for perioden 14. mars 2024 til 27. juli 2025 med kroner 959 260,–. Beløpet inkluderte renter. Av NAVs konklusjon vedrørende faktum knyttet til tilbakebetalingskravet fremkommer følgende under punkt 1.2 i vedtaket:
Domfelte opplyste at han ikke har fått medhold i klage til NAV Klageinstans, men det var for øvrig uklart om vedtaket er endelig eller om det påklaget videre til Trygderetten. Etter opplysninger fra påtalemyndigheten fremkommet under ankeforhandling kan det være noe uklart hvor stort det gjenstående tilbakebetalingskravet er. Hensett til at lagmannsretten skal legge gunstigste faktum til grunn for domfelte, legger lagmannsretten til grunn at kravet til NAV er på om lag 950 000 kroner. I tillegg kommer det forhold at NAV etter vedtaket 4. august 2025 ved en feil fortsatte å utbetale arbeidsavklaringspenger til domfelte til tross for at NAV i nevnte vedtak hadde truffet vedtak om at tidligere vedtak om stønad var ugyldige. I vedtak av 11. mai 2026 har NAV på denne bakgrunn truffet vedtak om tilbakebetaling av feil utbetalte arbeidsavklaringspenger for 2025 og 2026 med kroner 298 268,– inklusive renter. Det er ingen holdepunkter i faktum – og det er heller ikke anført fra domfeltes side – at han har opplyst til NAV at utbetalingene av arbeidsavklarings-penger feilaktig fortsatte etter vedtaket av 4. august 2025.
Samlet, og under hensyn til det gunstigste alternativ for domfelte, legger lagmannsretten til grunn at domfelte har krav fra NAV på tilbakebetaling av ulike stønader med om lag kroner 1 250 000,–, og at domfelte, ut fra hans opplysninger om inntekt og øvrig økonomi må anses å ha en svak økonomi, herunder i form av likvide midler. Slik det fremkommer av gjennomgangen ovenfor har domfelte imidlertid netto verdier i bolig i Sverige og fra salg av bolig av Norge.
Under hensyn til at foreliggende sak er i kjerneområdet for inndragningsregelen, og at utbyttet ikke er forbrukt men står på politiets beslagskonto, finner lagmannsretten ikke at domfeltes økonomiske situasjon er av en slik karakter at den snevre unntaksregelen i straffeloven § 67 første ledd, fjerde punktum, kommer til anvendelse. Det tilføyes at en lemping av inndragningskravet, eventuelt bortfall i av kravet i sin helhet med påfølgende utbetaling av innestående på beslagskontoen til domfelte, ville innebære at domfelte fikk beholde utbytte av grovt økonomisk utroskap. En slik løsning vil ikke være i samsvar med lovens intensjon, og det er ikke klart urimelig at utbyttet, slik inndragningskravet er beregnet, inndras i sin helhet.
Forsvarer har gjort gjeldende at den lange tiden som er gått siden de straffbare forholdene fant sted også må få betydning for inndragningskravet, og medføre en lemping av dette. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Slik nevnt ovenfor er utbyttet ikke forbrukt, men står på politiets beslagskonto. Det fremkommer for øvrig av tingrettens dom side 53 at domfelte ved straffutmålingen har fått betydelig fradrag i straffen både på grunn av inaktivitet og samlet saksbehandlingstid.
Det er videre anført at inndragning vil ramme domfelte særlig hardt, og at lemping av denne grunn må skje. Slik nevnt ovenfor er lagmannsretten enig i at domfelte av ulike årsaker har en svak økonomi, men etter lagmannsrettens syn er det ikke grunnlag for en påstand om inndragning vil ramme spesielt hardt ut over det som må påregnes omstendighetene tatt i betraktning. Ved denne vurderingen er det som nevnt også tatt hensyn til at midlene står på politiets beslagskonto. Det tilføyes at allmennpreventive hensyn veier tungt i saken; disse tilsier med styrke at utbyttet inndras i sin helhet.
Inndragningskravet skal etter dette tas til følge, og påtalemyndigheten har fått medhold i anken.
Det er ikke påstått saksomkostninger, og lagmannsretten finner heller ikke å idømme saksomkostninger, jf. straffeprosessloven § 436 jf. § 442. Det vises til domfeltes svake økonomi, jf. straffeprosessloven § 437 tredje ledd.
Dommen er enstemmig.
DOMSSLUTNING
I tingrettens dom, domsslutningen punkt 1.2, gjøres den endring at A, f. [00.00.1970] dømmes til å tåle inndragning av 967 686 kroner med tillegg av renter beregnet fra 05.11.2019, jf. straffeloven § 67 til staten, jf. § 75 første ledd.