Fremdeles den kuleste 80-tallsfesten på TV

For oss som synes «Stranger Things» har blitt litt seig, oppblåst og ujevn gjennom de siste sesongene, så starter også finalesesongen med en del repetisjoner og fyllmasse.

Fantasyserien har vokst seg til å bli et popkulturelt fenomen og en av Netflix' største merkevarer gjennom ti år og fire sesonger.

Når det nå nærmer seg det siste oppgjøret mellom ungdommer, monster og myndigheter i Hawkins, Indiana, er det mange konflikter, relasjoner og mytologiske detaljer som kniver om skjermtiden.

Sesongstarten bærer preg av å samle tråder og la fansen hilse på hele rollegalleriet. Det gjør de første episodene litt stive i kantene.

Men når kjernekonflikten trer frem fra The Upside Down, så er det lett å huske hvorfor «Stranger Things» er den kuleste 80-tallsfesten på TV.

Musikken, det sjarmerende rollegalleriet og hyllestene til filmforbildene dundrer magekriblende over skjermen.

Og når actionbryteren skrus til elleve, viser Duffer-brødrene at de heller ikke har glemt den emosjonelle kraften de sådde i den glimrende førstesesongen.

Kul spenning og munter slapstick

Året er 1987, og myndighetene har satt hele Hawkins i karantene.

Det gjør at våre helter må være kreative i jakten på monstrene i den parallelle dimensjonen The Upside Down.

Kodede radiosendinger, gode smuglerhjelpere, voldsomme bilantenner og grundig planlegging gir kul spenning til oppdragene, og som vanlig serveres det rikelige porsjoner munter slapstick.

«Stranger Things» nyter fremdeles godt av å være bygd opp som et eventyr med sterke innslag av sci-fi, skrekk, konspirasjonsthriller og fantasy.

Denne velkomponerte sjangermiksen gjør at serien lett plukker opp energi og fremdrift, selv når enkelte sekvenser og plottråder går på tomgang.

Et glødende leirbål for 80-tallsnostalgi

«Stranger Things» startet som et sårt og kult outsider-eventyr som oste av referanser til 80-tallets familievennlige spenningsfilmer.

Etter hvert som serien har vokst som fortelling og fenomen, så har også epoke-nostalgien blitt mer og mer synonymt med «Stranger Things»-merkevaren.

Serien har blitt lyden, følelsen og stemningen av bred 80-tallsnostalgi.

Et sted hvor filmer, mote, popmusikk, hardrock, rollespill, dataspill, kald krig og spillehaller buntes sammen til et leirbål for alle som vil varme seg på den nostalgiske gløden.

Jeg kjenner at kan bli vel mye av en god ting når den nye sesongen skal presse lån fra «Harry Potter» og «Alene hjemme» inn i denne allerede gigantiske referanseklumpen.

Kjøpesenter-hyllester og produktplasseringer er også elementer hvor jeg har kjent at nostalgien har opplevdes nesten viktigere enn historiefortellingen.

Men så kommer det en Metallica-solo, et «Terminator»-vink og et høflig nikk til «Good Morning, Vietnam», og plutselig er det jeg som klapper entusiastisk til retrofesten.

Jeg lar meg imponere over måten Duffer-brødrene har klart å bruke rollefigurenes opplevelse av det amerikanske 80-tallet til å veve referansene sømløst inn i historien og verdensbyggingen.

Og måten de har gjort hovedpersonenes opplevelse av populærkultur, som f.eks. en viss Kate Bush-sang, til essensielle brikker i historiens emosjonelle kjerne.

Denne gjennomgående kjærligheten til 80-tallskulturen gjør «Stranger Things» til et univers med kraften til å samle flere generasjoner.

Og i en ganske så fragmentert strømmetid er det også litt nostalgisk fint at det fremdeles er serier som er i stand til å skape felles TV-opplevelser som engasjerer både i sofakroken og på det store internett.

«Stranger Things» sesong 5 slippes i tre deler. Del 1 er ute nå. Del 2 slippes 26. desember. Del 3 slippes 1. januar kl. 02.