Ja, det var kjærlighet

Det er underkommunisert hvor kjipe vinterne kan være i Trondheim.

Det var dette 21 år gamle Arne tenkte på mens han satt i studentkollektivet som han delte med noen kompiser. Året var 1992.

De satt sammen ved langbordet og pugget til matteeksamen.

Arne lengtet etter varme og ferie. Han begynte å skrible ned noen ord i kladdeboka.

«Det var solnedgang, det var latter og sang», skrev han.

Han gikk inn på rommet og tok fram gitaren. Fem minutter og seks akkorder senere var sangen ferdig.

Så la han den i skuffen og tenkte ikke noe mer over det. «Idyll» var bare en av mange låter.

Nesten 35 år senere lever Postgirobyggets frontfigur svært godt av dette monsteret av en låt.

Samtidig er det ikke alle som misunner Arne Hurlen de harde ordene han har fått høre om musikken sin.

Tidenes norske sommerlåt

Hver eneste vår møtes 15.000 russ for å rølpe hardt på Landstreffet utenfor Stavanger. Der får de store følelsene herje fritt blant hjertevenner bare noen uker før de spres for alle vinder.

Hva trenger de da? Jo, noen berusende ord om hjerter i brann og minner som aldri vil dø, sunget av en 55 år gammel ingeniør med kassegitar.

Arne Hurlen og Postgirobygget har spilt «Idyll» på dette russetreffet hvert eneste år i snart 30 år, og hver gang koker det over.

Verden endrer seg raskt, men en ting er til å stole på: Hvert eneste nye årskull som vokser opp i Norge ender opp med å omfavne «Idyll».

I fjor sommer ble det gjennomført en undersøkelse hvor nordmenn ble bedt om å velge tre favoritt-sommerlåter fra hele verden. Blant de mellom 15 og 29 år var «Idyll» helt i særklasse størst, med 40 prosent av stemmene.

Låten har rundet 40 millioner avspillinger på Spotify, noe som er svært uvanlig for norskspråklige låter. Mest sannsynlig er den eneste låt fra før årtusenskiftet som har klart det.

– «Idyll» blir bare mer og mer populær. Det virker som at det ikke er noen grenser lenger, sier Arne Hurlen.

Nå står Postgirobygget på terskelen til den hektiske delen av året med festivaler og konserter. I år er det litt ekstra.

Det er 30 år siden bandet ga ut plata «Melis», som gjorde dem svære. I jubileumsåret er det plateslipp og store utendørskonserter, hvor opp mot 20.000 tilskuere på Bislett stadion blir høydepunktet.

Arne kommer hele veien til å ha førsteklasses utsikt til kaos og øredøvende allsang når han trekker «Idyll» opp av hatten.

Han smiler litt fårete når han tenker på det.

– Hvis alle som noen gang har stått på en scene hadde sett hvordan det er, ville de ha kjent på misunnelse. For det er helt sinnssykt.

Da Åge ringte

Arne hentet «Idyll» ut igjen fra skuffen i studentkollektivet.

Låten ble en del av en stor portefølje av egenskrevne låter. Flere av dem ble urfremført på studentnachspiel i Trondheim.

– Jeg skrev hele tiden, sikkert 50 sanger i året. Men jeg hadde ingen planer eller ambisjoner for dem. Jeg hadde bare et uttrykksbehov og likte å sette sammen setninger.

Tanken slo ham at det hadde vært gøy å ha opptak av låtene som et minne til senere i livet. Flere av dem ble spilt inn i et enkelt hjemmestudio under navnet Postgirobygget.

Demoplata begynte å sirkulere i studentmiljøet. Snakkisen var såpass heftig at plata endte opp på skrivebordet til alle de store plateselskapene.

Men bandet ble snappa opp via en annen mann med øre for folkelige superhits.

Åge Aleksandersen hadde blitt tipset om Postgirobygget av sin sønn, som var student i byen. Åge likte det han hørte og ringte Arne på hybelen for å be om et møte.

Åge forteller:

– Jeg fikk høre demoen, og jeg likte den veldig godt. Jeg ringte Arne Hurlen og sa at det her må du gi ut.

– Hva var det du likte?

– Det var direkte, røft og litt annerledes. Det framsto som noe helt nytt og friskt.

Under møtet satt Åge og spolte seg fram og tilbake i demo-CDen som han åpenbart hadde hørt en del på.

– Det var surrealistisk for meg. Åge satt bare og gliste og ropte «hør på dette!», forteller Arne.

Åges plateselskap, Norske Gram, trykte på den store knappen.

Albumet «Melis» ble gitt ut like før sommeren 1996. Det solgte bra i starten, men det var først sommeren etter at det tok av. Takket være at malingsprodusenten Jotun lagde en TV-reklame hvor de brukte låten «En solskinnsdag».

Det var denne gyngete låten om å sitte nedpå berget og se utover havet som var Postgirobyggets første sommerhit (og senere Jens Stoltenbergs favorittsommerlåt).

Etter hvert skulle «Idyll» bli større. Men det tok noen år.

– Jeg skjønte ikke sprengkraften i «Idyll». I så fall hadde vi gitt den ut som første singel, sier Arne i dag.

Det er spesielt én ting som gjør at låten skiller seg ut fra andre hits, ifølge en annen av Norges mest suksessrike låtskrivere.

Det vanvittige klimakset

Amund Bjørklund har skrevet låter for flere verdensstjerner, deriblant Beyonces monsterhit «Irreplaceable».

Nå er han professor i populærmusikk ved Limpi på Lillehammer. Der veileder han ambisiøse låtskrivere som drømmer om å gjøre det Arne Hurlen klarte: å lage en låt som skaper de virkelig store følelsene.

Han mener at den store styrken til «Idyll» er at den er ekstremt fellesskapsvennlig, og at den får venner til å ville synge den sammen.

– Det er spesielt at det er teksten som gir «løftet», ikke musikken, slik det vanligvis er med hitlåter. Det skyldes at den er veldig direkte og ektefølt, det handler om fellesskap, nostalgi, ungdomstid og sommer, sier han.

– Det er et vanvittig klimaks når tekstlinja «det var kjærlighet» kommer to ganger etter hverandre i refrenget. På det punktet står venner sammen og roper dette til hverandre.

Bjørklund er ikke forundret av at en 30 år gammel låt fortsatt har en så ung appell. Han mener at «Idyll» er en del av det store universet av tidløse låter som man forbinder med ulike deler av året – på lik linje med at man vil høre «All I Want for Christmas» i jula.

– Arne Hurlen skrev låta på fem minutter. Var han dyktig eller heldig?

– Begge deler. Å få et sånt lykketreff så kjapt er noe du ikke kan forvente uansett hvor mange låter du har skrevet før. Og det er ofte sånn at jo lengre tid du bruker på en låt, jo dårligere blir den.

Arne forteller at han før pleide å si at suksessen til Postgirobygget var flaks og god timing, at han nærmest var en blind høne som fant gullkornet. Det har han sluttet å si.

– Det var jo ikke flaks, vet du. Jeg visste det hele tida, men det føltes ikke riktig å ta så stor plass. Nå sier jeg at det minst var 80 prosent dyktighet.

LÃ¥ten som endret liv

Men selv om Postgirobygget nå lever noen av sine beste dager, har det i perioder vært en humpete reise.

Den folkelige, glade og ukompliserte musikken deres traff ikke alle på det ironiske og melankolske 1990-tallet. For noen plateanmeldere har det vært en paradegren å slakte musikken deres.

«Postgirobygget prøver desperat å lage koselig sommerpop, men ender opp med å produsere skrålende, triviell og amatørmessig tomhetspop som kan gjøre plateanmeldere til voldsmenn», var de harde ordene fra Dagbladets anmelder Håkon Moslet om plata «Supertanker» i 1999.

I begynnelsen fikk bandet ros, men ting snudde da det dukket opp mange band som lignet på hverandre og fikk stempelet DH-rock.

– Da ble det litt røft, og noen av anmelderne gikk inn for å være ganske stygge, sier Arne.

Tidlig på 2000-tallet begynte interessen rundt Postgirobygget å dabbe av. «Det var det», tenkte han.

– Men så ble det gitt ut et samlealbum, og det var som om bandet ble gjenoppdaga.

Derfra har pilene pekt oppover.

– Føler du på det som skjer nå som en slags seier?

– Det hender jeg husker på rådet som Åge ga: Det handler om å bare holde på videre, så vil sannheten komme fram. Du får som fortjent til slutt.

Og Arne kan ikke klage på hvor han er i dag.

Mens andre musikere jobber hardt året rundt, er hele Norges sommerband bare aktivt i den varme sesongen. Resten av året lar Arne humla suse.

– Jeg kan godt sitte på ræva og ikke gjøre noen ting og leve fint med det. Det er helt sånn «faen, altså». Det er helt surrealistisk. Det er et eventyr.

Det beste denne rike og lykkelige mannen vet, er tomme avtalebøker. Da fyller han dagene med tegning eller byggeprosjekter hjemme i villaen sin på Lilleaker i Oslo. På toppen av alt får han stort sett gå i fred på gata.

Musikk-Norges heldiggris må daglig klype seg i armen over hvordan noen få minutters konsentrasjon da han var 21 år skulle endre livet hans.

Arne tenker at «Idyll» også har endret andres liv.

Han har i hvert fall lagt til rette for situasjoner der folk kjenner på en dyp kjærlighet til omgivelsene sine.

– Akkurat det synes jeg er supervakkert. Og det å få avslutte konserten med den låta er en utrolig flott melding å gi til publikum rett før vi går av scenen, sier han og smiler.

Arne kan bli ordentlig rørt av sånne øyeblikk.

– Det å tenke på hva de sitter igjen med i kroppen, når de har stått foran scenen med armen rundt kompisen eller venninna eller kjæresten og ropt «ja, det var kjærlighet ...»

Hei!

Ta gjerne kontakt om du har tanker om denne saken, eller andre saker du ønsker at jeg skal skrive om.

Oddvin Aunejournalist

Send meg en e-post