Freidig flue­fest

Det må føles som å hoppe etter Wirkola, det å sette opp «Den spanske flue» på National­theatret.

Mange forbinder den med Kjersti Holmen, Øivind Blunck og Henki Kolstad. Høyt hår, rutete dress og en gammel­dags setting. Og en kjempe­suksess med 180 spilte forestillinger i Oslo og på turné på tidlig nitti­tall.

For ikke å glemme tv-versjonen, som ble sendt på NRK hver nyttårs­aften i over ti år.

Når regissør Mads Bones nå over­haler komedien for National­theatret og Nye Hjorten Teater, gjør han lurt i å ta noen tydelige og radikale grep.

Men å flytte handlingen til 1990-tallet? Kristen­konservativ politikk i kombinasjon med en reality-tv-innspilling?

Det viser seg at det funker som ei kule.

En referanse­fest

Grunnene til det er flere. Her er regissør Mads Bones på hjemme­bane. Er det noen som kan bade til­skueren i pop­kulturelle referanser fra nære tiår og samtidig gi det en ny vri, er det nettopp ham.

Dessuten frir teatrene til en kjøpe­sterk mål­gruppe: De som elsket «flua» da den gikk på teater og tv, er mange. Og de som vokste opp på åtti-og nitti­tallet, vil møte et hav av referanser.

Maken til nostalgi­tripp skal du lete lenge etter.

I tillegg byr fore­stillingen på gode skue­spillere, ikke minst Emil Olafsson i rollen som Henrik Meisel og Jan Gunnar Røise som senneps­grosserer Klinke i til tider vilt samspill med et påskrudd ensemble.

Det er jo sånn med farser at jo mer buskis-galskap, jo bedre. Her starter forestillingen litt bratt, men tar seg godt opp – selv om det fortsatt er plass til enda mer slap­stick av det hode­løse slaget.

Doku­såpe og gamle synder

«Den spanske flue» handler om den vel­lykkede familien Klinke. I denne versjonen er fruen i huset ikke lenger formann i sedelighets­foreningen, men nest­leder i det konservative partiet Kristen­demokratene – og snart er det valg.

Den ambisiøse fru Klinke lar TVNorge følge henne i en slags reality-doku­såpe inn mot valg­kampen (dette er i reality-tvs spede begynnelse).

Samtidig har hennes mann svin på skogen. En strengt hemmelig fars­skaps­sak fra 25 år tilbake er i ferd med å rulles opp. Det passer ikke inn i reality­konseptet til kona.

I tillegg viser det seg at dette barnet har flere mulige fedre i Klinkes omgangs­krets – og forviklingene kan rulles ut.

Lukter «Dynastiet»

Mest av alt imponerer forestillingen fordi reality­konseptet ikke bare peker tilbake på nitti­tallet og der­omkring, men sier noe helt sentralt om vår egen tid.

Måten fru Klinke vil lage en over­fladisk og perfekt reality-utgave av seg selv på, er høyst gjenkjennelig. Vekt­leggingen av at fasaden er viktigst, er slående. All moral skyves til side, skylden plasseres hos andre. Ikke minst illustrerer dette grepet frykten for å bli avslørt og å tape ansikt.

Og denne frykten spilt ut, den ler vi av. Jo villere, jo bedre.

«Den spanske flue» har en uhyggelig aktualitet i spinn­vill innpakning.

Den leder tankene mot hva som kan skje når høyt­stående mennesker taper ansikt i offentligheten, og hvilke smerte­fulle konsekvenser en families fall kan få. De aller beste komediene er også kloke, og det opplever jeg at denne er.

Brått blir jeg påminnet anmeldelsen min av teaterstykket «Oslo» om Oslo-prosessene på nitti­tallet. Det er rart å lese den igjen nå.

Samtidig får August Strindbergs «Påske», som nylig ble spilt på Kilden i Kristian­sand, en fornyet aktualitet. Det er et stykke om forsoning etter en families totale fall.

I «Den spanske flue» ender alle som venner og vel forlikte gjennom en tre timer lang forestilling preget av høyt tempo, godt spill, noen crazy scener – og noen tomrom.

At forestillingen har kostet på seg en husorganist på el-orgel, er utelukkende et stort pluss. Akkurat som at det lukter tv-serien «Dynastiet» lang vei idet en setter seg ned i salen.

«Den spanske flue» lykkes med svært mye. Pappa, det er bare å glede seg.

Hei!

Jeg anmelder scenekunst og litteratur for NRK. Les også anmeldelsene mine av «Presidentinnene» på Kilden teater og konserthus, «Bloddråpetall» ved Trøndelag Teater eller «Skorpionens spill - I skyggen av Roblox» av Riksteatret.

Karen Frøsland NystøylKulturkritiker

Send meg en e-post