Samisk mordmysterium

Om identitet og tilhørighet, natur og kultur, i skyggen av et uoppklart dødsfall i Troms.

Sigbjørn Skåden: Planterhaug. Roman. 188 sider. Cappelen Damm

Siden Sigbjørn Skåden (f. 1976) selv er fra bygda Planterhaug, skulle man kanskje tro at det i romanen «Planterhaug» var duket for et stykke heimstaddiktning. Vel, både-og. I Skådens frie dikteriske behandling av stedet tildeles bygda hendelser, attributter og personasjer den neppe har i virkeligheten, selv om det ellers er en kjent sak at det er mer mellom himmel og jord enn de fleste andre steder.

Fortellingen tar til som en typisk kriminalroman. Politimannen John Edgar Huuva, selv opprinnelig fra Planterhaug, kommer fra Oslo for å etterforske dødsfallet til den gamle alkisen Nilsen: «Staten krever en forklaring på hvorfor en borger så brått har avgått ved døden». Dette blir så utgangspunktet for en utforskning av bygdas folk og skikker, forbrytelser og hemmeligheter, ikke minst forsvinningen til Huuvas den gangen 12 år gamle søskenbarn, Rakel.

Handlingen strekker seg over et par uker og er etter alt å dømme lagt til 1980-årene, da en tallerken kjøttsuppe kostet 11 kroner. Det mangler for øvrig ikke på innmatbaserte middager – «visst kan vel Huuva like blod?» – som forsterker den følelsen av uhygge leseren får allerede i innledningen, da Huuva tar inn på et pensjonat som drives av en kvinne av ubestemmelig alder. Deretter plages han av hodepine, hjemsøkes av vonde drømmer og overveldes av barndomsminner.

Noe tungt og dystert ligger over Planterhaug og forårsaker et særegent trykk i menneskene. I det ytre følger romanen en konvensjonell oppbygging, Huuva snakker med vitner og stiller de sedvanlige etterforskerspørsmål. Men dette udefinerbare som destabiliserer bygda strekker seg hinsides materien og det menneskelige. Avdøde Nilsen tilhørte Itkosat, «skyggesidefolket», og var «ein jæklig tykje av ein fyr» – eller «ein sattan», som vi sier på våre kanter. Når Huuva lufter en mistanke om at Nilsen kan ha vært pedofil, knytter han ham til Rakels forsvinning og åpner for allslags skjeletter i skapene, foruten å gi leseren assosiasjoner til den såkalte Tysfjord-saken i 2016.

Hele Planterhaug virker incestifisert, fullt av innavl, hemmeligheter, løgner og makabre familieforbindelser, der jentene blir gravide før konfirmasjonsalderen, og som regel ikke med samtykke. Det hele er temmelig guffent, men også med en slags bisarr komikk, og med en tydelig erkjennelsesteoretisk dimensjon – «kunnskap har fleire lag», «sanning er eit spektrum» – iblandet myter, folketro, mystiske trosforestillinger, animisme, drømmeaktig seksualisert rituell praksis i den lokale kafeen, der en ungjente med seks fingre har rollen som noaide, urfrosken Cuoppmaddu, hellige Margareta av Antiok og sannelig også to sjeler som samtaler.

Skåden er poet, det merkes. Romanen er full av fine, sansevare og stemningsmettede skildringer. Dialogen er gjennomarbeidet og troverdig. Når lokalbefolkningen snakker, er talen gjengitt på dialektnært nynorsk, mens austmannen Huuva snakker bokmål. Et fascinerende fortellerteknisk grep er en slags kontrafaktisk vri, der forfatteren utpensler det som kunne ha hendt, om hovedpersonen Huuva bare hadde evnet å lese sine omgivelser bedre.

Samisk kultur er nærværende i det hele, romanen er også utstyrt med en ordliste, og mot slutten stilles en del viktige spørsmål som i og for seg ikke bare angår samefolket. «Jeg tilhører en framtidig struktur,» sier Huuva til tanten. «Det blir færre folk som deg, og flere folk som meg.» Dette illustreres også med det samiske spillet «kjølen», som sammen med sjakk er et gjennomgangsmotiv. I «kjølen» står to hærer mot hverandre, samenes og folkets. I samenes hær er Tårnet brikken med høyest status, i folkets hær er det Kirken. Det er bare Tårnet som kan slå ut Kirken, og omvendt. Sånn sett er «Planterhaug» også en roman om hva det egentlig innebærer å være same. Og det er en roman om å komme hjem.

«Planterhaug» har blitt en uhyggelig, underfundig og merkverdig roman med mange lag og sammenhenger, som kanskje først åpenbarer seg for leseren når boken lukkes.