tyrefekting

Oksene er ville, kraftige, hurtige og forholdsvis lette (rundt 500 kilo) dyr som er spesielt avlet for oppgaven og tas i bruk når de er tre til fem år gamle.

Tyrefekting i tradisjonell spansk form foregår på store, åpne arenaer (amfiteatre) etter strenge regler.

Etter at tyrefekterne (toreros, tidligere kalt toreadores) har toget inn på arenaen, er selve tyrefektingen delt i fire faser:

• banderilleros tirrer oksen med røde kapper
• picadores rykker inn til hest og stikker lanser i oksens sider
• banderilleros overtar på ny og setter små lette spyd (banderillas) i dens skulderparti.
• matadoren (også kalt espada) kommer inn alene for å drepe oksen.

I en rekke dels fastsatte og dels improviserte trinn og bevegelser, tirrer han oksen med en rød duk festet til en kort stav (muleta), før han støter kården mellom oksens skulderblad til den treffer livpulsåren. Oksen slepes så ut av mulesler.

Berømte matadorer er folkehelter blant deler av befolkningen, men yrket er farlig med hyppige skader og av og til dødsfall.

I dag er tyrefekting på retrett. Det er blitt gjenstand for en større etisk debatt der forsvarerne taler om rituelle tradisjoner, estetikk og nasjonal identitet som må videreføres, mens motstanderne taler om hensyn til dyrets velferd. Stadig flere mener hensyn til dyrets velferd teller mer enn å videreføre kulturarven. Det har skjedd et skifte i befolkningen, særlig blant den unge generasjonen, der man ikke lenger aksepterer underholdning der oksene lider. Det er vitenskapelig dokumentert at oksene utsettes for omfattende smerte, stress og fysiologiske reaksjoner under tyrefekting. Stadig flere land anerkjenner okser som følende vesener, noe som både juridisk og etisk har påvirket hvordan praksisen vurderes. Det står tydelig nedfelt i Lisboa-traktaten fra 2007, i artikkel 3a) at "Intet dyr skal utsettes for mishandling eller grusomme handlinger, og 3b) "Dersom et dyr må avlives, skal dette skje umiddelbart og uten å påføre det unødvendig lidelse". Det finnes også Verdenserklæringen om dyrs rettigheter, som slår fast forbud mot grusom behandling og rett til en smertefri død.

Det er også blitt et større fokus på dyrevern i en tid der stadig flere dyrearter trues og utnyttes til kommersielle formål. Det gjelder ikke bare tyrefekting, men også andre dyrekamper, sirkus og dyreparker. En del land og regioner stiller seg også kritisk til at barn har tilgang til, og eksponeres for, slike voldelige ritualer som tyrefekting representerer.

Tyrefekting er også blitt kritisert for å ikke være en rettferdig eller fair sport, men et skuespill der utfallet er gitt; oksen dør uansett. Selv om den skulle skade eller drepe matadoren, trer en annen matador inn på arenaen og fullfører ritualet. Hvis denne heller ikke klarer å drepe oksen, avlives den samme dag av slakteren. Det blir derfor feil å gi matadoren heltestatus gjennom sitt mot og sin kunst. Det finnes unntak der oksen benådes på grunn av sin tapperhet, men i kampens ekstase vil publikum vanligvis rope på død.

Når det gjelder motstand mot tyrefekting og dens tilbakegang, har denne vært ulik både i land og i landenes ulike regioner. I Spania, der tyrefekting står sterkest, har det vært mislykkede forsøk på å forby tyrefekting, for eksempel i Catalonia. Det ble gjort av hensyn til kulturarven. Motstandere mot praksisen har prøvd å stoppe eller begrense tyrefektingen ved å redusere offentlige midler til virksomheten. I Portugal har man heller ikke klart å sette et forbud mot tradisjonen, og én viktig grunn til dette skyldes at her har det vært forbud mot avliving av oksen på arenaen siden 1920-tallet. Dermed fremstår ikke seansen så voldelig. I Frankrike er det ulik praksis. Bare i områder hvor tyrefekting har lange tradisjoner (ubrutt lokal tradisjon) har man fått lov til å beholde tyrefekting. Franske motstandsgrupper har prøvd å innføre lovforslag der barn ikke har adgang til forestillingen. I Mexico ble et midlertidig forbud opphevet av landets høyesterett i 2023. Det resulterte i at Mexico bys kongress endret regelverket i 2025 slik at det ble forbud mot voldelige praksiser som inkluderer bruk av våpen og drap på oksen. I Colombia derimot ble det satt nasjonalt forbud mot tyrefekting og andre dyrekamper i 2024. Andre latinamerikanske land kan også vise til ulike ordninger, for eksempel Ecuador der man har innført lokale forbud etter folkeavstemning, mens i Peru har man styrket tyrefekting begrunnet i kulturarven.

Oppsummert så kan det konkluderes med at tyrefekting får en stadig synkende oppslutning der flere land og regioner i dag forbyr praksisen. Samtidig er det land og regioner som fortsatt tillater tyrefekting, ofte med restriksjoner, der begrunnelsen er ivaretagelse av landets kulturarv.

Tyrefekting har tradisjoner tilbake til antikkens Kreta, Hellas og Rom. I middelalderen, særlig fra 1400-tallet, ble tyrefekting brukt ved hoff-fester både i de kristne og muslimske riker i Spania. Tyrefektingen var opprinnelig et ridderspill, en slags farlig jakt på en innhegnet arena. Den ble på 1700-tallet profesjonell, rekruttert fra det brede lag av folket og vant stor popularitet.

• dyrekamper
• dyrevern