traktat

Traktater blir normalt til gjennom forhandlinger – enten mellom to stater eller mellom større grupper av stater. Etter at en traktattekst er fremforhandlet, må de statene som ønsker å bli bundet av den, formelt inngå den.

Det er kun personer med fullmakt som kan avgi samtykke på vegne av en stat til at staten blir bundet av en traktat. Utenriksminister, statsminister og statsoverhode har slik fullmakt i kraft av sin stilling. Også andre kan inngå traktater på statens vegne, dersom vedkommende har fått en særskilt fullmakt til dette.

En stat kan uttrykke sitt samtykke til å bli bundet av en traktat på en rekke ulike måter, som signatur, ratifikasjon og tiltredelse. Vanligvis angir en traktat hvilke måter akkurat denne traktaten kan inngås på.

En vanlig fremgangsmåte er signatur etterfulgt av ratifikasjon. En person med fullmakt signerer da først traktaten på vegne av staten, med forbehold om ratifikasjon. En slik signatur innebærer en intensjon om å bli bundet av traktaten, men traktaten blir først bindende etter at staten har bekreftet at den ønsker å bli bundet. Denne bekreftelsen kalles ratifikasjon.

Noen traktater blir bindende ved signatur alene – uten etterfølgende ratifikasjon. Dette gjelder særlig bilaterale traktater av liten politisk betydning, eller av teknisk karakter, som kan gjennomføres uten at det vedtas ny nasjonal lovgivning eller nye budsjettvedtak. For eksempel ble luftfartsavtalen mellom Norge og De forente arabiske emirater av 7. oktober 2024 bindende umiddelbart ved signatur.

Muligheten til å signere (og dermed også ratifisere) multilaterale traktater lukkes som oftest etter en tid. For eksempel var Roma-vedtektene om Den internasjonale straffedomstolen åpne for signatur frem til 31. desember 2000.

Etter at vinduet for å signere er lukket, vil det normalt likevel være mulig å bli part til traktaten, men da ved tiltredelse. En stat tiltrer en traktat ved å sende en notifikasjon om dette, vanligvis til traktatens depositar. For eksempel åpner Roma-vedtektene for at stater kan bli part til vedtektene ved tiltredelse. Notifikasjonen må sendes til vedtektenes depositar, som er FNs generalsekretær.

En traktat kan avtales for en bestemt tid eller for alltid. For eksempel ble traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap inngått for 50 år, en periode som utløp i 2002. FN-pakten gjelder derimot i ubestemt tid.

Videre kan traktater være oppsigelige eller uoppsigelige. For eksempel kan EØS-avtalen sies opp med tolv måneders varsel, se dens artikkel 127. På den annen side er Wien-konvensjonene om diplomatisk og konsulært samkvem uoppsigelige.

Dersom en stat ikke følger opp sine traktatforpliktelser, omtales dette som traktatbrudd eller som et mislighold av traktaten.

Traktatbrudd utløser ansvar etter de alminnelige folkerettslige reglene om statsansvar. En stat som begår traktatbrudd, kan blant annet være forpliktet til å avslutte pågående brudd, gi forsikringer om at bruddet ikke vil gjenta seg, gjenopprette situasjonen slik den var før traktatbruddet og betale erstatning.

Forpliktelsene som følger av statsansvarsreglene kan håndheves ved mottiltak. Stater kan også reagere på traktatbrudd gjennom sanksjoner som ikke er folkerettsstridige (retorsjoner).

Dersom en traktat misligholdes vesentlig, kan traktaten dessuten heves (termineres). Multilaterale traktater kan imidlertid bare heves dersom alle andre enn den misligholdende staten blir enige om dette. En stat som er spesielt påvirket av et brudd på en multilateral traktat, kan likevel suspendere virkningen av traktaten mellom seg selv og den misligholdende staten.

En del traktater har et innebygget håndhevingsapparat, med tvisteløsningsorganer og skreddersydde mekanismer for å håndtere traktatbrudd. For eksempel inneholder havrettskonvensjonen en rekke mekanismer for tvisteløsning mellom partene. EU-traktatene går enda lenger, og inneholder så finmaskede regler for virkninger av rettsbrudd og tvisteløsning at de alminnelige reglene om traktatbrudd reelt sett er satt til side.

Norge har undertegnet en rekke multilaterale traktater med FN, som gjerne forplikter Norge til å følge opp ulike FN-konvensjoner. Her er andre tematiske eksempler på traktater som Norge følger opp:

• Handel: EØS-avtalen er den viktigste traktaten for Norge på dette området. Enten alene eller med andre EFTA-land har Norge også inngått en rekke frihandelsavtaler og andre former for traktater om økonomisk partnerskap.
• Forsvarssamarbeid: Norges deltagelse i NATO er basert på Atlanterhavstraktaten. Når nye land inkluderes i NATO, kommer det nye protokoller til hovedtraktaten. I tillegg har Norge egne tilleggsavtaler blant annet om basepolitikk med USA.
• Miljø: Rammeavtale med økonomiske tilskudd fra Norge til FNs miljøprogram (UNEP), for å gjennomføre prosjekter for økt måloppnåelse av FN-konvensjoner om natur og miljøutfordringer. Et annet bilateralt eksempel er traktat om forvaltning og fiskeregler med Finland om Tanaelva.