strandkrabbe

Strandkrabben er en relativt liten krabbeart. Den har fire par gangbein og to kraftige klør, der hannens klør er forholdsvis større enn hunnens. Som vanlig hos krabber kjennes kjønnene også på bredden av haleklaffen. Hannen har en smal haleklaff, mens hunnens er bredere. Hunnens ryggskjold er også mer buet enn hannens.

Strandkrabben er én av flere små krabbearter langs kysten. På bare litt dypere vann er det flere andre arter svømmekrabber som kan likne, men de har tydeligere utviklet padleåreform på de ytterste leddene av bakre fotpar.

Siden 2018 har det imidlertid kommet inn to asiatiske strandkrabbearter i sørlige Norge, penselkrabben (Hemigrapsus takanoi) der hannene har en liten dusk innerst i kloa, og asiatisk strandkrabbe (Hemigrapsus sanguineus) der hannene har en liten blære innerst i kloa. Disse har typisk firkantet form på skallet og blir ikke mer enn 4–5 centimeter brede. Selv om de er små, kan de se ut som de kan fortrenge strandkrabbene fra fjæra, ikke minst fordi de som yngel effektivt kan beite på den enda mindre strandkrabbeyngelen.

Strandkrabbene lever på grunt vann ned til om lag 5–8 meters dyp. Der finner de skjulesteder i tang og under steiner eller i bergsprekker. Hunnene overvintrer ofte i sand, der de graver seg grunne groper og kan gyte uten at eggene vaskes bort før de har fått limt seg til halen.

Strandkrabben er utbredt i det nordøstlige Atlanterhavet, fra Marokko i sør til Sørøya i Vest-Finnmark i nord. Nordgrensen endrer seg med sjøtemperaturen og over tid. Med varmere sjøvann trenger denne opportunistiske arten lenger mot nord.

Siden strandkrabber er tilpasset livet på grunt vann der det er store temperatursvingninger gjennom døgnet og året, er de tilpasningsdyktige. Dette har ført til at de har blitt med i ballastvann og i groe på skipsskrog, til hele verden. Det er store bestander i Nord-Amerika, på øst- og vestkysten og i Australia. Den er observert i Sør-Afrika og i Asia fra Japan til India, men har ikke klart å etablere bestander der.

Matlysten til strandkrabben endrer seg med skallskiftesyklusen og temperatur. Når det er under 5 °C, slutter den å spise. Strandkrabber er både åtseletere og rovdyr og beiter på det meste; ulike krepsdyr, børstemark, småsnegler og skjell til selåtsler, fisk og matrester fra strandgjester, til og med døende maneter. Når de minste krabbene begynner sitt liv på bunnen, vil de i tillegg være kannibaler. Dette fører til at det aldri blir veldig store årskull av strandkrabber som overlever til voksne.

Strandkrabbene er populær mat for mange. Selv de største er sårbare etter skallskifte, når det nye skallet fremdeles er mykt. Blant annet måker, kråker og ærfugl spiser krabber. Det samme gjør fisk som ål, leppefisk, ulker og torsk. Strandkrabbe er også byttedyr for forskjellige krepsdyr. I tillegg spiser både mink og oter gjerne strandkrabber.

Strandkrabben parer seg i Sør-Norge kort tid etter sommersolverv. Da har de små og mellomstore hannene skiftet skall for å bli så store som mulig før hunnene skifter skall tidlig i juli.

De minste hannene får sjelden anledning til å nærme seg en paringsklar hunn, selv om de er kjønnsmodne. Blant mellomstore hanner har de som har funnet seg et skjulested på grunt vann bedre sjanse. Der kan de vokte en hunn som er klar til skallskifte og paring. Dette signaliserer hunnene med luktferomoner som de produserer i dagene før det skjer. De største hannene bruker ikke energi på å vokte hunner. De lukter seg fram til hunner som har startet skallskifte og jager vekk mindre hanner som ikke har godt nok skjulested. Hunnene må helst pare seg innen få minutter etter skallskifte, når skallet er mykt nok til at hannen kan føre spermpakkene sin inn i egglederne hennes.

Under haleklaffen har hannen et par omdannede halebein som fungerer som paringsorgan, mens hunnen har to kjønnsåpninger. I likhet med den større taskekrabben legger hannen hunnen på rygg og pumper spermpakkene inn i kjønnsåpningene hennes, der de blir liggende i minst et halvt år, og hunnen er gyteklar.

Etter paringen må hunnen spise seg opp slik at hun får nok energi til å bygge opp plommerik eggmasse. I tillegg må hun utvikle skall, muskler og få opplagsnæring til vinterdvalen.

Rognutviklingen begynner på ettersommeren, og eggene er klar til å gytes kort tid etter vintersolverv. Varighet av eggoppbygging og eggmodning varierer noe med temperaturen. Om det er regionale variasjoner langs norskekysten er ikke kjent, men paring skjer på forskjellige tidspunkt i ulike europeiske land selv om klekking er mer synkront.

Under gytingen blir eggene befruktet med sperm når de presses ut gjennom egglederne. De befruktede eggene fester seg til haleføttene under hunnens haleklaff som en gul eggball. Avhengig av hunnens størrelse inneholder eggballen mellom 150 000 og 200 000 egg.

Utviklingen av utrognen kan ta opptil åtte måneder, avhengig av vanntemperaturen. I denne perioden tar trolig ikke hunnen til seg føde, men ligger godt skjult i sanden eller i en bergsprekk. I norske farvann klekker eggene i perioden juni–juli, kanskje senere i nord enn i sør.

Larvefasen til strandkrabben varer i en drøy måned. I denne perioden driver de mikroskopiske larvene i kystvannet som planktonet rett under overflaten. De likner ikke på krabber i denne fasen, med en lang pigg ut mellom øynene, en lang pigg opp fra ryggen og en hale med svømmeklaffer. Larvene er avhengig av rikelig med mat og gunstige temperaturer for å vokse og utvikle seg. Forsøk har vist at temperaturer mellom 15 og 20 °C er optimalt for strandkrabbelarvens vekst og utvikling. Samtidig som de beiter på annet plankton er de selv et bytte for større fiskelarver og krepsdyrlarver. Dødeligheten er høy. I Norge klekkes larver med litt høyere energiinnhold enn sør i Europa, men utvikling og overlevelse er ganske lik under like forhold. De trenger trolig mer energi for å utvikle seg raskt i den kortere norske sommersesongen.

Larven utvikler seg gjennom fem skallskifter fra den nyklekte larven til den er en bitteliten strandkrabbe. Den har da et skall som ligner en minikrabbe på størrelse med et sandkorn, slår seg ned på bunnen og slår halen inn under buken. Unge krabber på sandbunn eller sandblandet bunn vil kunne opptre med ulike mønstre og fargevariasjoner som gir kamuflasje. Krabben må fortsette å skifte skall for å vokse. I de første par leveårene skifter den skall relativt ofte, deretter kanskje bare én gang i året. De blir voksne, det vil si kjønnsmodne når de er rundt 3 centimeter brede. Da vil fargen ha blitt grønnlig. Etter 15 skallskifter, og med bredde mellom 6 og 8 centimeter, vil de miste evnen til å skifte skall. De lever derfor neppe mer enn 5–8 år.

Skallskifte skjer på samme måte som for strandkrabbene, mellom juni og august. De små og unge hannene skifter skall tidlig på sommeren, hunnene midt på sommeren og de store hannene, om de i det hele tatt skifter, på ettersommeren. Et nytt skall dannes under det gamle, som svekkes av hormonstyrte enzymer når krabben er klar for å skifte det ut. Da svekkes det langs en søm som går bak og opp på sidene av krabben, som sprekker opp når krabben begynner å pumpe seg full av vann. Deretter rygger den ut av det gamle skallet som ligger tomt igjen, inkludert med øyne-, antenne-, bein- og gjelleskall. Mens det nye skallet fremdeles er helt mykt, pumper krabben mer vann inn i kroppen og vokser på mindre enn en halvtime med mer enn 20 prosent. Det nye skallet har en klar farge, og undersiden er hvit og rødmer over tid.

Gjennom skallutvikling og -skifter kan krabber gjenoppbygge bein eller klør om de blir skadet eller kastet av (autotomi).

Strandkrabber har ikke mange kjente sykdommer, men de er vert for en spesiell parasitt, en rotkreps (Sacculina carcini), som er spesialisert på strandkrabber. Parasitthunnen vil som larve komme seg inn i krabben gjennom et mykt ledd og vokse opp inne i krabben, som et eget nervesystem som overtar styringen på krabbens eget nervesystem. Hannkrabber vil for eksempel utvikle en bredere hale. Parasitthannen vil oppsøke en parasittert krabbe og befrukte parasitthunnen. Den vil da utvikle en læraktig eggsekk som henger ut under haleklaffen. Parasitten og krabben kan leve sammen i flere år. Krabben kan ikke skifte skall siden parasitten utnytter nesten all energien den tar til seg, mens parasitten produserer flere kull med egg.

Strandkrabber brukes lite i Norge, men er populære i sjømatretter i Sør- Europa og som pynt på sjømatretter. De blir knallrøde etter koking og kraften er kjent som svært god til suppe. På grunn av sesongvariasjoner i tilgang og mangel på tilpasset fangstredskap, er det ikke etablert fiske etter strandkrabber i Norge, selv om den har vært solgt som bifangst.

Strandkrabbe hører til slekten Carcinus. I det nordlige Atlanterhavet er det to arter i denne slekten, den eneste som forekommer i Norge, Carcinus maenas, og middelhavsarten C. aestuarii. I tillegg er det andre arter svømmekrabbearter på grunt vann, fordelt på slektene Liocarcinus, Necora og mer sjeldent Macropipus.

• krabber
• svømmekrabber
• taskekrabbe

• Berrill, Michael (1982): The Life Cycle of the Green Shore Crab Carcinus Maenas at the Northern End of Its Range. Journal of Crustacean Biology 2: 31–39.
• Crothers, John Hugh (1967): The Biology of the Shore Crab Carcinus Maenas (L.) I The Background-Anatomy, Growth, and Life History. Field Stud 2(4): 407–434.
• Van der Meeren, Gro Ingleid (1992): Location of Spawning Shore Crabs, Carcinus maenas (L., 1758) (Decapoda, Brachyura). Crustaceana, 63: 92–94.
• Kristiansen, Aase og Køie, Marianne (2012): Havets dyr og planter. 351 sider. Cappelen Damm Faktum, Oslo.
• Moen, Frank Emil og Svensen, Erling (2008): Dyreliv i havet. Nordeuropeisk marin fauna. 5. utgave 768 sider. Kom forlag.
• Van der Meeren, Gro Ingleid | Zimmermann, Fabian | Palm, Anne Christine Utne | Wiech, Martin | Halvorsen, Kim Aleksander Tallaksen | Kleiven, Alf Ring | Jørgensen, Terje | Marcussen, Johanna Bjånes (2022): Strandkrabber og strandkrabbefiskeri. Nytt fra havforskningen 2022–15.
• Young Alan M. og Elliott James A. (2020): Life History and Population Dynamics of Green Crabs (Carcinus maenas). Fishes 2020, 5, 4; doi:10.3390/fishes5010004.

• Havforskningsinstituttet: Temaside Strandkrabbe
• Utredning om strandkrabbe, Nytt fra havforskningen 2022–15
• World Register of Marine Species WoRMS: Carcinus maenas Linnaeus, 1758