strafferettslig beviskrav

I en sivil rettstvist er hovedregelen at dommeren skal dømme i favør av det bevisresultatet vedkommende finner mest sannsynlig. Dersom man hadde lagt det samme til grunn i strafferetten, ville mange uskyldige personer ha sittet fengslet. I en straffesak kreves derfor bevis som gjør at en dommer kan anse det hevet over enhver rimelig tvil at vedkommende er skyldig. Greier ikke påtalemyndigheten å føre bevis for dette, er vedkommende uskyldig og skal frifinnes. Den tiltalte skal ikke behøve å måtte føre bevis for sin uskyld, og unnlatelsen av å gjøre dette kan aldri bli brukt mot den tiltalte som et bevis for skyld.

Bevisvurdering er ikke matematikk, og det er i utgangspunktet fri bevisføring for domstolene fra sakens parter, samtidig som retten har både en adgang og en plikt til å innhente supplerende bevismateriale der dette er naturlig. Overbevisningen en dommer skal ha, er at vedkommende skal være sikker på at ingen annen praktisk mulighet foreligger enn at den tiltalte er skyldig før det kan avsies fellende dom. Man skal på bakgrunn av førte bevis utelukke den tiltaltes versjon av saken dersom vedkommende nekter seg skyldig. Dette kravet gjelder både for fagdommeren og for meddommerne og er grunnleggende i strafferettspleien.

Både den europeiske menneskerettskonvensjonen, Grunnloven og straffelovgivningen har innebygget en rekke mekanismer som skal sikre at ingen uskyldige dømmes. Den anklagede skal derfor ha enhver fordel av tvilen som måtte foreligge om hva som har skjedd.

Det strafferettslige beviskravet gjelder for alle sider av faktum. Både om en handling er begått, om det er utvist nødvendig skyld og om vedkommende er strafferettslig tilregnelig. Den gjelder også for spørsmålet om omfanget av et lovbrudd som for eksempel hvor mye narkotika en tiltalt person har innført til Norge og hvilken rolle vedkommende har hatt. Hvis dette har betydning for den konkrete straff som skal utmåles, skal det gunstigste alternativ legges til grunn av domstolen.

I sammenheng med beviskravet sies det ofte at «det er bedre at ti skyldige går fri, enn at én uskyldig blir dømt». Det er et sterkt uttrykk for hvor alvorlig man betrakter en uriktig domfellelse. Justismord blir regnet som kroneksemplet på rettslig urett. Det verste man kan gjøre, er å dømme noen for noe de ikke har gjort. Samfunnet skal legge til grunn at en person er uskyldig inntil det motsatte er bevist, og ingen offentlig myndighet har rett til å legge til grunn at noen er skyldige før domstolen har avgjort spørsmålet. Dette kalles også uskyldspresumpsjonen i strafferetten, og er beskyttet av menneskerettighetene.

Det samme beviskravet gjelder ikke når man skal vurdere hvordan loven skal forstås. Der skal det dommeren anser mest riktig, legges til grunn. Likevel kan ingen dømmes dersom loven ikke etter sin ordlyd på tilstrekkelig klar måte uttrykker at forholdet rammes av loven. Dette kalles klarhetskravet eller lovskravet i strafferetten. Ingen kan da dømmes for disse forholdene før loven endres slik at den er formulert på en måte som fanger dette opp.

• straff
• strafferett
• rettssikkerhet
• rettsstat
• bevisbyrde