Statisk sans er kroppens (eller hodets) evne til å oppfatte kroppens stilling i forhold til tyngdekraftens retning. Statisk sans skilles fra dynamisk sans, som er evnen til å oppfatte kroppens eller hodets bevegelser.
statisk sans
Hos virvelløse dyr kjennes bare ren statisk sans. De statiske organene (som kalles likevektsorganer, statocyster eller otocyster) er overveiende refleksorganer. Deres betydning består i å orientere dyret i forhold til tyngdekraften, men de antas også å kunne fungere som høreorgan.
De anlegges i form av små, kuleformede hudinnbuktninger som kommer til å inneslutte ett eller flere tyngdelegemer (statolitter, otolitter). Den åpne formen er beholdt hos nesledyrene.
Klokkeranden hos meduser er forsynt med små vannfylte, blæreformede groper, hvor det innvendige epitelet har sanseceller med sansehår (cilier) samt en klokkekolv-formet celledannelse som omslutter en «hørestein» (statolitt, tidligere otolitt), holdt på plass av stive hårlignende celleutløpere. Når medusen svømmer omkring, vil trolig kolven virke som balanseorgan og lede svømmebevegelsene.
En annen form for likevektsorganer er avsnørt fra dyrets overflate; de er væskefylte med «hørestein» hvilende mot stive sansehår. På ett eller flere steder i blæreveggens innside finnes spesielle ansamlinger av sanseceller. Denne typen er vanlig hos bløtdyr. «Høresteiner» er vanligvis utskilt av celler i blæreveggen og kan bestå av kalsiumkarbonat, kalsiumfluorid og lignende, ofte bundet til organiske stoffer. Kolvens og høresteinens bevegelser virker på sansehårene, og inntrykket overføres til nervesystemet.
Hos tifotkreps er det ved basis av hver av de fremste antennene en liten vannfylt kitinsekk som åpner seg ut gjennom en liten pore. I sekken er det en ansamling med sansehår hvor hvert sansehår mottar impulser (innerveres) av en enkelt nervefiber. Mellom sansehårene finnes tallrike fremmedlegemer, for eksempel sandkorn, som er plassert der av dyret selv. Kjertler under sansehårene utskiller et sekret som hefter kornene til hårene. Krepsdyrets bevegelser får sandkornene til å bevege seg mellom sansehårene og setter dyret i stand til å orientere seg.
I praksis kan det hos virveldyrene være vanskelig å skille den statiske sansen fra den dynamiske sansen, men et slikt skille opprettholdes fordi de to sansene regnes å være knyttet til atskilte sanseapparater, som begge befinner seg i det indre ørets tynnveggede, væskefylte labyrint, henholdsvis øresekken og buegangene. Buegangene ligger vinkelrett på hverandre i tre plan. Man har tenkt seg at øresekken og buegangene representerer en videre utvikling fra statocysten hos virvelløse dyr.
Det statiske sanseapparatet er lokalisert til blærene (utriculus, sacculus og lagena) i øresekken, der en gelatinøs masse med innleirede kalkkorn hviler mot et sanseepitel (macula statica). Hos benfisk er denne massen helt forkalket til «ørestein» eller otolitter. Tyngdelegemene trykker på forskjellige sanseceller, alt etter kroppens (hodets) stilling i forhold til tyngdekraften og en beskjed om dette sendes til hjernen.
Det dynamiske sanseapparatet er lokalisert til sanseepitel (crista dynamica) i den ene enden av hver av buegangene. Ved kroppens (hodets) bevegelser påvirkes sanseepitelet i buegangen av en væskestrømning i motsatt retning av bevegelsesretningen, på grunn av sentrifugalkraft og væskens treghet. Dette vil skje sterkest i den buegangen som ligger i eller nærmest bevegelsesretningens plan. Denne irritasjonen melder fra til hjernen om bevegelsens retning og forandringer i denne.
De to sanseapparatene har felles nerve, likevektsnerven (nervus staticus), som er en gren av hørselsnerven (nervus acusticus). Sammen utgjør de hørelikevektsnerven (nervus stato-acusticus).
Se også statolitter og øre.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.