smil

Smil hos spedbarn er en genetisk disposisjon. Allerede fra fødselen av oppstår smilet spontant og uavhengig av ytre stimuli eller sosialt samspill. Smilet er til stede i sin mest grunnleggende form og kan eksempelvis observeres i spedbarnets lettere søvnfaser (REM-søvn).

Det sosiale smilet utvikles gradvis gjennom barnets samspill med sine omsorgsgivere og i situasjoner med lek. Et menneskelig ansikt er det mest effektive stimulus for å utløse smil hos spedbarn fra 8–10 ukers alder. Det sosiale smilet hos spedbarnet gjenspeiler en indre, behagelig tilstand og er et av spedbarnets tidligste måter å kommunisere velbehag og glede med sine omgivelser på.

Smil har en sosial smitteeffekt, noe som skyldes at mennesker er utstyrt med speilnevroner i hjernen. Gjennom speilnevroner kan man observere og imitere andre, og bli smittet av deres sinnsstemninger. Et smil kombinert med et varmt blikk oppfattes av andre som imøtekommende og inviterende, og stimulerer derfor til kontakt mellom mennesker. Mennesker som smiler mye oppfattes ofte som utadvendte, omgjengelige og sosiale.

Smil kan også bli brukt for å opprettholde en fasade eller skjule andre følelser bak et tilgjort eller «falskt» smil. I disse tilfellene er ikke smil et uttrykk for glede, men inngår isteden som et forsvar eller en beskyttelse, alternativt som en strategi for å oppnå fordeler.

Et falskt smil kan også mangle varme og hjertelighet som det genuine smilet ofte har, og vil også kunne gjenspeiles ved at personen ikke «smiler med øynene». Mange mennesker vil intuitivt oppfatte nyanseforskjeller mellom et genuint og et falskt smil. Derfor vil man i større grad ønske kontakt med mennesker der glede og imøtekommenhet signaliseres gjennom et smil som oppleves genuint.