slektskap - samfunnsvitenskap

Slektskap som sosialt fenomen følger ikke av genetisk beslektethet som sådan, men ved at nyfødte barn sosialiseres inn i et rammeverk av sosiale relasjoner. Dette rammeverket har sitt utspring i kjernefamilier bestående av foreldre og barn. Selv om kvinnen som føder barnet i regelen får status som dets sosiale og rettmessige mor, og en mann knyttet til henne som dets rettmessige far, betinges disse statusene av hvem som anerkjennes som rettmessige sosiale foreldre i den gjeldende kulturelle konteksten. Det er barnets relasjon med to anerkjente sosiale foreldre (tosidig eller bilateral filiasjon) som danner grunnlaget for framveksten av slektskap som sosialt fenomen.

I utgangspunktet vil det si at slektskap bygger på tre typer primærrelasjoner: mellom foreldre og barn, mellom barn av samme foreldre (søsken) og mellom foreldrene, altså to primærrelasjoner av konsangvin type (i prinsippet blodsbåndbasert) og én av affinal type (ekteskap/svogerskap).

Selv om affinale relasjoner ikke er slektskap i substansiell (blodsbåndbasert) forstand, utgjør de en integrert del av slektskap, forstått som sosialt fenomen. I noen teorier om slektskap blant mennesker framstår den primære affinale relasjonen (ekteskap/anerkjent parrelasjon) faktisk som den mest grunnleggende relasjonen i alle menneskelige slektskapssystemer.

Uansett, er det heller ikke slik at primærrelasjonene av konsangvin type (relasjonene mellom foreldre og barn og mellom søsken) nødvendigvis samsvarer med biologisk slektskap. Selv om det finnes en utbredt tro på at slikt slektskap er basert på «blod» eller andre typer kroppslige substanser, finnes det et bredt spekter av kulturelt betingete ideer omkring hvordan slike «slektskapssubstanser» nedarves. De stemmer ikke nødvendigvis overens biologiske saksforhold. Selv der oppfatningen for eksempel av farskap ligger nær hva farskap er i biologisk forstand, betyr det ikke at alle sosialt anerkjente konsangvine fedre nødvendigvis er biologiske fedre. Først i senere år har det blitt mulig å påvise biologisk farskap med stor grad av sikkerhet. Ved adopsjon er det uansett ikke sammenfall mellom den biologiske og den sosiale relasjon.

Gjennom de tre nevnte primærrelasjonene (som forbinder slektninger av første grad) er personer i neste ledd forbundet med slektninger av annen grad (for eksempel besteforeldre, onkler og tanter, svigerforeldre, og så videre) , og i neste omgang med slektninger av tredje grad (for eksempel, oldeforeldre, søskenbarn, og så videre). I prinsippet kan man regne med så mange grader man vil eller har bruk for. Antallet genealogiske posisjoner (typer slektninger) som inngår i nettverket øker imidlertid drastisk for hver grad. Allerede kjernefamiliens tre primærrrelasjoner forener hele åtte typer primærslektninger, nemlig mor, far, kone, ektemann, sønn, datter, bror og søster.

Grunnen til at dette nettverket av sosialt definerte relasjoner kan betegnes som slektskap er at det tar form som en genealogisk struktur. Det er en struktur der vi med utgangspunkt i en referanseperson (ego) kan skille mellom lineære og kollaterale slektninger. En persons lineære slektninger i oppstigende linje (ascendenter) er foreldre, besteforeldre osv., i nedstigende linje (descendenter) barn, barnebarn, osv. Kollaterale slektninger i første sidelinje er de som har samme foreldre som referansepersonen, altså hel- og halvsøsken med barn, barnebarn, osv. Kollateraler i andre og tredje sidelinje er de som nedstammer henholdsvis fra referansepersonens besteforeldre og oldeforeldre.

Den genealogiske strukturen av slektninger lar seg inndele på flere forskjellige måter. Vi kan for eksempel skjelne mellom referansepersonens matrilaterale og patrilaterale slektninger, altså alle slektninger som denne er tilknyttet henholdsvis gjennom sin mor (morssiden) og sin far (farssiden). Disse vil på hver sidene omfatte alle konsangvine slektninger i alle forgreninger, samt disses ektemaker og svigerfamilier (affinale slektninger). Referansepersonen og dennes helsøsken med barn og etterkommere vil i utgangspunktet tilhøre begge sidene. Denne inndelingen må således ikke forveksles med kontrasteringen av en referansepersons uterine og agnatiske slektninger. Disse begrepene viser henholdsvis til hvem referansepersonen er tilknyttet utelukkende gjennom kvinneledd og utelukkende gjennom mannsledd (langs nedstigende så vel som oppstigende linje). Det er en type avgrensning som blir særlig viktige i samfunn med unilineære avstamningsgrupper (se under).

I sin videste utstrekning kan den genealogiske strukturen rundt enhver referanseperson forestilles å favne om alle mennesker som noen gang har levd. I de fleste samfunn vil imidlertid mennesker på ulike måter skille mellom personer de klassifiserer som slektninger og andre som ikke regnes å være det. I noen enkle samfunn av jegere og sankere finnes det imidlertid kulturelle mekanismer som virker til å inkludere alle mennesker som man i praksis forholder seg til som en slags slektninger (universelt slektskap).

I mange samfunn, særlig utenfor den industrialiserte verden, spiller slektskap som et system av sosiale relasjoner stor rolle, idet det danner grunnlag for gruppedannelser og for fordelingen av rettigheter og plikter mellom enkeltpersoner og mellom grupper langt utover den enkelte familie. Slektskapet gir altså et grunnlag for kategorisering av mennesker i samfunnet, og de kategorier som dannes på denne måten, kommer gjerne til uttrykk i et sett av slektskapstermer. Således kan en person i mange samfunn omtale alle de menn som faller i samme kategori som hans mor og morbror med en term tilsvarende «morbror». En slik terminologi uttrykker et visst statusfelleskap mellom de personer som tiltales og omtales med samme term. I mange stammesamfunn vil det system av sosiale relasjoner som bygger på slektskap omfatte så å si hele den sosiale struktur, og man kan da snakke om «slektskapsbaserte samfunn». I mange samfunn vil man også ofte finne ulike former for fiktivt slektskap, deriblant former for rituelt slektskap (for eksempel fadderskap, blodsbrorskap og lignende).

Slektskapssystemer varierer i ulike samfunn med hensyn til arten og rekkevidden av det slektskap som anerkjennes og som får rettighetsdefinerende betydning. I mange samfunn gir slektskap basert på avstamning regnet i én linje (unilineært slektskap) medlemskap i en slektskapsgruppe, en korporasjon med politiske og økonomiske rettigheter (se klan og ættelinje). Dessuten kan suksesjon til rangs- og lederskapsposisjoner organiseres ut fra unilineært slektskap. Den vanligste formen for unilineære avstamningsgrupper er patrilineære. Det betyr at personer deler en rettighetsgivende gruppetilhørighet med sine sine agnatiske slektninger, det vil si slektninger i farslinjen. I andre samfunn med unilineære avstamningsgrupper er disse matrilineære. Det betyr at personer deler en rettighetsgivende gruppetilhørighet med sine uterine slektninger, det vil si slektninger i morslinjen. Dette medfører ikke nødvendigvis at kvinner får større rettigheter enn tilfellet er i samfunn med patrilineære slektskapsgrupper. I matrilineære systemer overføres rangs- og lederskapsposisjoner fra en mann til hans søsters sønn; det er således oftest menn som innehar og utøver rettigheter som overføres gjennom kvinner (se matriarkat).

Mer sjeldne er samfunnsformer hvor både matrilineær og patrilineær avstamning gir grunnlag for dannelsen av slektskapskorporasjoner, men med forskjellige rettigheter knyttet til dem (dobbelt unilineære slektskapssystemer). I slike samfunn vil det være én type slektskapskorporasjoner som rekrutteres patrilineært og som har fellesrettigheter i for eksempel jord og annen fast eiendom, og én type som rekrutteres matrilineært og som har fellesrettigheter i for eksempel husdyr og annet løsøre. På denne måten vil en person arve jord patrilineært og løsøre matrilineært.

I noen samfunn kan slektskapsgrupper være viktige uten at det finnes klare regler om unilineær avstamning. Slike slektskapsgrupper kan betegnes som kognatiske. I samfunn med kognatiske slektskapsgrupper kan personers tilhørighet til disse være mer avhengig av former for aktiv deltakelse i rituelt og sosialt liv enn av en spesiell type avstamning. Slektskapssystemer der slektskapet i seg selv ikke gir grunnlag for gruppedannelse kan også betegnes som kognatiske, eller mer presist som bilaterale. Det innebærer at de samme typer rettigheter overføres både gjennom menn og kvinner, og at man for eksempel kan arve jord og annen eiendom både fra mors og fars slektninger.

I vårt samfunn har vi et bilateralt slektskapssystem. Fram til 1970-årene var det vanligst at familienavn ble overført patrilineært, men det har i økende grad blitt slik at flere velger å overføre navnet matrilineært eller gi barnet navn fra begge sider. Den gammelnordiske ætteorganisasjonen (se ætt) var også basert på bilaterale prinsipper, selv om slektninger på farssiden for eksempel hadde arverett framfor slektninger på morssiden, og menn framfor kvinner innenfor samme slektskapskategori. Selv i samfunn med markante unilineære slektskapsgrupper anerkjennes slektskap både på mors- og farssiden. Det slektskap som ikke innebærer spesielle rettigheter og plikter, danner ofte grunnlag for nært vennskap og gjensidig hjelp og samarbeid.

• slektskapsterminologi (samfunnsvitenskap)
• slektskap – biologi

Schackt, Jon. (2017). Slektskap, familie og kjønn: Antropologiske perspektiver. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.