sjøorm

Forestillinger om sjøormer går langt tilbake i historien og har rot i eldgamle mytologiske monstre. I Det gamle testamentet finner vi for eksempel historien om uhyret Leviatan, som i ettertid har blitt beskrevet som en blanding av en drage, krokodille og slange. I norrøn mytologi finnes det også en berømt sjøorm: Midgardsormen. Ifølge mytologien var Midgardsormen så stor at den kunne strekke seg rundt hele jordkloden og bite seg selv i halen.

En av de første beretningene om sjøormer i Norge etter norrøn tid, ble skrevet av erkebiskop Erik Valkendorf i hans brev til pave Leo 10. i 1520. Han skrev at sjøormen vanligvis viser seg for mennesker når det er pent vær og rolig hav, og at den hadde et sterkt begjær etter å drepe mennesker. Ifølge ham kunne en sjøorm være minimum 30 alen lang og maksimum 150 alen lang.

Olaus Magnus skrev også om sjøormer i sitt berømte verk Historien om de nordiske folkene (1555). Her skrev han at flere fiskere og handelsmenn på norskekysten hadde fortalt ham om en stor sjøorm som holdt til langs klipper og i huler ved kysten nær Bergen. Om natten kunne den komme ut og spise dyr både på land og hav. Ifølge de menneskene som Olaus Magnus hadde snakket med, hadde sjøormen langt hår, svarte skjell på kroppen og røde øyne. Han avbildet også sjøormen i kartet Carta Marina (1539). I kartet kan man blant annet se en sjøorm som prøver å sno seg rundt et skip og føre en sjømann ned i havdypet.

Peder Claussøn Friis skrev om sjøormen i sitt verk Om Diur, Fiske, Fugle oc Trær udi Norrig (1599). Ifølge Friis jaktet sjøormen på mennesker, men den kunne bare være over vann-nivå når det var pent og stille vær. Hodet til sjøormen kunne være like stort som en jekt, og kroppen kunne være flere hundre favner lang, og like tykk som en tønne.

Både Olaus Magnus og Peder Claussøn Friis hevdet at det var en stor sjøorm som holdt til i Mjøsa. Friis påpekte likevel at sjøormene stort sett oppholdt seg i de store og dype fjordene fra Finnmark og sørover til Vestlandet. Andre eksempler på verk som inneholder beretninger om sjøormen er Petter Dass' Nordlands Trompet (1739) og Erik Pontoppidans Forsøg paa Norges naturlige historie (1752–1753). Ingen av dem tvilte på at sjøormen eksisterte.

Misjonæren Hans Egede mente også at han hadde sett en sjøorm ved Grønland i 1734. Ifølge ham var den 3–4 ganger større enn skipet han befant seg i, og blåste som en hval.