sabkha

Sabkhaområdene finnes langs kysten over tidevannssonen, men også som kontinentale saltflater («playa») i innlandet, typisk omgitt av høyder eller fjellområder. Sabkha er karakterisert av kjemisk mineralutfelling fra grunnvann som presses eller migrerer opp gjennom et nettverk av porer i undergrunnen. Langs kysten ligger sabkha over tidevannssonen, og blir bare oversvømmet av havvann når det er spesielt høyt tidevann eller stormvinder som kan føre vannet opp. Den viktigste vanntilførselen til sabkhaer er likevel oppstrømming av grunnvann. Det kan skyldes tilsig av grunnvann fra omliggende høyder eller endringer i havnivå.

Når vann stiger opp i porerommet i sedimentene, så anrikes de på ioner som så utfeller evaporittmineraler som gips eller anhydritt internt i sedimentene. Man kan også få dannelse av skorper av halitt på overflaten, men dette blir sjeldent bevart da det skylles bort av overflatevann (oversvømmelser eller nedbør). Anhydritt har da en tendens til å dannes i tørrere og varmere sabkhaer, mens gips dannes hvor det er kjøligere og større tilførsel av vann. Hønsenettingstruktur kan dannes i anhydritten når leire eller annen sediment legger seg mellom knollene.

I tillegg til evaporitter finnes som regel vindavsetninger (eoliske avsetninger). Sammen danner disse kjemiske og eoliske avsetningene bølgeformede laminerte sekvenser forstyrret av vekst av saltkrystaller. Kyst-sabkhaer kan være forbundet med stromatolitter, matter av blågrønnbakterier som trives i det svært salte og eller ugjestelige miljøet.

Man kan finne moderne sabkhaområder en rekke steder med varmt og tørt klima, blant annet langs den Nord-Afrikanske kystlinjen, og rundt Persiabukta og Californiabukta.

• evaporitter