religiøs orden

Fra antikkens Hellas og Rom kjenner vi tallrike eksempler på religiøse ordensfellesskap forbundet med mysteriekulter. De elevsinske mysterier nevnes allerede i Den homeriske hymnen til Demeter fra 600 fvt. De som ble innviet i mysteriekulten fikk innsikt i hemmelig kunnskap som skulle gi dem velstand og lykke. Et annet kjent eksempel er Mithras-kulten i det gamle Romerriket. Mithras-kulten var knyttet til mysterier, hemmelighold og innvielse og var sentrert rundt guden Mithras.

De første klostre vi kjenner til ble dannet i India av buddhistiske munker og nonner. Munkene og nonnene fulgte faste, felles regler. Det buddhistiske klostervesenet (sanghaen) var avgjørende for buddhismens vekst og spredning, og skillet mellom ulike ordener dannet grunnlaget for buddhismens to hovedretninger: theravada og mahayana. Munker og nonner er den dag i dag viktige som tradisjonsbærere, og klostervesenet er helt sentralt i organiseringen av buddhismen.

I hinduismen finnes religiøse ordener tilknyttet en form for kloster som kalles matha og asketgrupper (sannyasiner). Mathaene er sentra for vismenn og asketer, og ledes av en suksesjon av guruer. De første mathaene ble grunnlagt av vismannen Shankara på 700-tallet evt. Shankara grunnla ett senter nord i India, ett i øst, ett i vest og ett i sør. Hvert av disse var tilknyttet flere religiøse ordener.

Asketgrupper finnes det mange av i India. Noen av disse er organisert i den grad at man kan kalle dem for en religiøs orden, mens andre er mer midlertidige og mindre organisert.

De første kristne ordensfellesskapene oppstod i Egypt tidlig på 300-tallet, da eremitter oppgav eneboertilværelsen for å dyrke Gud i fellesskap. Asketsamfunnene spredte seg på 300-tallet til Vesten. I middelalderen fikk de en fastere organisasjon, med forskrifter for opptak, organisasjon, ritualer og dagligliv.

Benedikt fra Nursia var banebrytende. Benediktinerne (fra 500-tallet) var opprinnelig ikke en orden i egentlig forstand, idet hvert kloster var selvstendig, men ble etter hvert samlet i et ordensfellesskap på tvers av geografiske lokaliteter.

En sammenslutning av klostre av samme type kom på 900-tallet, først i form av Cluny-kongregasjonen, senere camaldulenserne og vallombroserne, cistercienserne og premonstratenserne fra 1000- og 1100-tallet. Korstogsbevegelsen førte til at geistlige ridderordener ble dannet. Laterankonsilet i 1215 ønsket å sette stopp for dannelsen av nye ordener, men ordensvesenet tok et nytt oppsving og antok nye former i tiggerordenene: dominikanere, fransiskanere (med de kvinnelige klarisser) og karmelittene.

Etter reformasjonen oppstod nye katolske ordener som kapusinere og jesuitter. De protestantiske kirkene har ikke samme tradisjon for religiøse ordener som det man finner i katolisismen; et av hovedpoengene for mange reformatorer var nettopp at hver enkelt bør tjene Gud i sitt daglige liv. Luther ønsket å avvikle klostervesenet.

I islam er religiøse ordener først og fremst forbundet med den islamske mystikken, sufismen. Sufiene er i stor grad organisert i ordener med lokale losjer. Den lokale gruppen ledes av en erfaren sufi-mester, og nye medlemmer må som regel gjennom en rituell innvielse. Brorskapet samler seg til felles bønn, som gjerne finner sted i egne samlingshus. Bønnen kan ta form av både stille bønn, resitasjon, sang og dans. Både sunni- og sjiaislam har sine egne sufiordener.

I Europa og etter hvert Nord-Amerika har det oppstått ordensfellesskap som baserer seg på en esoterisk forståelse av kristendommen. I motsetning til de kristne munke- og nonneordenene er disse rettet mot lekfolk. Okkultisme betyr "det som er skjult", noe som sier mye om de okkulte ordenenes innhold og form. En sentral forestilling er at det finnes skjulte forbindelser mellom ulike deler av virkeligheten. I okkulte grupper som er organisert som religiøse ordener har i tillegg denne kunnskapen en annen esoterisk dimensjon; man må innvies for å få ta del i den. Noen av de mest betydningsfulle okkulte ordensfellesskapene i nyere tid er rosenkorsbevegelsen og frimurerbevegelsen.

Fremveksten av moderne okkultisme på 1800-tallet brakte med seg en rekke nyreligiøse ordener. Den moderne okkultismen har idéhistoriske forbindelser tilbake til antikke mysterietradisjoner, og inkorporerer ofte også elementer av kristen, jødisk og islamsk mystikk. Eksempler på okkulte ordener inkluderer Rosenkorsbevegelsen AMORC, Thelema, Det gylne daggry (Hermetic Order of the Golden Dawn) og Ordo Templis Orientis.

• kloster
• innvielse
• hemmelige selskaper
• esoterisme
• askese
• ordensmystikk