Raspetunge er en tungelignende struktur med små tenner av kitin som finnes i munnen hos enkelte bløtdyr.

Faktaboks

Også kjent som

radula, latin for ‘litten skrape, raspe’

Raspetungen er et båndformet organ forsynt med tverrekker av fine tenner av kitin, som vender spissene bakover. Raspetungen ligger delvis trukket tilbake i en trang skjede eller radulasekk, og glir over en forhøyning i munnhulens bunn. En samling muskler kontrollerer raspetungens bevegelser, og lar den skyves ut og trekkes inn for å skrape av biter av maten og få dem inn i munne. Siden den blir brukt til skraping, er raspetungen utsatt for sterk slitasje, men den fornyes kontinuerlig i den bakre enden.

Tennene på raspetungen sitter tett i tett og har form og mønster som er gjenkjennelig for ulike arter og grupper. De kan derved brukes til å identifisere arter, for eksempel fra fossiler.

Snegler

Hos snegler brukes raspetungen til å rive føden, for eksempel alger og planter, løs fra underlaget og føre den inn gjennom munnåpningen. Noen rovformer blant sneglene, for eksempel purpursnegl, bruker en modifiseret raspetunge til å bore hull i skallet til blåskjell eller rur.

Blekkspruter

Hos blekkspruter bearbeider raspetungen føden etter at fangarmene har ført den fram til de kraftige hornkjevene ('nebbet') og inn i munnhulen.

Andre bløtdyr

Raspetungen er sannsynligvis et opprinnelig fellestrekk for alle bløtdyr, men har gjennom evolusjon blitt borte hos muslingene og hos noen arter av blekkspruter, som mangler raspetunge. Enkelte ormebløtdyr har en modifisert raspetunge som brukes som en type tang for å fange byttedyr.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg