pattedyrhår

Håret ligger i en skjede, hårfollikkelen. Med sin frie ende, skaftet, rager håret frem over huden. Den delen som stikker ned i huden, roten, ender med en fortykkelse, hårløken, hvorfra hårets vekst foregår. Hårløken omslutter en papille med ernærende årer. Det tar mellom 49 og 89 døgn fra et hår går tapt, til et nytt vokser ut, med en hastighet på 0,3–0,4 mm per døgn. Hårets lengde varierer fra noen millimeter til mer enn 1 meter (f.eks. hos moskusfe), tykkelsen varierer fra noen få μm til mer enn 0,5 mm.

Oftest står håret litt skrått i huden. Ved sammentrekning av små, glatte muskler som er festet til hårfollikkelen kan håret bli rettet opp, «gåsehud». Omkring hårrøttene er tette nervefletninger. Håret øker hudens følsomhet i betydelig grad. I tykkere hår kan man atskille en løsere marg og en tettere bark, som igjen er kledd med et lag flate celler, kalt hårets «overhud». Hårfargen betinges hovedsakelig av fargekorn i hårbarkens celler. I lyst hår er det sparsomt med fargekorn, i mørkt rikelig. At hår gråner og blir hvitt skyldes manglende pigmentdannelse og luftinnleiring i hårcellene. Se også hårfarging.

Etter hårets tykkelse og fasthet atskiller man: ullhår, lana, bløte, ofte spiralformig opprullede hår, som hos de fleste pattedyr danner et tett lag nærmest huden og hos menneskefoster i 5.–7. svangerskapsmåned er til stede som en tett pels, lanugo, og dekkhår, pili, tykkere, stivere hår som som regel danner et dekke over ullhåret. Særlig kraftige er øyehårene, cilia, og værhårene, vibrissae, som er navnet på menneskenes hår i neseborene, men som også finnes på overleppen hos mange pattedyr og der fungerer som viktige sanseredskaper. Ved tiltagende tykkelse går hår over i børster og pigger. Med visse mellomrom felles hår, enten litt etter litt året rundt eller til en bestemt årstid, i kaldere egner om våren. Sjeldnere felles hår om høsten, således hos visse hjorter.

Pattedyr er varmblodige, og de fleste har et dekkende lag av hår over kroppen som kalles for pels. Pelsen hjelper dyrene å reglere sin temperatur, og er ofte godt egnet for å holde varmen i kalde miljøer. Dette er svært viktig for dyr i polartraktene, for eksempel for isbjørn og lemen. For svært store dyr i varme strøk som f.eks. elefanter og neshorn er dette mindre viktig siden de holder varmen gjennom gigantothermi. Pelsen tener gjerne også som kamuflasje for så vel rovdyr som byttedyr, og har da farger som passer inn i omgivelsene.

Håret gir også dyrene bedre følesanse enn hva som er mulig å oppnå bare ved hjelp av hudens nerver. Værhår er stive og lange hår som sitter langs sidene av snuten og rundt øyene på mange dyr og står i kontakt med svært følsomme nerveceller. De brukes for å sanse berørelser og bevegelser. Øyenvipper og øyenbryn har særlige funksjoner i å holde øyet rent og fritt fra vann.

Enkelte dyr bruker også hår til å forsvare seg fra predatorer, ved hjelp av evolusjonært tilpassede pelshår i form av stive pigger av keratin. Hos for eksempel piggsvinet danner de en heldekkende rustning som er vanskelig for rovdyr å ta seg forbi. Hos hulepiggsvinet og trepiggsvinet sitter piggene løst festet i huden og har en agnor sånn at de gjerne setter seg fast i en angripere.

Hår oppsto opprinnelig hos synapsidene, det vil si stamfedrene til våre dagers pattedyr. Nøyaktig når disse dyrene utviklet hår er ikke kjent for vitenskapen, men sannsynligvis skjedde det under den senere delen av paleozoikum. De eldste fossilene av pattedyr som udiskutabelt oppviser hår stammer fra mellomjura.

I videste forstand finnes "hår" hos alle flercellede dyregrupper, ofte i forbindelse med sanseorganer. Hos virvelløse dyr er slike strukturer vanligvis kutikulardannelser (se kutikula) som f.eks. insektenes sensilla, og har en rekke ulike strukturer og funksjoner. Disse er ikke nært beslektet med pattedyrhår, og for eksempel fuglenes fjær er en forskjellig tilpasning som sannsynligvis ikke tilsvarer pattedyrenes hår fra et evolusjonært synspunkt.

Pattedyrenes hår har hatt stor økonomisk betydning i menneskelige kulturer, særlig i form av pelsverk. Klær laget av pels ble brukt allerede av neandertalene, og har historisk blitt satt pris på fremst grunnet pelsens isolerende egenskaper. Enkelte typer av pelsverk har hatt høy status, for eksempel ble røyskattens vinterpels lenge brukt til å lage hermelin for bruk i gestaselige kroningskapper til konger og fyrster. Pels brukes også i våre dager, men primært av estetiske årsaker.

Løse hår blir også brukt for å lage klær og andre gjenstander, gjennom at hårfibrer som sitter igjen på dyrehud, fjernes før huden garves. Hårene brukes forskjellig: skinnull (ull fjernet fra slaktet sau) brukes til vevde eller strikkede tekstiler; bever-, hare- og kaninhår anvendes til filt; fehår (nauthår) til møbelstopping og til isolering; hestehår til krøllhår, hårduk og fiolinbuer.

• hår
• pels