påskehare

Opphavet til påskeharen er usikkert. Noen mener at den er langt eldre enn kristendommen. I flere eldre kulturer har fertilitetsguder blitt tilbedt, ofte representert av en hare eller kanin. Harene ble sett på som symboler for fertilitet på grunn av sin store forplantningsevne.

Noen knytter påskeharen direkte til fruktbarhetsgudinnen Eostre. Navnet hennes er knyttet til vårens oppkomst og skal ha gitt opphavet til det engelske ordet for påske, «easter». Ifølge legenden skal hun ha funnet en døende fugl og forvandlet den til en hare. Deretter la haren flere egg, som et symbol på gjenfødsel og fornyelse.

Selv om påskeharen ikke har et kristent opphav, har den senere blitt koblet til gjenfødsel og derfor også til Jesus. Haren var også et populært motiv i kirkelig middelalderkunst. En forestilling om at haren kunne reprodusere seg uten å miste jomfrudommen, gjorde at jomfru Maria i noen illuminerte manuskripter er fremstilt sammen med harer. Et velkjent motiv er også tre harer med felles ører, som skal symbolisere treenigheten.

Den moderne forestillingen om haren som legger ut egg, går etter alt å dømme tilbake til Pfalz, Elsass og tilgrensende områder i Tyskland. I 1682 publiserte Georg Franck von Franckenau (1643–1704) en avhandling på latin, De ovis paschalibus (Om påskeegg). Her beskriver han påskeeggtradisjoner, som forestillingen om at påskeharen legger egg som den gjemmer i gress og kratt i hagen, og at de voksne moret seg over barna som lette etter eggene.

Tradisjonen knyttet til påskeharen var lenge ukjent i andre deler av Tyskland, men spredte seg raskt da leketøys- og godteriindustrien begynte å produsere harer som påskesymboler etter 1850. Nå begynte man også å lage postkort med påskeharen som motiv. Tyske immigranter spredte deretter tradisjonen til Amerika og Storbritannia, hvor påskeharen raskt ble populær.

• hare
• påske
• påskeegg

• Hodne, Ørnulf (1988). Påske: Tradisjoner omkring en høytid. Oslo: Grøndahl.