miljøfilosofi

To hovedposisjoner kan tas i forbindelse med miljøetiske spørsmål: Antroposentriske («menneske-sentrerte») og ikke-antroposentriske.

1. Antroposentriske teorier hevder at naturen ikke har egenverdi; naturen er kun verdifull i den grad den er til nytte for mennesker. Mennesket har ingen moralske forpliktelser overfor naturen som sådan. Bryan G. Norton (født 1944) er et eksempel på en filosof som forsvarer et antroposentrisk syn.
2. Ikke-antroposentriske teorier hevder at ikke-menneskelig natur kan ha egenverdi og «moralsk status». At noe har moralsk status betyr at det er mulig å ha moralske forpliktelser overfor det for sin egen skyld.

I forbindelse med de ikke-antroposentriske posisjonene finnes ulike syn på hva det er i naturen som kan ha egenverdi og moralsk status.

Individualistiske teorier hevder at kun ikke-menneskelige individer kan ha egenverdi og moralsk status. For eksempel mener Peter Singer at vi har moralske forpliktelser overfor individuelle dyr. Han forklarer det med at dyr kan føle smerte, og i likhet med mennesker har dyr interesser av å unngå smerte. Singers syn omtales gjerne som sentientisme (etter «sentiens», som er evnen til bevissthet og smertefølelse). Paul Taylor (1923–2015) argumenterte for at også ikke-sentiente levende skapninger, for eksempel planter, har egenverdi i kraft av å ha interesser i overlevelse, utfoldelse og unngåelse av skade.

Holistiske teorier hevder at helheter, som arter og økosystemer, kan ha egenverdi og moralsk status. Filosofene J. Baird Callicott (født 1941) og Holmes Rolston III (født 1932) forsvarer et holistisk syn.

Innenfor ikke-antroposentriske teorier skiller man videre mellom biosentriske og økosentriske teorier.

Biosentriske teorier setter evnen til liv som nødvendig forutsetning for egenverdi og moralsk status (blant andre Paul Taylor har et slikt syn).

Økosentriske teorier vil tilskrive egenverdi og moralsk status også til ikke-levende entiteter – som elver, økosystemer eller jordsystemet som helhet – og vil sette disse i sentrum av miljøetikken. J. Baird Callicott sto i sine tidligste arbeider for et slik syn. Et økosentrisk syn er også blitt forsvart av den norske filosofen Odin Lysaker (født 1976).

Normative etiske teorier angir kriterier for rett og galt, eller for moralsk gode og dårlige handlinger. Det finnes innen miljøetikken pliktetiske (deontologiske), utilitaristiske og dydsetiske teorier.

• Pliktetiske teorier: Tom Regan (1938–2017) argumenterte for at dyr har rettigheter som må tas hensyn til av mennesker. Andre har tatt til orde for at også andre entiteter i naturen enn dyr, for eksempel elver, kan ha rettigheter. Paul Taylor utvikler et deontologisk (kantiansk) syn på naturen som noe vi skylder en form for respekt, lik den man i deontologiske teorier mener at man skylder personer.
• Utilitaristiske teorier: Den mest kjente utilitaristiske teorien er utviklet av Peter Singer. Den sier at vi må maksimere den totale velferden til følende («sentiente») skapninger i naturen. Det spiller ingen rolle om disse skapningene er mennesker eller ikke. Singer sammenligner det å diskriminere mellom sentiente skapninger kun på basis av artstilhørighet med rasisme. Dette kalles «spesiesisme» (av engelsk species, 'art').
• Dydsetiske teorier: Dydsetikeren Ronald Sandler mener at hvordan vi behandler ikke-menneskelig natur, sier noe om hvilke dyder og laster vi har. Han argumenterer for at det finnes spesielle miljøetiske dyder som for eksempel medfølelse («compassion») med dyr og tilbakeholdenhet («restraint») i bruk av naturressurser.

Det finnes også feministiske perspektiver på miljøetikk. Her kan nevnes filosofer som Val Plumwood (1939–2008) og Karen Warren (1947–2020). Feministiske syn i miljøetikk blir gjerne omtalt som økofeminisme.

Det var imidlertid Platons todelte (dualistiske) syn på forholdet mellom menneske og natur som kom til å prege naturforståelsen sterkest i den videre vestlige idehistorien. Det dualistiske synet ble videreutviklet av nyplatonikere som Plotin, som igjen hadde sterk innflytelse på kristen tenkning og tradisjon. I kristen tenkning har mennesket, i tillegg til en forgjengelig kropp, som blir betraktet som opphav eller lokasjon for synden, en udødelig sjel. Naturen er derimot sjelløs og forgjengelig, den er noe vi må frigjøre oss fra for å oppnå frelse og evig liv.

Dualismen ble en sterk intellektuell kraft gjennom hele den moderne vestlige idéhistorien. Dualistiske syn ble utviklet av innflytelsesrike opplysningstenkere som René Descartes og Immanuel Kant. Descartes anså naturen og dens ikke-menneskelige skapninger som rent mekaniske størrelser, mens mennesket ble forstått som tenkende, fritt og skapende. For Kant var naturen og dyrene moralsk nøytrale størrelser som mennesket sto fritt til å utnytte og bruke som de ville – så lenge det ikke var dårlig for menneskene selv.

Samtidig har det gjennom hele denne historien vært tankestrømninger som har utfordret eller brutt med dualismen. Romantikkens ideer om det sublime i naturen var et brudd med ideen om naturen som «uren» og verdiløs. I Frankrike snakket Jean-Jacques Rousseau om en «naturtilstand» preget av «lykkelige villmenn». Den tyske idealismen brøt med Kants metafysiske dualisme og anså naturen for å stå i et mer dynamisk (eller dialektisk) forhold til mennesket og åndslivet (tenkningen).

Dualismekritikken har vært viktig for utviklingen av vår tids miljøfilosofi og miljøetikk. I etterkrigstiden dukket det opp tenkere både i Europa, USA og andre steder som argumenterte for at naturen ikke kunne anses som en moralsk nøytral størrelse som mennesket kunne gjøre som den ville med. Der tidligere tiders filosofer hadde diskutert spørsmål som var relevante for miljøfilosofien, var det først med disse nye tenkerne at miljøfilosofien ble etablert som en egen akademisk disiplin.

Den amerikanske filosofen og skogvokteren Aldo Leopold (1887–1948) utviklet i mellomkrigstiden det han kalte en «landetikk». Den beskrev menneskets forhold til land og natur – det «biotiske samfunnet» som Leopold kalte det – som den viktigste moralske rettesnoren. I et sentralt essay om landetikken skrev Leopold: «Noe er riktig når det har en tendens til å bevare integriteten, stabiliteten og skjønnheten til det biotiske samfunnet. Det er feil når det har en tendens til noe annet.»

Det var i kjølvannet av Leopolds landetikk at miljøfilosofien – med miljøetikken i spissen – vokste frem som en egen akademisk disiplin. Under en filosofikonferanse i Sofia i Bulgaria i 1973 presenterte Richard Sylvan (tidligere Routley, 1935–1996) det etter hvert så berømte «siste menneske»-tankeeksperimentet. Det var ment å vise at naturen har mer enn en rent instrumentell verdi for mennesket. Routleys artikkel blir gjerne sett på som startskuddet til miljøetikken som akademisk disiplin, særlig i engelskspråklige kretser, og den diskuteres fortsatt jevnlig av miljøfilosofer.

Den tyskfødte amerikanske filosofen og religionshistorikeren Hans Jonas (1903–1993) utviklet i løpet av de første tiårene etter andre verdenskrig en ide om naturen som et levende hele som mennesket gjennom teknologiutviklingen og den endringen i maktforholdet mellom menneske og natur som den medfører, har fått en spesiell form for moralsk ansvar for. Dette ble utpenslet av Jonas i det som har blitt kalt hans «ansvarsetikk». Jonas' arbeider hadde begrenset innflytelse på miljøetikken som felt da den kom, men fikk stor innflytelse på miljøbevegelsen i Tyskland, og har i nyere tid blitt anerkjent som ett av de tidlige akademiske bidragene til miljøfilosofien.

I Norge utviklet Arne Næss den såkalte «dypøkologien», som har hatt stor betydning for miljøfilosofien – og kanskje særlig miljøbevegelsen – både i Norge og internasjonalt.

I dag er miljøfilosofi en etablert del av den akademiske filosofien verden over. Det finnes flere velrennomerte internasjonale tidsskrift på feltet, deriblant det USA-baserte Environmental Ethics (etablert 1979), og det noe nyere Europa-baserte Environmental Values (etablert 1992). International Society for Environmental Ethics ble etablert i 1990. Det har blitt avholdt flere store internasjonale konferanser om miljøfilosofi og miljøetikk, også her i Norden. Miljøfilosofi er et akademisk felt i utvikling.

Klimautfordringene har dessuten gitt opphav til et forskningsfelt kalt klimaetikk, som kan sees på som en underdisiplin av miljøetikken med særlig fokus på klima. Sentralt i diskusjonen står spørsmål om global rettferdighet, for eksempel «tap og skade» og fordelingen av byrder knyttet til klimatiltak, samt vårt moralske ansvar for fremtidige generasjoner. Etiske diskusjoner om teknologiske løsninger versus politiske løsninger på klimaproblemet er også sentrale i klimaetikken.