mat

Både velvære og helse blir påvirket av hva man spiser. Allerede tidlig i historien ble det kjent at bestemte planter kunne ha helsefremmende eller lindrende egenskaper. I norrøn tid var det for eksempel kjent at bær og urter kunne hjelpe mot mangelsykdommer som skjørbuk.

Den moderne, vitenskapelige forståelsen av ernæring utviklet seg for alvor på 1800-tallet. I dag er det kjent at kroppen trenger karbohydrater, fett og proteiner, i tillegg til ulike vitaminer og mineraler. Mange ulike typer kosthold kan dekke kroppens behov.

• Les mer om kosthold

Det å spise sammen kan uttrykke fellesskap, tilhørighet og kulturelle normer. Måltider bringer mennesker sammen, både i hverdagen og ved spesielle anledninger. Det finnes ofte uskrevne regler for måltider, og de kan både styrke relasjoner og markere sosial tilhørighet.

Matvaner er uttrykk for kulturell tilhørighet og formes av tradisjoner, klima, tilgjengelige ressurser og sosiale normer. De varierer både geografisk og historisk, og speiler samfunnets utvikling over tid.

I Norge har kostholdet tradisjonelt vært preget av lokale råvarer og matvaner, men globaliseringen har ført til økt innslag av matvarer og retter fra andre deler av verden. Det gjelder både råvarer som ris, mais, sitrusfrukter, bananer og tomater, og matretter som pizza, taco, pasta og sushi.

• Les mer om norsk mat og matkultur

Statistisk sentralbyrå (SSB) har siden slutten av 1800-tallet gjennomført regelmessige forbruksundersøkelser som kartlegger forbruksmønstre i norske husholdninger.

Andelen av husholdningsbudsjettet som går til mat har sunket betydelig. På 1950-tallet utgjorde mat rundt 40 prosent av utgiftene til en gjennomsnittlig norsk husholdning. På 2020-tallet er denne andelen redusert til omtrent 10–12 prosent. Dette henger sammen med økt kjøpekraft, lavere matvarepriser relativt til inntekt, og økte utgifter til andre forbruksposter som bolig, transport og fritid.

Mengden og typen mat som forbrukes har også endret seg. Kjøttforbruket per person har økt fra rundt 30 kg på slutten av 1950-tallet til over 50 kg i 2025. Hvitt kjøtt, som kylling og kalkun, utgjør omtrent en tredel av det totale kjøttforbruket, mens svinekjøtt er den mest spiste kjøttypen. Forbruket av fisk har gått noe ned sammenlignet med tidligere tiår, og ligger nå under 20 kg per person i året.

Melk og meieriprodukter har fått en mindre plass i kostholdet. Forbruket av melk er omtrent halvert siden 1950-tallet, fra over 160 liter per person til rundt 80 liter på 2020-tallet. Potetforbruket har også gått kraftig ned – fra nærmere 80 kg per person i året til rundt 20 kg. Samtidig har forbruket av frukt og grønnsaker økt. Hver nordmann spiser nå i gjennomsnitt omtrent 60 kg frukt og 50 kg grønnsaker i året.

Kornprodukter har endret karakter. Tidligere var bygg og havre mest utbredt, mens det i dag er hveteprodukter som brød, pasta og bakverk som dominerer. Det har også vært en økning i forbruket av grove kornprodukter.

Matproduksjon omfatter dyrking, høsting, dyrehold, oppdrett og foredling av råvarer. Den norske produksjonen er tilpasset klima, jordsmonn og landskap, og skjer innenfor et regelverk som stiller krav til blant annet hygiene, dyrevelferd og mattrygghet, både i primærnæringen og i næringsmiddelindustrien.

Norge har som mål å være 50 prosent selvforsynt med mat, målt i kalorier. Dette målet må ses i sammenheng med hvilke råvarer som kan produseres under norske forhold. Bare rundt 3 prosent av landarealet er dyrkbart, og store deler av dette egner seg best til grasdyrking og beite. Dette gjør husdyrhold til en viktig del av matproduksjonen, særlig i fjellområder og i områder med begrenset dyrkbar jord.

Husdyrholdet bidrar med melk, kjøtt og egg. Melk brukes til produksjon av ost, smør og yoghurt. Kjøtt fra storfe, sau, svin og fjørfe utgjør hoveddelen av den animalske matproduksjonen i Norge.

Korn, poteter, grønnsaker, frukt og bær dyrkes særlig på Østlandet, Sørlandet og i Trøndelag. Kornproduksjonen er dominert av hvete, bygg og havre. En stor andel av kornet brukes som dyrefôr, mens en mindre del går direkte til menneskemat. Grønnsaker som gulrot, kål, løk og salat dyrkes både på friland og i veksthus. Frukt og bær, som epler, plommer og jordbær, produseres hovedsakelig på Vestlandet og i Sør-Norge.

Langs kysten er fiskeri og havbruk sentrale næringer. Norge er blant verdens største produsenter av oppdrettslaks, og lakseoppdrett utgjør en betydelig del av den samlede matproduksjonen. I tillegg fiskes det store mengder villfisk, som torsk, sei, makrell og sild, samt skalldyr som reker og krabbe. En stor andel av sjømatproduksjonen eksporteres, men den dekker også det meste av det nasjonale matforbruket.

Mye av maten bearbeides videre i næringsmiddelindustrien, som produserer blant annet brød, meieriprodukter, kjøttvarer og ferdigretter. Industrien kombinerer tradisjonelle metoder med moderne teknologi, og produksjonen skjer under omfattende kontroll og regulering. Blant de største aktørene i norsk næringsmiddelindustri er Tine, Nortura, Orkla Foods Norge og Norgesmøllene.

Matpolitikk omfatter en rekke samfunnsområder, blant annet helse, miljø, landbruk og økonomi. I Norge reguleres matsektoren gjennom ulike politiske virkemidler som skal sikre trygg mat, bærekraftig produksjon og god folkehelse.

Et sentralt område i matpolitikken er ernæring. Ernæringspolitikken bygger på nasjonale kostråd utarbeidet av Helsedirektoratet. Rådene skal bidra til å fremme god helse og redusere risikoen for kostholdsrelaterte sykdommer. Det pågår jevnlig politisk debatt om virkemidler som avgifter, aldersgrenser og regulering av markedsføring knyttet til mat med høyt innhold av sukker, salt og fett – særlig rettet mot barn og unge.

Også miljø- og klimapolitikken har betydning for matsektoren. Matproduksjon bidrar til klimagassutslipp, arealbruk og ressursforbruk, og det er innført ulike tiltak for å fremme mer bærekraftige løsninger. Et eksempel er mål om økt andel økologisk landbruk. Matsvinn er en særlig utfordring: hvert år kastes det over 400 000 tonn spiselig mat i Norge. I 2023 vedtok Stortinget en matkastelov som skal bidra til å redusere matsvinn i hele verdikjeden.

Et annet viktig område er landbrukspolitikken, som regulerer produksjon, priser og støtteordninger gjennom blant annet det årlige jordbruksoppgjøret. Målene er å sikre matproduksjon i hele landet, opprettholde matsikkerhet og beredskap, sikre inntektsgrunnlaget for bønder, og legge til rette for bærekraftig ressursbruk og verdiskaping i landbruket.

Til slutt har også organiseringen av dagligvaremarkedet fått politisk oppmerksomhet. Markedet er preget av høy konsentrasjon, der tre store kjeder dominerer. Dette har ført til debatt om konkurranseforhold, prisnivå og maktbalansen mellom leverandører og kjeder.

• Les mer om matsikkerhet
• Les mer om landbruk

Mange religioner har regler for hva som er lov å spise, hvordan maten skal tilberedes, og når man kan spise. Disse reglene følges i varierende grad, både mellom og innenfor ulike trosretninger.

I kristendommen ble de fleste matreglene avskaffet tidlig. Ifølge Markusevangeliet er alle matvarer «rene», og det finnes derfor få religiøse begrensninger i kristen tradisjon.

I jødedommen gjelder spiseregler kjent som kashrut, som definerer hvilke matvarer som er kosher – det vil si tillatt. Reglene bygger på Toraen, særlig Femte Mosebok, og omfatter blant annet hvilke dyr som kan spises (for eksempel drøvtyggere med klov, men ikke svin), hvordan maten skal tilberedes, og at kjøtt og melk ikke skal blandes.

I islam er svinekjøtt og blod forbudt, og alkohol frarådes. Mat som er tillatt, kalles halal, og mat som ikke er tillatt, kalles haram. En viktig religiøs praksis er fastemåneden ramadan, der muslimer ikke skal spise eller drikke fra soloppgang til solnedgang. Barn, eldre, syke, menstruerende, gravide og reisende er unntatt.

Faste finnes også i andre religioner. I kristendommen har fasten tradisjonelt vært knyttet til påsketiden, og handler ofte om å avstå fra visse matvarer, særlig kjøtt. I jødedommen er yom kippur den viktigste fastedagen, der man verken spiser eller drikker i et døgn.

Religion er de siste årene hyppig blitt et tema i media, politikk og samfunnsdebatt, og det har oppstått diskusjoner om hvordan offentlige institusjoner skulle forholde seg til religiøst mangfold. Mat ble en del av disse debattene. Eksempler er bruk av svinekjøtt i skoler og barnehager, alkoholservering ved offentlige arrangementer, halal-slakting og utfordringer knyttet til faste under lange, lyse sommerdager.

Som art er mennesket altetende og kan spise både planter og dyr. Denne fleksibiliteten har vært avgjørende for evnen til å overleve i ulike miljøer, og har lagt grunnlaget for et stort mangfold av matkulturer og samfunn. De fleste dyr følger faste og instinktive spisemønstre, men mennesker velger mat ut fra kulturelle, sosiale og teknologiske rammer.

Denne valgfriheten gir også utfordringer. Den franske sosiologen Claude Fischler beskriver det han kaller «det altetendes paradoks»: Mennesker trekkes mellom nysgjerrighet på nye smaker (neofili) og skepsis til det ukjente (neofobi). Man søker variasjon, men ønsker samtidig trygghet. Smak og avsmak fungerer derfor som et slags sikkerhetssystem – både biologisk og kulturelt – som hjelper oss å navigere i et stort matlandskap. Matvalg handler dermed ikke bare om ernæring, men også om identitet, tilhørighet og sosial tilpasning.

Hva som regnes som mat, varierer mellom kulturer. Råvarer og retter som regnes som delikatesser eller helt vanlig mat i noen kulturer, kan oppfattes som uspiselige eller ekle i andre. Melk fra ku er vanlig i Europa og Nord-Amerika, mens andre kulturer foretrekker melk fra geit, kamel eller yak – eller unngår melk helt. Hestekjøtt og hundekjøtt er akseptert i noen deler av verden, men tabu i andre. Slike forskjeller skyldes i stor grad kulturelle normer, ikke ernæringsmessige behov.

Også over tid endres oppfatningen av hva som regnes som spiselig. I Norge var spekesild, gammelost, myse og blodmat lenge vanlige innslag i kostholdet, men i dag er disse rettene og råvarene langt mindre populære. Deler av dyret som hode, labber og innmat ble tidligere utnyttet fullt ut, men har i moderne kosthold fått en mer marginal plass. Under andre verdenskrig, da mat var rasjonert, ble det nødvendig å ty til dyr som kanin, kråke, måke og ekorn – ikke fordi man ønsket det, men fordi nødvendigheten krevde det.

Oppfatninger om mat endrer seg også som følge av kulturelle impulser og generasjonsskifter. Matretter som én generasjon oppfatter som fremmed eller lite tiltalende, kan for neste generasjon bli helt vanlig. Da råkost og salat ble introdusert i Norge på 1900-tallet, ble det av mange eldre omtalt som «kaninfor» og «hestemat». I dag er salater og rå grønnsaker vanlig hverdagsmat. Rå fisk, skjell, tang og tare ble tidligere ofte sett på som nødmat eller agn, men gjennom retter som sushi, sashimi og ceviche har det blitt til moderne og ettertraktet mat – først blant yngre byboere, og etter hvert i befolkningen generelt.

• matvarer
• kosthold
• norsk mat og matkultur
• restaurant

• Almås, R. 2002. Norsk landbrukshistorie: 1750–2000. Oslo: Universitetsforlaget.
• Ambjørnsrud, O., Børke, I., Jansen, J., & Moe, E. (red.). 1965. Norsk mat. Oslo: J.W. Cappelens Forlag / Norges Bondekvinnelag.
• Bugge, A. 2011. Middag – en sosiologisk analyse. Oslo: Tapir Akademisk Forlag.
• Bugge, A. B. 2019. Fattigmenn, tilslørte bondepiker og rike riddere: Mat og spisevaner i Norge fra 1500-tallet til vår tid. Cappelen Damm Akademisk.
• Furseth, I. (red.) 2015. Religionens tilbakekomst i offentligheten? Religion, politikk, medier, stat og sivilsamfunn i Norge siden 1980-tallet. Oslo: Universitetsforlaget.
• Gjerdåker, B. 2002. Norges landbrukshistorie III. 1814–1920. Kontinuitet og modernitet. Oslo: Samlaget.
• Hjartåker, A., J.I. Pedersen, Hanna Müller & Sigmund Anderssen. 2017. Grunnleggende ernæringslære. 3. utgave. Oslo: Gyldendal Akademisk.
• Larsen, D. & D. Rabbe. 1932. Norsk mat. Uppskrifter på nasjonale retter frå eldre og nyare tid. Oslo: J.W. Cappelens forlag.
• Notaker, H. & A. Bugge. 2025. Food Cultures of Norway. New York: Bloomsbury Academic.
• Stigum, H. 1981. Norsk mat: Norsk matskikk. Oslo: Landbruksforlaget.