lodd (dybdemåler)

Den opprinnelige formen for lodd bestod av et slankt blylodd med tilhørende loddline – gjerne av utjæret hamp. På loddlinen var det standardiserte merker som representerte antall meter eller favner. Størrelsen og utformingen av selve loddet kunne variere noe, etter hvilken dybde det skulle benyttes på. De vanlige håndloddet kunne veie mellom 3 – 6 kg, mens dyploddet kunne veie 12 – 30 kg.

I bunnen av loddet var det vanlig at det var en fordypning som kunne fylles med myk talg eller smør, slik at bunnfragmenter kunne feste seg i dette, og bunntypen dermed bestemmes. Å fylle gropen med smør ble ofte omtalt som å armere loddet. Når det på tradisjonelle norske sjøkart er notert bunntype, er dette som oftest basert på denne metoden.

I tidligere tider var lodding svært viktig for sikker navigasjon, spesielt langs kysten, eller ved innseiling mot kysten. For nøyaktig lodding krevdes at linen var tilnærmet loddrett når loddet var i bunn, hvilket krevde at skipet lå i ro eller seilte forholdsvis sakte. På grunt vann ble det utviklet loddemetoder som gjorde at loddingen kunne foretas helt opp til ca. 15 knop. Dette krevde at loddegasten som bestod loddingen hadde god trening.

For å effektivisere loddingen – ikke minst på større dyp, ble det utviklet spesielle loddeapparater. Dette var som regel en sveivemekanisme hvor selve loddet var feset i en tynn wire eller stålstreng, og dybden ble vist i favner eller meter på et tilkoblet telleverk eller viserinstrument. På slike loddeapparater kunne det også festes patentloddeapparat, der dybden registreres ut fra vanntrykket loddet utsettes for. Det fantes flere varianter av dette, og noen virket slik at et fargestoff viste hvor langt vanntrykket hadde presset en vannsøyle inn i et skalert glassrør – og man derfra kunne lese av dybden (se Boyle-Mariottes lov), mens andre kunne ha mekaniske telleverk eller visere som ble drevet av vannstrømmen i det mekanismen sank mot bunnen. Eksempel på en slik innretning var briten Edward Massey's loddeapparat fra 1802.

Andre mer spesielle versjoner av lodd med eksplosiver, som ble utløst når det traff bunnen, har også vært i begrenset bruk i en periode. Disse loddene, med eksplosiver, ble gjerne kalt fri-lodd eller elektrolodd. I det loddet sank med konstant hastighet på 2 m/s kunne man ta tiden fra det gikk i vannet, til man hørte eksplosjonen i en spesiell «undervannshøytaler» om bord. Dybden ble da gitt av målt tid dividert med synkehastigheten. Gikk skipet forover måtte den målte distansen til bunnen korrigeres for skipets seilte distanse.

Bruk av lodd (og senere ekkolodd) har hatt stor betydning for kontroll av bestikket i usiktbart vær, og når andre navigasjonssystemer ikke har vært pålitelige. Dette forutsetter at kartet har tilstrekkelig tett med dybdeangivelser, og helst at bunnen har noe varierende dybder. Det tas et antall loddskudd med jevne mellomrom (en loddskuddsrekke) som lett kan sammenholdes med kartet i den kurslinje man har seilt.

Med ekkolodd representerer en slik loddskuddsrekke en sammenhengende dybdekurve (ekkogram) som vil representere en stedlinje. I enden av loddskudsrekken som stemmer overens med kartet vil man da ha en observert posisjon.

• ekkolodd
• sjøkart
• navigasjon
• dybdemåler

• Kjerstad, Norvald (2026). Elektroniske og akustiske navigasjonssystemer. Fagbokforlaget.
• Kjerstad, Norvald (2024). Navigasjon for maritime studier. Fagbokforlaget.