kvinner i den greske antikken

I gresk mytologi ble kvinnen sendt til mennenes verden som en straff fra gudene. Kvinnen kom i skikkelse av Pandora, som var blitt gitt forskjellige gaver fra gudene på Olympen. Athene ga henne noe fornuftig, evnen til å veve og sy. Afrodites gave var av mer blandet verdi, nemlig skjønnhet, men også forfengelighet og lengsler. Hermes ga henne skamløshet, upålitelighet og bedragerske ord. Hun ble så sendt ned til mennene for å gjøre skade. Hun fikk med seg en krukke som inneholdt alle onder som skulle plage menneskene i tusenårene som fulgte. Hun slapp dem ut.

Kvinnen var altså et nødvendig onde, fordi menn tross alt trengte at nye barn ble født for å opprettholde samfunnet. Hun var en kilde til konflikt mellom menn. Grekernes destruktive krig mot Troja var, ifølge den episke dikteren Homer, et direkte resultat av at den skjønne Helena flyktet eller ble bortført av Paris, som hadde blitt lovet verdens vakreste kvinne av kjærlighetens gudinne, Afrodite.

Kvinnenes seksualitet måtte kontrolleres, både for å sikre mennene legitime arvinger og hindre dem i å drepe hverandre i sjalusi. En trofast og kysk kvinne var en kilde til ære for mennene (far, brødre, ektemann) i hennes familie, mens en troløs og promiskuøs kvinne var en kilde til skam. Kvinnen var et problem som måtte løses, med andre ord.

• Les mer om Pandora, Helena og Troja.

Den første løsningen var å skape et samfunn som var delt opp i klare kategorier for mennenes og kvinnenes sfærer. Kvinnene skulle arbeide innendørs, lage klær, passe hus og oppfostre barn. Mennene skulle arbeide utendørs, helst med gårdsarbeid. I praksis var selvsagt ikke dette gjennomførbart, men det var den rådende ideologien i samfunnet.

Mennenes verden var den offentlige sfære, hvor de drev med politikk, kjempet i polisens hær, handlet og bygget nettverk med andre familier. Menn hadde fornuft, mens kvinner var styrt av følelser. Kvinnenes verden var privatsfæren, og man skulle høre og se minst mulig til dem. Med politikeren Perikles' ord: «Den største ære for en kvinne er at det blant menn er minst mulig snakk om henne, enten det er ros eller daddel.»

• Les mer om polis.

For å kontrollere kvinnene var det ikke nok med tvang og moralske regler. Undertrykkingen ble også formalisert i lovene ved at kvinnene var juridisk underordnet sitt familieoverhode (kyrios). Som barn var hun underordnet sin far, og da hun ble gift, oftest 13–15 år gammel, overgikk denne makten til hennes ektemann. Om hun manglet både far og ektemann, var den eldste broren kyrios. Om hun også manglet brødre, var det onkler eller fettere på farens side som trådte inn. Hennes kyrios bestemte over hennes eiendom.

En rekke lover var viet til regulering av kvinnenes seksualitet, ekteskap, skilsmisse, foreldrerett og arv. I athensk lovgivning tilhørte barna farens familie, og i tilfelle skilsmisse måtte disse bli igjen. Det var en fars mannlige avkom som arvet, mens døtrene fikk en medgift når de giftet seg. Ektemannen disponerte over denne, men medgiften fulgte kvinnen ut av ekteskapet ved skilsmisse, og gikk direkte til barna ved morens død.

Dersom en mann kun hadde døtre, og ikke hadde sørget for å adoptere en sønn, gikk hans eiendom til disse, som ble kalt epikleroi, «arvedøtre». De kunne ikke få disponere over denne arven selv, eller ta den med seg i et nytt ekteskap. For å sikre at eiendommen ble i familien, måtte hun derfor gifte seg med en onkel eller fetter på fars side, og var hun allerede gift, måtte hun skille seg fra sin ektemann og etterlate barna hos ham.

Ekteskapet mellom epikleros, det vil si arvedatter og hennes onkel/fetter måtte imidlertid føre til barn, slik at eiendommen gikk videre til den avdødes barnebarn, og ikke bare førte til at hans bror eller nevø ble rikere. Også dette ble lovregulert, ned til detaljer som hvor mange ganger ekteparet skulle ha samleie. I Sparta var disponering av arvedøtre så viktig at det falt inn under kongenes ansvarsområde.

Kvinnene hadde to viktige roller i bystaten: Produsere nye borgere og delta i det religiøse liv. Mange festivaler og ritualer krevde kvinnenes deltakelse, og noen av disse utelukket mannlig deltakelse. På disse arenaene kunne kvinnene bevege seg utenfor hjemmet med æren i behold, innta offentlige posisjoner som prestinner og etablere nettverk og hierarkier seg i mellom. Men deres status på den religiøse arena var også definert av deres seksualitet: Hvem var de gift med, var de ansett for å være kyske, og hadde de barn?

Grekerne var også opptatt av å skille kvinner med borger-status fra alle andre, gjennom regulering av klesdrakt og frisyre. Helst skulle kvinnene holde seg hjemme, når de ikke skulle ut for å ære gudene, besøke graver eller hente vann. Noen bystater utnevnte derfor en gynaikonomos, det vil si «kvinnehyrde», som skulle se til at i alle fall ærbare kvinner oppførte seg slik de skulle. Aristoteles påpeker at et slikt embete var oligarkisk, da de fattiges kvinner og barn jo var nødt til å arbeide ute. Athen hadde en slik kvinnehyrde under Demetrios fra Falerons oligarkiske regime 317–307 fvt. Kvinnehyrden hadde også ansvar for at det ikke ble brukt for mye penger på begravelser, gravmonumenter og mennenes symposier.

• Les mer om gresk religion.

Prostitusjon og bordeller var ikke bare lovlige, men ønskelige deler av bysamfunnet. For å kontrollere kvinnenes seksualitet ble de giftet bort i begynnelsen av tenårene. Mennene måtte imidlertid vente lenge på disse barnebrudene. En mann kunne ikke stifte familie før han kunne forsørge den, og giftealderen for menn var omtrent 25–30 år.

Mennene hadde lov til å ha seksuelt samkvem med både frie og slaver av begge kjønn, men ikke med ærbare kvinner. I Athen kunne han helt legalt bli drept på stedet av ektemannen, dersom han ble grepet på fersk gjerning og i nærvær av vitner. De fleste slike affærer ble løst mindre dramatisk, men det var klart at polisen så på utroskap som en trussel mot samfunnsordenen.

Det var derfor et stort marked for salg av seksuelle tjenester. En manns slaver ble ofte brukt til dette, og en rekke bastarder vokste opp som slaver i sin fars husholdning. Men det fantes et bredt utvalg av profesjonelle han kunne benytte seg av. Mange av disse var slaver, men det fantes også frie menn og kvinner som tjente til livets opphold gjennom sex-arbeid. De ble kalt hetærer. De luksus-prostituerte hadde kulturell dannelse og bidro til musikk, dans og dannet konversasjon på de rikes symposier. Hetairai blir derfor ofte oversatt til kurtisaner. Den lavere klassen ble kalt porné. Det store prostitusjonsmarkedet bidro til samfunnets stabilitet.

• Les mer om hetærer.

Den greske kulturen kan karakteriseres som en voldtekts-kultur. Seksuell vold var normalisert og unnskyldt som helt forståelige handlinger menn begikk, om de kunne. Zevs var den flittigste voldtektsmannen av de olympiske gudene, og fikk en rekke barn med både villige og svært uvillige kvinner. Disse halvgudene spilte en viktig rolle i gresk mytologi, og mange byer hevdet at de var grunnlagt av deres direkte etterkommere. Bortførelser av kvinner prydet utallige vasemalerier, tempel-relieffer og mosaikker.

Heltene som erobret Troja, tok med seg kvinnene de ville ha, hjem som slaver, og vi finner mindre heroiske menn i teaterstykkene, som heller ikke kunne styre seg når de fant en kvinne som lot seg fange. Med andre ord måtte ærbare kvinner sørge for at de alltid befant seg på steder hvor de kunne forsvares av sine menn. I motsatt fall var det deres egen skyld om de ble voldtatt. De allestedsnærværende skildringene av bortførelser og voldtekter fungerte som en advarsel til kvinnene om hva som kunne skje om de ikke gjorde som mennene sa de skulle, og la hele skylden på dem selv, om en mann likevel lyktes i å forgripe seg.

Begrepet voldtektskultur er hentet fra vår egen tid, der kulturell fascinasjon for overgrep, blandet med det å legge skyld på ofre, legger bånd på kvinnenes bevegelsesfrihet og seksuelle autonomi. Dette var i enda høyere grad tilfelle i den greske antikken, og må ses på som en av løsningene på kvinnen som «problem».

• Les mer om gresk mytologi.

I førindustrielle samfunn i nyere tid døde en tredjedel av alle levende fødte barn før de ble ett år gamle. Halvparten nådde fem-årsalderen. De som hadde overlevd første delen av barneårene, kunne forvente å leve til 30-årene, men bare én av tjue nådde 70 år.

Med en så høy barnedødelighet måtte hver kvinne føde fire til fem levende barn for å holde befolkningen stabil. Ikke alle kvinner fikk barn, så kvinner som var fertile måtte føde syv eller flere levende barn. I tillegg kommer spontanaborter, dødfødte barn og barn som ble født med alvorlige misdannelser, og derfor ble «satt ut» for å dø.

De fleste av antikkens mennesker levde til midten av 30-årene, eller begynnelsen av 40-årene, så kvinnenes liv må ha vært fullstendig dominert av graviditet og omsorg for barna. Dette tok selvsagt langt mer tid i en verden uten innlagt vann, elektrisitet, gass og vaskemaskiner.

Kvinnene skulle helst sysle med karding, veving og sying. Tøy var en stor kostnad, og tøy familien ikke kunne bruke selv, kunne selges med profitt. Arbeidet med foredling av jordbruksprodukter, fra maling av korn og plukking av høner til ferdige måltider, var også kvinnenes domene.

I en større, velstående oikos, det vil si husholdning, styrte husfruen over det som i dag ville blitt kalt en bedrift. Ressurser fra familiens eiendommer, deriblant ull til tøyproduksjon, kom inn til fordeling, bearbeiding og videresalg. Mye av dette arbeidet ble gjort av slaver, som husfruen holdt oppsyn med. Begrepet økonomi, kommer fra Xenofons skrift Oikonomikos, som beskrev en slik husholdning.

I en mindre, fattigere oikos, var det færre eller ingen slaver å holde orden på. Kvinnene var da til gjengjeld mer aktive i det rent manuelle arbeidet. På gårdsbruk var det få rene manns-oppgaver, bortsett fra pløyning, men også dette kunne en kvinne ta seg av. Kvinner og barn på gårdene sådde, luket, høstet, tresket og malte kornet. De plukket druer og oliven, og lagde vin og olivenolje side om side med mennene. Stell og mating av dyr var også arbeid kvinner har hatt ansvar for til alle tider.

• Les mer om demografi og samfunnslag i den greske antikken.

Tekstiler var kvinnenes viktigste håndverks-produkt, men de var også involvert i de fleste andre. Et verksted krevde mye arbeidskraft, og få kunne klare seg uten hjelp fra kvinner og barn i husholdningen.

Kvinner til alle tider har uansett vært aktive i salget av disse håndverks-produktene, og vi treffer mange salgskvinner i de greske kildene. Vi har svært mange vasemalerier av sex-handel, da slike motiver gjerne ble bestilt av menn til bruk i symposiene. Dette var imidlertid bare en svært liten del av kvinners økonomiske liv utenfor hjemmet.

Vi har navnene på noen få intellektuelle kvinner, som Aspasia, filosofer som Diotima, og diktere som Sappho. Platon skal ha hatt kvinnelige studenter ved sitt Akademi. Matematikeren og filosofen Hypatia, som underviste ved Museet og biblioteket i Alexandria, er den eneste vi kjenner som hadde dette som yrke.

Vi finner imidlertid mange kvinner i mer praktiske yrker. Jordmødre og ammer sier seg selv at var kvinner, men vi finner også kvinnelige leger. Vi har et vasemaleri av en kvinnelig vasemaler, og vi har kilder på flere kvinnelige billedkunstnere i andre medier.