Konsul var den høyeste embetstittelen i Romerriket under republikken (509–30 fvt.), hvor man alltid valgte to konsuler med likestilt makt. Konsulatet fortsatte som institusjon også i romersk keisertid, men var underlagt keiseren og ga mer prestisje enn politisk makt.
Konsulrekken regnes gjerne fra republikken ble innført i 509 fvt., men flere kilder peker mot at det først var en gang på 300-tallet at den faste skikken med to likestilte konsuler som byens fremste embetsmenn ble etablert. Deres nær absolutte makt kommer av at konsulen innehadde imperium og potestas, men en viss innskrenkning lå allerede i at det var to konsuler, at deres embetstid var begrenset til ett år og at gjenvalg normalt ikke kunne skje før etter ti år.
Konsulene var eponyme embetsmenn, det vil si at de gav året navn («dette skjedde i det året da A og B var konsuler»). Konsulene ble valgt på, og presiderte i comitia centuriata, først bare blant patrisierne; fra 367 fvt. skulle den ene være plebeier og fra 342 fvt. kunne begge være det. Konsulens verdighetstegn var den kuruliske stol, toga med purpurkant og tolv liktorer med fasces.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.