karneval

Forskere er ikke helt sikker på hvordan karnevalsfeiringen oppstod, men det har trolig en forløper i hedenske vår- og fruktbarhetsfester fra flere kulturer i antikken. Disse vårfestene ble feiret for å vekke naturen til live igjen etter vinteren.

I Perserriket (500-tallet til 300-tallet fvt.) ble det feiret en vårfest, hvor en sentral del av feiringen var at persernes hersker «abdiserte» og en dødsdømt kriminell ble valgt til narrekonge for fem dager. Narrekongen skulle personifisere det forrige, gamle året. Han skulle ride naken gjennom byen, samtidig som folkemengder kastet isbiter og vann på ham. Etter fem dager med festligheter, skulle narrekongen bli viet til fruktbarhetsgudinnen og henrettet.

Det er de romerske festene, særlig saturnaliene, som har vært de fremste forbildene for de senere europeiske karnevalene. Saturnaliene ble arrangert i desember, til ære for guden Saturn. Festen skulle gjenskape en mytisk gullalder da Saturn hadde hersket over et idyllisk rike, uten klasseskiller og privat eiendomsrett. Dette idylliske riket hadde ifølge mytologien vært full av velstand og lykke. Under saturnaliene skulle dette riket gjenoppleves gjennom hemningsløs festing, spising og drikking. Festene besto også av høylytte prosesjoner av maskerte mennesker i gatene, og seksuelle orgier. Samfunnsordenen ble snudd opp ned, blant annet ved at slavene ble likestilt med eller skulle herske over sine herrer, og ved at en midlertidig narrekonge ble valgt.

I middelalderen ble karneval arrangert den siste uken før den store påskefasten. Kirken hadde lenge forsøkt å utrydde slike fester, men fordi dette viste seg å være vanskelig ble de heller innlemmet i kristendommen og knyttet til fasten.

Starten på karnevalstiden kunne variere noe, men festlighetene skulle avsluttes på fetetirsdag, dagen før askeonsdag. På askeonsdag begynte et strengt religiøst regime som foreskrev alle troende faste og seksuell avholdenhet. Det var pave Gregor den store (590–604) som bestemte at fasten skulle begynne på askeonsdag. I likhet med andre kirkelige ledere var han bekymret for utskeielsene som fant sted under karnevalstiden. Det var ikke bare fråtseri; kildene forteller at folk hadde begynt å kle seg ut som dyr eller viste seg offentlig i klær for det motsatte kjønn. Det ble nå slått fast at karnevalsfeiringen skulle være avsluttet før fastetiden. Gregor ville ha et klart tidsskille mellom festligheter på den ene side og anger og bot på den andre.

Både kirkelige og verdslige autoriteter ble utfordret og latterliggjort. Etablerte hierarkier ble snudd opp ned, og folk gjorde narr av det høytidelige og hellige. Også landets konge kunne rammes. Slik sett kunne karnevalet fungere som en ventil som slapp ut oppdemmet sosial aggresjon. Noen steder var det vanlig med kappløp eller hesteveddeløp. I senmiddelalderens Roma gikk det hardt ut over jødene, som ble latterliggjort på teateret og tvunget til å løpe nakne i gatene. Det kunne også oppstå voldelige konfrontasjoner og opprør.

Gjennom middelalderen forsøkte kirken å disiplinere karnevalsfestene. I 1467 ble feiringen institusjonalisert for første gang, da pave Paul 2. arrangerte et stort karneval. På 1400- og 1500-tallet ble det arrangert flere spektakulære karneval i Roma, og flere andre europeiske byer begynte å gjøre det samme.

Etter reformasjonen ble fasten avvist som en religiøs plikt i protestantiske land. De protestantiske landene beholdt likevel karnevalsfesten en stund.

Utover 1600- og 1700-tallet ble det innført forbud mot flere aspekter ved karnevalsfeiringen i europeiske lovverk, blant annet i Norge (i Norske Lov av 1687). Dette var et resultat av kristne reformbevegelser som fordømte både sang, dans, teater, eventyr og andre lignende aktiviteter. Mennesker skulle heller strebe etter å være fonuftig, rolig, beskjeden og nøktern. Forbudene mot karneval gikk blant annet ut på at det ikke var lov til å gå med visse kostymer, og noen forbud var rettet mot de voldelige aspektene ved feiringen. De europeiske styresmaktene forsøkte i denne perioden å tøyle karnevalsfestene og få bedre kontroll over dem.

Flere steder ble det heller organisert parader i gatene av utnevnte karnevalskomiteer, eller maskeradeball i salonger, som alternativer til de ville festene. På 1600-tallet var det populært for adelige å delta i organiserte karnevalsopptog. Dronning Kristina av Sverige (1632–1654) deltok for eksempl på karneval i Italia under sin regjeringstid. Ludvig 14. (1643–1715) arrangerte også luksuriøse maskeradeopptog i Versailles.

De ville folkefeiringene av karnevalet overlevde likevel flere steder gjennom 1700- og 1800-tallet. Den tyske dikteren Johann Wolfgang von Goethe ga i 1788 en etnografisk beskrivelse av et romersk karneval, kalt Das römische Carneval. Her beskrev han blant annet at gatene ble som store saler for folket, og lydnivået var øredøvende. Her var ikke folket passive tilskuere, de sørget selv for underholdningen. På et gitt signal kunne alle og enhver oppføre seg så galt eller tosket som han ville. Nesten alt var tillatt, men slåssing og knivstikking ville man ikke ha noe av.

På 1900-tallet forsvant de siste restene av de voldsomme karnevalstradisjonene, men i mange katolske land er det fortsatt vanlig å arrangere karneval i uken før fasten. Karnevalene foregår på roligere måter i dag.

I Latin-Amerika og på De karibiske øyene blir det fortsatt arrangert mer hemningsløse former for karneval. Det mest berømte karnevalet i verden foregår nå i Rio de Janeiro i Brasil.

Da Norge ble et protestantisk land i 1537, forsvant mange ritualer og skikker knyttet til katolisismen. Likevel ble karnevalet feiret gjennom hele 1500-tallet, like uanfektet som i katolsk tid. Karnevalet fikk aldri et like stort fotfeste i Norge som i mange andre europeiske land.

I Norden ble karnevalsskikkene lenge omtalt som fastelavn. I hele Norden var fastelavn en festperiode som markerte starten på fasten. Feiringen besto av masker og forkledninger (gjerne parodier av andre kjønn eller sosiale roller), friere seksuelle tøyler, frotsing i mat og drikke, og kappløp med både dyr og mennesker.

I likhet med utviklingen i andre deler av Europa, begynte karnevalene å møte hardere motbør i Norge fra og med slutten av 1600-tallet. Etter hvert ble offentlige og private maskeradeball arrangert i stedet for karneval.

Omkring midten av 1800-tallet ble karnevalsarrangementer inspirert av feiringer i Paris innført i Christiania (Oslo) av studenter. Kunstnerforeningen holdt årlige ball i byen fra 1863. På 1920-tallet ble det gjort forsøkt på å gjenopplive karnevalet igjen, men det ble mislykket. Først på 1970-tallet kom karnevalstradisjonen tilbake, først og fremst i barnehagene. Fra 1988 har studentorganisasjonen Tårnseilerne arrangert maskeradeball med masker og opptog i Oslo.

Med karneval tenker nordmenn i dag først og fremst på maskerade, da man tar på seg masker og kostymer.

• blåmandag
• faste
• fastelavn
• fetetirsdag
• askeonsdag

• Andrén, Åke. (1981). Fasta. I Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder bind 4.
• De Bellis, Helen. (1985). Karneval. Drakter og masker, historie og tradisjon. Oslo: Ascheoug.
• Næss, Helene K. (2009). Årets ritualer: fester og merkedager. Oslo: Pax.