Internetts historie strekker seg over flere tiår og beskriver utviklingen fra et militært forskningsprosjekt til en global infrastruktur for kommunikasjon og informasjon.
Siden internett ble allment tilgjengelig på 1990-tallet, har det revolusjonert samfunnet på en rekke områder. Internett betegner i dag et nettverk av nettverk som knytter sammen datamaskiner over hele verden.
Internetts historie begynte som et militært eksperiment i 1966. Forskere ved det amerikanske forsvarets forskningsavdeling ARPA (Advanced Research Projects Agency, senere DARPA) utforsket metoder for å koble sammen datamaskiner over lange avstander.
De startet med å koble sammen institusjoner som utførte forskningsarbeid for det amerikanske forsvaret. Knutepunktene som ble koblet sammen ble kalt noder. De første fire nodene ble koblet sammen i desember 1969, og besto av University of California, Los Angeles (UCLA), Stanford Research Institute, UC Santa Barbara og University of Utah. Dette nettverket fikk navnet ARPANET. Den første vellykkede meldingen ble sendt mellom to datamaskiner dette året.
Ett år senere var antall noder vokst til 13, og det økte til omtrent 50 i 1975. I 1973 var to av nodene plassert utenfor USA: én node ved NORSAR på Kjeller i Norge (som første land utenfor USA) og én node ved University College London. Hele ARPANET ble overvåket og styrt fra et kontrollsenter hos Boston-firmaet Bolt, Beranek and Newman (BBN).
Et viktig prinsipp for nettverket var at det skulle være robust ved feilsituasjoner. Tidligere brukte man kretssvitsjede nettverk, som hadde utfordringer med ineffektivitet fordi en linje mellom to enheter bare kunne benyttes av disse. Istedenfor ett sentralt kontrollpunkt for hele nettverket, ønsket man flere autonome sentre som kunne kommunisere selv om noen linjer eller sentrale enheter falt ut.
Løsningene for kommunikasjonen bygde på et nytt konsept kalt pakkesvitsjing. Her deles utgående meldinger opp i et antall mindre pakker som alle fikk samme adressat. I pakkesvitsjing finner pakkene selv veien gjennom nettverket, gjerne ulike veier, før de blir samlet igjen hos adressaten. Et pakkesvitsjet system kan derfor tilpasse seg situasjoner hvor deler av nettverket er ute av funksjon i kortere eller lengre perioder.
ARPANET var det første store pakkesvitsjede nettverket, og firmaet BBN sto sentralt i utviklingen av denne teknologien. Dagens internett er en sammenkobling av pakkesvitsjede nettverk.
ARPANET settes i drift. Fire amerikanske universiteter blir koblet sammen: Universitetet i Los Angeles, Universitetet i Santa Barbara Universitetet i Utah og Stanford Research Institute.
Filoverføring mellom datamaskiner blir mulig via File Transfer Protocol (FTP).
Det første e-post-programmet tilpasset ARPANET blir raskt den mest populære tjenesten i nettverket.
Norge blir det første landet utenfor USA som blir tilknyttet ARPANET.
Kommunikasjonsprotokollen TCP/IP lanseres.
Ethernet utvikles ved Xerox Parc.
Betegnelsen «Internet» brukes første gang av Vinton G. Cerf og Robert E. Kahn.
Det første BBS (Bulletin Board System) lanseres.
Det norske universitetsnettverket UNINETT lanseres.
ARPANET-protokollen NEC erstattes gradvis av TCP/IP.
Gopher, en forløper for www, lanseres.
www og http blir gjort alment tilgjengelig, og den første nettleseren Mosaic lanseres.
Den første store nettbutikken, amazon.com, lanseres.
Nettleseren Netscape Navigator lanseres, og trafikken på internett eksploderer nesten over natten.
Google lanseres og får raskt en dominerende posisjon blant søkemotorene.
Wikipedia lanseres.
Dotcom-boblen sprekker.
Facebook lanseres i USA. To år senere åpnes siden for alle brukere over 13 år, og blir raskt en av de mest besøkte nettstedene på weben.
En rekke sentrale sosiale medieplattformer lanseres, blant annet:
IPv6 lanseres.
Det ble etter hvert klart at man ville trenge en mer fleksibel og robust transportprotokoll. Dette førte til utviklingen av TCP/IP (Transmission Control Protocol/Internet Protocol), som fremdeles benyttes i dagens internett.
Dette protokollsettet fikk etter hvert en så sentral posisjon at DARPA besluttet å innføre det som standardprotokoll i ARPANET. Dette arbeidet var ferdig i begynnelsen av 1983. Resultatet ble «et nettverk av nettverk», kalt internett, også dette overvåket, vedlikeholdt og administrert av BBN. Alle tilkoblinger måtte fortsatt godkjennes av DARPA.
Svært mange ønsket etter hvert å koble seg til internett, men DARPA satte som betingelse at nettverket skulle brukes til ikke-kommersielle formål, i første rekke til forskning.
Etter hvert kunne både offentlige institusjoner, universiteter, høyskoler, forskningsinstitutter og private bedrifters forsknings- og utviklingsavdelinger koble seg til. Dette skjedde gjerne ved at et lokalnett ble tilkoblet eksisterende rutere eller via egne rutere, og leide linjer til nærmeste ruter på internett. Slik ble internett stadig utvidet, og fikk etter hvert en nokså uoversiktlig infrastruktur uten klare grenser og sentral styring. De ulike delene ble betalt og drevet av et utall organisasjoner på mer eller mindre frivillig basis.
I 1986 tok National Science Foundation (NSF) i USA ansvar for å utvikle et raskt og kraftig datanettverk i form av et stamnett som kunne binde sammen fem nyopprettede sentre for superdatamaskiner i USA. Romfartsorganisasjonen NASA tok ansvaret for et tilsvarende nettverk. Disse nettverkene ble koblet sammen med egnede rutere og hadde forgreninger til Europa.
Etter hvert ble den gjenværende delen av ARPANET overflødig. Mot slutten av 1980-årene ble ARPANET faset ut, og offisielt avviklet i 1990. I stedet kom et raskt voksende konglomerat av nettverk og rutere; et nettverk av samtrafikkerende, TCP/IP-baserte datanettverk slik vi kjenner internett i dag. Dette internettet hadde ingen overordnet struktur, og hadde mange eiere og driftsorganisasjoner.
Det er først og fremst tjenestene som tilbys over internett som er mest kjent for oss i hverdagen. Tjenestene tilbys gjennom en rekke ulike systemer som har blitt utviklet over tid for å kommunisere og gjøre informasjon tilgjengelig. De mest kjente systemene er trolig e-post og verdensveven (world wide web, forkortet www). Eksempler på andre systemer er overføring av filer mellom datamaskiner (FTP), nyhetsgrupper (Usenet, 1971), chat (IRC), og IP-telefoni. Disse systemene danner grunnlaget for å kunne tilby ulike tjenester som netthandel, sosiale medier og underholdningsstrømming.
Internett tilbød etter hvert et bredt spekter av tjenester. Varebestillinger og banktjenester ble mulig på internett, og stilte helt nye krav til sikkerhet på nettet. Mange firmaer så mulighetene for å bruke internett til å markedsføre sine produkter. Denne optimismen på midten av 1990-tallet ble kjent som dotcom-boblen. Boblen førte etter hvert til svært store investeringer i internettbaserte selskaper, uavhengig av faktisk inntjening eller vurderinger av hvorvidt forretningsmodellene var bærekraftige. Tidlig på 2000-tallet ble det klart at disse selskapene ikke klarte å levere verdier i samsvar med det som var forespeilet investorene, og mange av selskapene gikk konkurs.
Norge var tidlig ute med internett gjennom forskningsmiljøer knyttet til Universitetet i Oslo, SINTEF og UNINETT. Det nordiske forskningsnettet NORDUnet ga tilgang til internett i Norge allerede i 1988. I de første årene frem til rundt 1992 var tilgangen til internett begrenset til å være for akademikere, forskere, studenter og enkelte teknologientusiaster. Forskningsmiljøer i Televerket eksperimenterte også med internett, spesielt for telekommunikasjon og dataoverføring. Noen offentlige institusjoner, som Forsvarets forskningsinstitutt, hadde også tidlig tilgang.
I begynnelsen av 1990-årene ble internett åpnet for kommersiell bruk, og ble straks et medium preget av mye aktivitet. Over hele verden begynte private selskaper å selge internettabonnementer til firmaer og privatpersoner. Antallet internettbrukere økte eksplosivt på verdensbasis, særlig etter at tjenester på internett slo gjennom rundt 1993–1994. I den vestlige verden sikret skoler, internettkafeer og bibliotek tidlig tilgang til de som ikke hadde internett hjemme eller på jobb.
Etter hvert ble det mer vanlig at også private husstander kunne koble seg til internett. Den første kommersielle internettleverandøren i Norge, Oslonett, startet sin offentlige virksomhet i 1993 og spilte en sentral rolle i å tilby internettjenester til både privatpersoner og bedrifter. På denne tiden var internett tekstbasert, men etter hvert som verdensveven ble mer allment tilgjengelig ble det mer vanlig med annet innhold som for eksempel bilder. De første nettleserne (Mosaic og Netscape Navigator) ble utviklet på denne tiden for å kunne vise både tekst og bilder.
I Norge var det på 1990-tallet en betydelig økt internettbruk, spesielt mot slutten av tiåret. I disse årene doblet internettrafikken seg hvert år. I 1997 brukte 17 prosent av befolkningen internett daglig. Innen 2001 hadde over 50 prosent av husholdningene tilgang til internett hjemme, og 75 prosent av virksomheter med mer enn ti ansatte var tilkoblet det globale nettverket.
Fra slutten av 1990-årene skjedde det også en integrasjon mellom internett, kringkasting og telefoni. Grunnsteinene ble lagt for å samordne alle disse tilbudene i et felles nettverk underlagt internettprotokollen (IP). I 2005 hadde flere titalls tusen norske hjem IP-telefon i stedet for fasttelefon. Mange radiostasjoner kringkastet også over internett. Siden 2010 har sosiale medier blitt svært utbredt.
Mobiltelefoner tilbød etter hvert tilgang til datakommunikasjon og internett. Lanseringen av de såkalte 3G- og 4G-mobilnettene gjorde avanserte mobiltelefoner (smarttelefoner) til fullverdige internetterminaler, og innlemmer også PC-kort, som gir en PC kontinuerlig internettilgang gjennom de mobile datatjenestene.
Den eksplosive veksten av internettforbundne enheter globalt har etter hvert ført til det som blir omtalt som «IP-problemet». Det opprinnelige internettprotokollsystemet (IPv4) har en begrenset adressekapasitet på omtrent 4,3 milliarder unike adresser. Dette ble etter hvert for lite. For å håndtere denne begrensningen har flere løsninger blitt brukt, blant annet innføringen av en ny protokollversjon (IPv6), som tilbyr et nærmest ubegrenset antall adresser.
Internett har hatt en gjennomgripende innvirkning på samfunnet: det har revolusjonert måten vi kommuniserer, arbeider, handler, lærer og deltar i samfunnslivet på. I løpet av få tiår har internett blitt en grunnleggende infrastruktur som påvirker både individers hverdag og globale samfunnsstrukturer, og danner grunnlaget for det som kalles informasjonssamfunnet.
Internett har gjort kommunikasjon raskere og mer tilgjengelig. E-post, sosiale medier og meldingsapplikasjoner har erstattet kommunikasjonsformer som brev og fasttelefoner. Dette har gjort det mulig for mennesker å enklere holde kontakten på tvers av landegrenser og tidssoner.
Utviklingen har hatt stor betydning på områder som økonomi, arbeidsliv, utdanning, demokrati og kultur. Digitaliseringen av tjenester har gitt opphav til nye næringer som e-handel, programvareutvikling og plattformøkonomi. Selskaper som Google, Amazon og Facebook har vokst til å bli blant verdens største forretningsaktører, og netthandel har endret måten forbrukere handler på.
Forestillingen om internett som det universelle nettverket førte tidlig til en rekke visjoner om at nettverket kunne gi alle mennesker, inkludert de som ikke hadde så mange ressurser, muligheten til å drive næring. Slik har det imidlertid ikke blitt, og internetthandelen er dominert av de største selskapene i verden.
Digitalisering har ført til endringer i arbeidslivet, der fjernarbeid, automatisering og kunstig intelligens spiller en stadig større rolle. Selv om dette har skapt nye arbeidsplasser og gjort noen arbeidsprosesser mer effektive, har det også utfordret tradisjonelle yrker og bidratt til en økende debatt om jobbtrygghet og arbeidernes rettigheter i en digital tidsalder.
Utdanning har også gjennomgått store forandringer med internett. Tilgang til digitale læringsressurser har gjort det mulig for mennesker over hele verden å utdanne seg uavhengig av tid og sted. Universiteter og skoler bruker nettbaserte plattformer for undervisning, og gratis læringsressurser som Wikipedia, YouTube og åpne kurs har senket terskelen for å tilegne seg kunnskap. Internett har også gitt forskere en plattform for raskere deling av kunnskap.
Internett har bidratt til økt samfunnsengasjement og mobilisering. Sosiale medier har spilt en sentral rolle i politiske bevegelser og protester, som for eksempel under Den arabiske våren og Black Lives Matter-bevegelsen.
Samtidig har internett også gitt nye utfordringer, som økt digital overvåkning, brudd på personvern og spredning av propaganda og manipulativ informasjon. Internett opplevde tidlig en del tvilsomme informasjonstilbud, som nazistisk propaganda, grov pornografi og ulovlig fildeling. Dette førte til krav om regler for hva som kan gjøres tilgjengelig, og en rekke opphavsrettslige tvistemål har oppstått (for eksempel Napster). I tillegg har folks oppførsel på internett fått mye oppmerksomhet med utfordringer som trolling, filterbobler og mobbing.
Kulturelt har internett skapt en globalisering av underholdning, musikk og medier. Strømmetjenester som Netflix, YouTube og Spotify gjør det mulig for folk å konsumere innhold fra hele verden, noe som påvirker både lokale og globale kulturuttrykk. Mange opplever både økt tilknytning til digitale fellesskap og utfordringer knyttet til teknologisk avhengighet og digital ensomhet.
Kommentarer (7)
skrev Halvor Bothner-By
svarte Ola Nordal
skrev Trond Ulseth
skrev Georg Kjøll
svarte Trond Ulseth
svarte Erik Dyrhaug
svarte Ola Nordal
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.