installasjon (kunst)

Et av kjennetegnene ved installasjoner er at de kan bestå utelukkende av objekter som i seg selv ikke er kunstverk. Det er organiseringen og komposisjonen av objektene som gjør installasjonen til kunst. Den formale strukturen i installasjonene, sammen med de assosiasjonene kunstneren har benyttet seg av i utvalget av objektene, er alt tilskueren har å forholde seg til i kunstopplevelsen.

Tilskueren inviteres til å delta med sitt fysiske nærvær og sine assosiasjoner, og betraktes som viktig for fullførelsen av kunstverket. Det blir et gjensidig forhold mellom betrakter og verk, verk og rom, og rom og betrakteren. Betrakterens deltagelse blir dermed et annet viktig kjennetegn.

Installasjoner må leses, og deres innhold og struktur har mer til felles med drømmer, tanker, fortellinger og poesi enn med optisk balanserte billedkunstverk. Installasjoner undergraver muligheten av at et kunstverk kan oppleves statisk og fra et prioritert ståsted.

Indirekte er det en kritikk av sentralperspektivet der forsvinningspunktet bidrar til at betrakteren plasseres i en bestemt posisjon i forhold til horisonten i det malte bildet. Installasjonskunstens mange perspektiver undergraver betraktermodellen i renessansens sentralperspektiv. Det finnes ikke noe ideelt ståsted å se kunstverket fra. Ei heller finnes det noen posisjon hvor du kan se alt på en gang. Installasjoner må oppleves gjennom bevegelse og deltagelse over tid.

Installasjoner er som regel stedsspesifikke. Om en bestemt installasjon blir laget et annet sted, vil den ikke bli lik fordi rommene eller omgivelsene er forskjellige. Rommets fysiske karakter, enten det er et rått og alternativt lokale eller et hvitt gallerirom, har stor effekt på installasjonen. Utendørs kan installasjoner gripe inn i byrommet eller omgivelsene. Et eksempel er den tyske kunstneren HA Schult sin installasjon Trash People som har blitt vist på offentlige plasser og i landskap rundt om i verden siden 1996. Installasjonskunst kan være permanent eller forbigående og dokumenteres med foto.

Installasjonskunsten har preget den internasjonale kunsten siden 1970-årene. Den historiske bakgrunnen ligger i amerikansk action painting og happenings fra 1950-årene. I disse nye bevegelsene ble lerretet først omdefinert fra en statisk billedskjerm til et felt eller en arena der det foregikk hendelser og aktiviteter, og med happenings helt mot slutten av 1950-årene ble aktiviteten flyttet fra de tradisjonelle mediene og over i dagligdagse omgivelser, både inne og ute.

I 1960-årene ble disse tendensene i retning av en kunstopplevelse som knyttet tiden det tok å oppleve verket, til selve måten verket var organisert på, forsterket gjennom minimalistisk skulptur, environment og tableaux-kunst, dans og performance.

Skulpturproduksjonen i 1960-årene ble ansett for å være teatralsk. Med teatralsk menes det at kunstverket, med sin henvendelse til betrakteren, mistet sin autonomi og selvstendighet. Modernismens selvstendige kunstverk ble erstattet av en deltagende betrakter.

I den minimalistiske kunsten, happenings og performance ble objektene brukt til å påvirke tilskuerens opplevelse av rommet de var plassert i, og hvordan opplevelsen av dette samspillet påvirket ens erfaring som fysisk og sansende vesen i direkte kontakt med fysiske omgivelser.

Installasjoner er en videreutvikling av de fysiske gjenstandene og rekvisittene som ble brukt i den nevnte typen kunstneriske praksis. Gjenstandene kunne være malerier eller skulptur, altså ting som var formet med en kunstnerisk intensjon, men det kunne også være readymades og dagligdagse ting. Et eksempel er den amerikanske kunstneren Alan Kaprows opphopninger av brukte bildekk i en bakgård i New York, der betrakteren ble invitert til å bevege seg over bildekkene. Både bildekkene, bakgården og betrakterens deltagelse var viktig i Yard/Gårdsplass (1961).

Louise Bourgeois, Yayoi Kusama, Félix González-Torres, Olafur Eliasson og Ai Weiwei er internasjonale kunstnere som har arbeidet med installasjonskunst i nyere tid.

Kjartan Slettemark, Per Inge Bjørlo, Marianne Heske og Inghild Karlsen var blant de første norske kunstnerne som arbeidet med installasjonskunst. Senere har Børre Sætre og Kari Steihaug gjort seg bemerket innenfor denne kunstformen. Den samiske kunstneren Iver Jåks var tidlig ute med installasjonskunst, mens samisk-norske Aslaug Juliussen og Máret Ánne Sara er kontemporære installasjonskunstnere.

• kunst
• performance
• kunst i USA

• Bishop, Claire (2008). Installation Art: A Critical History. London: Tate.
• Reiss, Julie. H. (2001). From Margin to Center. The Spaces of Installation Art. Cambridge, Massachusetts, London: The MIT Press.
• Rosenthal, Mark (2003). Understanding Installation Art: From Duchamp to Holzer. Munich: Prestel.
• Ustvedt, Øystein (2011). Ny norsk kunst etter 1990. New Norwegian Art since 1990. s. 84 – 101. Bergen: Fagbokforlaget.