Opprinnelsen til dagens helseinstitusjoner er middelalderens hospitser og fattighus knyttet til kirker og klostre. Det eldste kjente sykehuset i Norge er Trondhjem Hospital, som har vært i drift på samme eiendom fra før 1277. Allerede på 1500-tallet begynte staten å utvikle et offentlig helsevesen i Norge. Hensikten var til å begynne med å få ansatt en universitetsutdannet lege, medicus, eller physicus i hvert av stiftene i Danmark-Norge, senere også i hvert amt og i kommunene. Etter hvert ble det opprettet stillinger både for offentlige jordmødre og for leger over hele landet.
I gruvebyene ble stadslegene opprinnelig kalt bergfysici. Physici eller medici hadde bare tillatelse til å behandle «innvortes sykdommer». Skader og sykdommer som gjorde det nødvendig med kirurgiske inngrep, ble behandlet av chirurgici, som var utdannet i samsvar med håndverkstradisjonene, det vil si først og fremst ved å gå i lære hos en mester. Disse kirurgene ble kalt badskjær eller feltskjær. Chirurgici utgjorde frem til begynnelsen av 1800-tallet en egen offentlig etat, slik som legeetaten. Kirurgutdannelsen fikk opp gjennom 1700-tallet et økende universitetspreg, og de to etatene ble slått sammen allerede før 1814.
I Norge ble alle offentlige legestillinger, både de nyopprettede og de tidligere fysikater og kirurgikater, etter hvert besatt med leger utdannet ved Universitetet i Oslo eller likeverdige universiteter. Likeledes ble de offentlige jordmorstillingene besatt med kvinner som hadde gjennomgått en sertifisert utdanning, først i Danmark og senere i Norge. I 1900 var det 1144 jordmødre og 890 leger i landet.
Kommentarer (2)
skrev Svein Askheim
svarte Marte Ericsson Ryste
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.