danske tall

Dansk er det eneste nordiske språket som har byttet til et vigesimalt tjuetallssystem for de høye tierne. Fram til rundt 1300 fulgte også dansk den vanlige titallsmodellen – norrøne og tidlig-gammeldanske kilder skriver for eksempel siutyugh «seks tiere» (60) – akkurat slik norsk, svensk og islandsk fremdeles gjør med seksti/sytti/åtti.

Det første sikre bruddet er i Flensborgs bylov rundt 1300, hvor det er brukt former som fiyrsin tiughæ (4 × 20 = 80) og half fæmpt sin tiygh (4½ × 20 = 90). Språkhistorikere mener innovasjonen sprang ut i det vestdanske området – sannsynligvis Jylland – og spredte seg østover til Lund innen 1400.

De nye uttrykkene bygde på eksisterende halv-konstruksjoner (halvtredje = 2½, halvfjerde = 3½) kombinert med vare-enheten snes (20), slik at halvtredje sinde tyve ga 50, tre sinde tyve ga 60 og så videre. I uttale ble langformene snart forkortet til dagens halvtreds, tres, halvfjerds, firs, halvfems.

Det er usikkert hvorfor nettopp denne nyvinningen skjedde i dansk og ikke de andre skandinaviske språkene. Kildene peker verken mot nedertysk, fransk eller keltisk lån. Systemet ser ut til å være en intern middelalderlig nyskaping i dansk som fikk fotfeste fordi tallene 50–90 brukes sjeldnere og derfor er mer mottakelige for variasjon. Samtidig var 20-enheter (snes, skokk) allerede utbredt i handel, noe som kan ha gjort en tjuetallslogikk intuitiv i Vest-Danmark.

Da Danmark og Sverige politisk skilte lag, ble de nye tallordene værende sør for Øresund. I Norge slo de aldri rot fordi folk fortsatt snakket egne dialekter, mens dansk bare var et skrift- og embetsspråk. Dermed endte Danmark – og til dels Færøyene – med et tjuetallsystem som resten av Skandinavia oppfatter som fremmed og vanskelig å forstå, men som i Danmark er levende og ufravikelig.

Innen finans og administrasjon har det vært gjort langvarige forsøk på å få danskene til å bytte tilbake til det fellesnordiske titallssystemet. Forsøkene har ikke vært vellykkede, de tradisjonelle danske tallene har stått sterkt i språket.

Forsøkene på å vende tilbake til titallssystemet kom med myntreformen i 1875, da Danmark i forbindelse med Den skandinaviske myntunion gikk over fra rigsdaler til kroner og øre i et desimalsystem. Reformen gjorde de fellesnordiske formene (på dansk femti, seksti, syvti, otti, nitti) mer attraktive i offisiell bruk, siden de bygger direkte på ti-systemet og samsvarer med norsk og svensk (femti, seksti; femtio, sextio). I finansielle og administrative sammenhenger, særlig på sjekker og giroblanketter, ble disse derfor lenge foretrukket framfor de tradisjonelle danske tallordene. På blanketter ble også tier-før-ener brukt (for eksempel sekstifem), i tråd med sifferrekkefølgen.

Den første danske 50-kroneseddelen i kroner-valutaen (utgitt 1875 og beholdt i Heilmann-serien fra 1945) bar likevel påskriften «halvtredsindstyve kroner», den fulle vigesimale langformen for 50.

På slutten av 1930-tallet utarbeidet Bankernes Fællesrepræsentation (forløperen til det danske Finansrådet) og Danmarks Nationalbank en felles mal for sjekkblanketter der verdiene 50, 60, 70 og så videre ble gitt i titallsbaserte ordformer – femti, seksti, syvti, otti, niti. Målet var å unngå misforståelser og forfalskning – de tradisjonelle 20-baserte tallene (halvtreds, halvfjerds …) kunne lett skrives eller tydes feil når man skulle fylle ut beløp med blekk.

Fra cirka 1940 fikk alle storbanker (for eksempel Landmandsbanken og Privatbanken, forløperne til Danske Bank) trykt hjelpeteksten «Skriv femti, seksti, syvti …» på baksiden av sjekkheftene. I interne rundskriv ble det forklart at disse ordene var «kortere og entydige i skrift». Diskusjonen nådde også skoleverket. Undervisningsplanen av 1955 åpnet formelt for at elever kunne bruke titallsformen i skrift: «Titalsord er tilladt i skolen siden 1955 … og bruges i checks, giroblanketter og kvitteringer».

Ordbøker tok inn de titallsbaserte ordene som «administrative former», merket med «ofte på checks og formularer». Meldingen var tydelig: I betalingsdokumenter og lignende skulle man velge femti fremfor halvtreds.

På de danske pengesedlene kom endringen til femti først med portrett- og landskapsserien som Nationalbanken vedtok i 1951. Da 50-lappen i denne serien ble satt i omløp 21. mai 1957, stod det «femti kroner».

Banken forklarte skiftet med praktiske hensyn: Halvtredsindstyve var for langt, mens kortformen halvtreds ble ansett som uformell og lett å skrive feil. På bank- og sjekkblanketter var det allerede etablert at man skulle skrive den titallsbaserte formen femti, som også var gjenkjennelig for svensk- og norsktalende.

Dermed hadde Danmark i mer enn 50 år sedler som fulgte et «skandinavisk» titallsmønster, selv om ingen dansker sa femti i dagligtalen.

Da Nationalbanken skulle lansere den nye seddelserien med bro- og oldtidsmotiver i 2009, vurderte man at femti var gått av bruk og at sedlene burde speile levende dansk språk.

Den nye 50-lappen som ble utgitt 11. august 2009, vendte derfor tilbake til vigesimalformen og bærer teksten halvtreds kroner.

Beslutningen ble tatt internt i banken. De anså internasjonal lesbarhet som mindre viktig enn nasjonal gjenkjennelighet, særlig ettersom sjekker var på vei ut og sedler sjeldnere krysset grensene.